Enhver fagforening og statsråd som rokker ved markedsvendingen i arbeidslivet vil høste storm.
For ett år siden mottok Ap og Sp i regjering fagbevegelsens hyllest for nye regler og tiltak som vil begrense bruken av innleie og midlertidighet i arbeidslivet. Det kjentes nok som et sårt tiltrengt, lykkelig øyeblikk for de to regjeringspartiene og viste samtidig hva som er mulig å få til om en lar fellesskapsånden fra valgkampen og Hurdal-erklæringen gå foran improvisert, markedsorientert krisepolitikk.
På enkelte områder var det forbausende kraftige innstramminger som kom med det nye arbeidslivsregelverket som ble innført fra 1. april i år. Om den omstridte bemanningsbransjen slår en ny forskrift i arbeidsmiljøloven fast: «Innleie fra bemanningsforetak til bygningsarbeid på byggeplasser i Oslo, Viken og tidligere Vestfold er ikke tillatt.»
Dette gjorde at fire fagforeningsledere med mye erfaring fra bygningsbransjen i Oslo i fjor vår slo fast at «arbeids- og inkluderingsminister Hadia Tajik skal ha honnør for å ha levert et svært viktig bidrag til kampen for faste ansettelser og et organisert arbeidsliv, med sitt forslag om kraftigere regulering av innleie fra bemanningsbyråer og et lovforbud om dette på byggeplasser i Oslo, Viken og Vestfold» (Bygningsarbeideren 1/2022). Siden den gang har Tajik (Ap) gått av og blitt erstattet av partifelle og forhenværende olje- og energiminister Marte Mjøs Persen. Nå hersker det usikkerhet om regjeringen og departementet har til hensikt å stå fast ved rollen som fagforeningenes allierte i tida framover.
Sett i en større politisk sammenheng er anslaget mot bemanningsforetakene og restriksjonene på bruk av innleie, faktisk et av forholdsvis få målrettede forsøk på å reversere markedsvendingen i norsk arbeidsliv og samfunnsliv de siste tiårene. Dette er da også grunnen til at NHO sine bransjeforeninger innenfor byggfag og service har vært så oppsatt på å hindre innstrammingene. Blant de blå partiene var både Høyre og Venstre tidlig frampå og annonserte at de nye reglene vil bli annullert ved et framtidig regjeringsskifte. Så er det også til slutt et åpent spørsmål om EØS-avtalen og vikarbyrådirektivet tillater en begrenset innskrenkning av «fri flyt av arbeidskraft» slik bemanningsforbudet i Oslo-området innebærer.
Bygningsbransjen i Oslo er åpenbart et utsatt sted å være i norsk arbeidsliv. Samtidig er det nettopp her flere av de sterkeste og mest aktive fagforeningene innen Fellesforbundet og El og It-forbundet i landet holder til. I kronikken i det felles medlemsbladet Bygningsarbeideren leverer Bygningsarbeidernes fagforening, Tømrer- og Byggfagforeningen, Elektromontørenes forening og Heismontørenes fagforening et sterkt politisk forsvar for behovet for å rydde opp i ansettelses- og arbeidsforhold i den delen av arbeidslivet de representerer.
Fagforeningskvartetten Joachim Espe, Alexander Hopland Wøien, Kai-Otto Helmersen og Markus Hansen beskriver innsatsen for å begrense innleie og få bukt med bemanningsforetakene som en eneste lang arbeidsøkt. I løpet av de 20 årene som er gått siden den første østutvidelsen i EU har arbeidsgiversiden gått inn i et handlingsmønster der de i lange perioder har kunnet velge og vrake i billig og fleksibel arbeidskraft. «Ikke bare har den kunnet bestilles på dagen med en telefon, men den kan sendes tilbake like raskt», skriver de tillitsvalgte.
«Bedrifter i bygningsbransjen har lent seg tilbake og sluppet å ta arbeidsgiveransvar»
I økende grad har bedrifter i bygningsbransjen lent seg tilbake og sluppet å ta arbeidsgiveransvar for uproduktiv tidsbruk, ferieplanlegging, oppfølging av sykefravær og fagopplæring. Denne fleksibiliteten og ansvarsløsheten har ansatte, arbeidsforhold og produktivitet i bransjen måtte betale prisen for.
Den mest åpenbare endringen er at fast ansatte bygnings- og byggfagarbeidere har blitt erstattet med innleide arbeidstakere. Hos syv av de større entreprenørene i Oslo-området ble antallet håndverkere halvert i årene mellom 2007 og 2015. Dette har igjen rammet organisasjonsgraden i bransjen. Det er vanskelig, og noen ganger helt umulig, å organisere innleid og utenlandsk arbeidskraft som tilbringer tilværelsen i usikre ansettelsesforhold, hos ulike bemanningsbyråer, med varierende stillingsprosenter, utleid til ulike bedrifter, der mange også pendler til hjemlandet i friperioder. Mens om lag halvparten av den arbeidsstyrken her i landet er fagorganisert, så var organisasjonsgraden på ti prosent i byggenæringen i Oslo i 2022.
«Billig og innleid arbeidskraft har gjort arbeidsgiverne late», skriver de fire kronikkforfatterne. Viljen til å investere i arbeidskraft blir borte når den enkle og kortsiktige løsningen hele tida er å leie inn en arbeider til. Bemanningsforetakenes lønnsomhet er knyttet til antall timer utleid arbeidskraft, ikke til produktivitet og ferdigstilling av byggeoppdrag. På toppen av dette kommer språkvansker og gammeldags arbeidsledelse i form av «peke- og kommando-kultur», i stedet for det klassiske arbeidslaget som løser problemene på egen hånd på arbeidsstedet. I hovedstaden er resultatet blitt en urovekkende produktivitetsnedgang på 10 prosent i byggenæringen etter årtusenskiftet.
I det politiske ordskiftet, og særlig i kraftdebatten, har det de siste to årene vært mye snakk om å benytte seg av handlingsrommet som kan ligge i EØS-avtalen og regelverket for EUs indre marked. Innskrenkningene av innleie og forbudet mot bemanningsforetak i byggenæringen i Oslo-området er kanskje det fremste eksempelet vi har på at et slikt handlingsrom faktisk blir prøvd ut. For her gikk daværende statsråd Tajik, regjeringen Støre og stortingsflertallet aktivt inn i dette handlingsrommet ved å foreta en ensidig, norsk lovendring av arbeidsmiljøloven. Dette er en innskjerping som åpenbart utfordrer og kan vise seg å være i strid med EØS-avtalen og vikarbyrådirektivet i denne avtalen.
Flere bemanningsbyråer og forretningsadvokater har allerede vært ute og hevdet at innskjerpingen av lovverket bryter med EØS-regelverket. I februar ble det dessuten klart at EØS-avtalens overvåkingsorgan Esa åpner sak mot Norge. EØS-avtalens voktere krever en forklaring fra regjeringen og Arbeids- og sosialdepartementet og har sendt en liste med hele 15 spørsmål til departementet i den anledning.
Esa spør blant annet om det å begrense eller avvikle bruk av arbeidskraft fra bemanningsbyråer er «et legitimt» formål sett i lys av vikarbyrådirektivets bestemmelser og formål. Videre får overvåkingsorganet seg til å stille følgende spørsmål: «Hva er det som gjør situasjonen i Norge spesiell nok til å rettferdiggjøre slike restriksjoner, gitt at bruken av innleid arbeidskraft i Norge er lavere enn gjennomsnittet i EU/OECD-landene?» Om Esa faktisk hadde fulgt opp premisset i sitt eget spørsmål og sett nærmere på hvordan arbeidsmarkedet faktisk fungerer for millioner av hardt utbytta og lavlønnede arbeidstakere innad i unionen, ja så hadde kanskje spørsmålet blitt trukket tilbake.
Innsatsen for «ordna forhold» og et anstendig arbeidsliv tar neppe slutt noen gang. I spørsmålet om å sikre faste ansettelser og attraktive yrkesmuligheter i bygningsbransjen kan nok både fagbevegelsen og regjeringen ta med seg trykkluftbor og gjerne litt dynamitt for å teste ut utvidelsesmulighetene til handlingsrommet i EØS-avtalen.
Kommentaren er også trykt i Klassekampen 6. mai 2023.
Stort bilde i toppen: Streik for forbud av bemanningsbransjen i november 2017. (Foto: Jan R. Steinholt | Nei til EU)
