Til forsvar for en tapt sak

En nyklassiker som har stått og funklet skjelmsk i bokhylla denne uka, er Slavoj Zizeks «In Defense of Lost Causes» (2008). Å tviholde på saker som er tapt for godt, bør ikke utvikles til noen paradegren. Enkelte ganger kan det likevel være en dyd av nødvendighet. Sånn kjennes det når reisen nå er over for grunnlovssøksmålet i Acer-saken, der Høyesterett avgjorde at Norge ble lovlig med i EUs energibyrå Acer.

Med domsavsigelsen i Høyesterett tirsdag denne uka vant regjeringsadvokaten og den norske staten en endelig seier mot organisasjonen Nei til EU. Dette var en plenumssak, og avgjørelsen mellom de 17 dommerne til stede var enstemmig. Høyesteretts samlede vurdering var at myndighetsoverføringen til EU og EØS var «lite inngripende». Av det følger det at Stortinget gjorde rett da Acer-vedtakene ble fattet etter Grunnlovens paragraf 26 og med alminnelig flertall i mars 2018.

Høyesterettsdommen var enstemmig og den er ugjenkallelig. Det betyr ikke det samme som at den framstår logisk overbevisende eller er uten springende resonnementer. For å starte med et åpenbart poeng, så bidrar Høyesterett til å snu opp ned på bestemte begrepers betydning slik de er formulert i Grunnloven. Høyesterettsdommen gjør myndighetsavståelse på et «saklig begrenset område» bortimot synonymt med «lite inngripende». Dette til tross for at paragraf 115 med krav om tre firedeler flertall for suverenitetsavståelse nettopp fastslår at det kun er på et «saklig begrenset område» at en internasjonal sammenslutning i det hele tatt kan utøve myndighet som ellers ligger til den norske staten.

Så når førstvoterende høyesterettsdommer Knut Erik Sæther i sin avgjørende vurdering flere ganger poengterer at de ulike avståelsene av myndighet og suverenitet antas «å være begrenset», men innenfor det han vedgår er et «viktig samfunnsområde», så er dette i bunn og grunn en gradering og begrepsbruk som ut fra ordlyden i Grunnloven rettferdiggjør bruken av paragraf 115 (krav til tre firedeler flertall) vel så mye som paragraf 26 (krav til alminnelig flertall) i Stortinget.

Acer-dommen i Høyesterett viser også, ved sine kriterier for vurdering av myndighetsavståelse, at det er en uttalelse fra lovavdelingen i Justisdepartementet i 2017 og Høyesteretts egen jernbanebetenkning fra 2021, etter at Acer-saken var kommet for domstolene, som langt på vei har opprettet en ny rettstilstand på dette området.

En annen forutsetning for dommen er at Høyesterett tviholder på at Reguleringsmyndigheten for energi (RME) i hovedsak er et norsk nasjonalt forvaltningsorgan. Oppgaven til RME er framfor alt å få gjennomført Acer og Efta Surveillance Authority (Esa) sine vedtak i Norge. Reguleringsmyndigheten er forpliktet til å opptre uavhengig av den norske staten og norske samfunnsaktører i alle slike spørsmål. Høyesterett er inne på disse forholdene omkring RME i dommen: «Muligheten til å avbøte uheldige virkninger av myndighetsoverføringen, for eksempel dersom det skulle bli fastsatt kapasitetsberegningsregioner som norske myndigheter mener er uhensiktsmessige, er dermed begrenset».

Dette gjelder på områder der myndighetsavståelsen kan få direkte og vidtrekkende konsekvenser for strømprisnivåene i ulike deler av landet over lang tid. Likevel er myndighetsavståelsen her altså, ifølge Høyesterett, trygt innenfor «lite inngripende» og uten særlig betydning for norske samfunnsforhold. Dette er mildt sagt ikke egnet til å overbevise. Som jeg har vært inne på tidligere er resonnementer av denne typen bare mulig å legge til grunn «om domstolene lukker døra ut til den virkelige verden en gang for alle» (Klassekampen, 21.01.23).

Acer-saken er omfattende og ytterst kompleks. Når de skarpskodde juristene i Høyesterett har lyttet og leste seg fram til sin forståelse av realitetene i saken, kan det virke som om det er regjeringsadvokaten, departementet og markedsaktørenes nedtoning av betydningen av Acer og EUs tredje energimarkedspakke som har fått gehør.

I dommen heter det fra førstvoterende: «Basert på det som er presentert for Høyesterett, kan jeg imidlertid ikke se annet enn at de eventuelle priseffektene av Esas beslutningsmyndighet isolert sett vil være marginale i forhold til det som uansett følger av overføringskapasiteten i utenlandskablene og det felles europeiske energimarkedet som Norge har sluttet seg til».

De store prisvariasjonene for strøm innad i Sør-Norge de siste månedene er en klar indikator på at høyesterettsdommen er på villspor her. Et vedtak i Acer som gjennomført av RME i Norge tidligere i år, gjør at det sørvestlige norske prisområdet NO2 kommer til å bli en del av den nordeuropeiske kapasitetskalkuleringsregionen CCR Hansa. Det innebærer at vannkraftstormaktene Rogaland og Agder skal inn i samme kapasitetsregion som store kraftunderskuddsregioner i Tyskland og på kontinentet. Det er usannsynlig og lite troverdig at dette ikke vil bidra til vesentlig og vedvarende høyere strømpriser for husholdninger og næringsliv i sør og i vest i Norge.

Igjen trekker Høyesterett opp en grense for hva som skal være «lite inngripende» myndighetsavståelse som er nærmest ubegripelig for de tusenvis av lekfolk, strømkunder og bedriftseiere som skal leve med konsekvensene av Acer og det europeiske kraftmarkedets inntog i Norge.

Til tross for denne kritikken av innholdet i høyesterettsdommen, så tenker jeg at det er riktig og politisk helt nødvendig å akseptere at saken nå er endelig avgjort med Høyesteretts avgjørelse. For oss som var med å reise søksmålet til Nei til EU etter Acer-vedtaket i Stortinget i 2018, har det vist seg at et grunnlovsbasert juridisk spor for å hindre suverenitetsavståelse til institusjonene i EU og EØS-avtalen ikke har vært mulig å vinne fram med.

Høyesterett har flere sentrale oppgaver og funksjoner i rettssystemet og overfor det norske samfunnet. Ikke alle av dem blir sagt rett ut så ofte. Når spørsmålet kom på spissen som i Acer-saken, var det hensynet til å bevare statsmaktenes ubestridte maktgrunnlag som gikk foran Grunnlovens vern om nasjonal suverenitet og myndighet.

Etter avgjørelsen i Høyesterett er stridsspørsmålene om Acer, kraftpolitikken og EUs makt i Norge ettertrykkelig satt tilbake på den politiske arenaen. Med vedtakene på landsmøtet i Fellesforbundet sist uke og voksende EØS-motstand ute befolkningen, kan dette bli som å returnere til hjemmebane etter en lang sesong ute på en
konservativ juridisk arena der det stadig er det bestående systemets interesser som regjerer.

Kommentaren stod i Klassekampen 4. november. 

Stort bilde i toppen: Nei til EU markerte støtte til ACER-søksmålet utenfor Høyesterett 5. september 2023. (Foto: Eivind Formoe)