Ja-sida er desperate med sitt revansjeprosjekt: Norge inn i EU. Men velgerne lar seg verken lokke eller true.
Folkeavstemningskampanjene i 1994 var en oppvisning i demokrati: Verken før eller seinere har 89 prosent av det norske folk deltatt aktivt i demokratiet vårt for å si sin mening. Noen av oss jubler, både for oppslutningen og nei-seieren. Det faller åpenbart revansjistene tungt for brystet. Nå har de kasta alle hemninger om bord. Nå er det Putin og Trump som skal hjelpe ja-sida med å overtale et gjenstridig folk til å skifte mening. I reineste Halloween-stil skremmes det med at Donald Trump skal trekke USA ut av Nato, og at han vil oppgi Ukraina. Noe som dermed vil føre til en russisk invasjon av Norge.
Vel ute av Nato er det Jens Stoltenberg som korrigerer de Halloween-besatte på ja-sida: Nei, USA vil ikke forlate Nato. Ikke nå heller. Men det vil komme en ny runde med krav om at europeiske land må betale mer for Nato-forsvaret. Slik vi så Trump lykkes med i sin forrige presidentperiode. Denne gangen holder jeg en knapp på Jens. EU-tilhenger som han er, kjøper han likevel ikke ja-sidas skremselsretorikk.
Så var det Putin. Har han framsatt invasjonstrusler overfor Norge? Har russerne overhodet foretatt seg noe som kan tydes i den retning? Uansett hva Trump vil foreta seg med hensyn til økonomisk og militær støtte til ukrainerne, så tyder ingenting på noen forestående russisk innmarsj. Når Ukraina-krigen en gang er over, uansett utfall, vil russerne ha mer enn nok med å slikke egne sår, få økonomien på fote og la soldatene vende hjem til familie og arbeid.
De har neppe krefter til å gå videre, etter den utmattende belastningen Ukrainakrigen har vært på hele det russiske samfunnet. Og skulle det være hauker igjen i Moskva, er nok tidligere russiske områder som er på vippen vestover mer aktuelle.
Moldova? Georgia? Kanskje. Men Norge? Altså å gå til krig mot Nato? En totalt økonomisk og militært overlegen allianse. De er neppe suicidale i Kreml heller.
Men Haloween-feiringen er visst ikke helt over for ja-sidas del enda. Med førstehauk Melby i spissen diktes det opp stadig nye scenarioer. Kan man ikke true med russisk invasjon og Nato-kollaps, bør vi inn i EU fordi de er så gode til å støtte Ukraina! Ja vel? Støtter ikke utenforlandet Norge Ukraina? Med Nansen-program, våpen, penger, helsehjelp og mottak av flyktninger, 80.000 hittil. Per innbygger skulle vel det være et relativt dugelig antall i europeisk målestokk? Det finnes atskillige EU-land som ligger langt bak den innsatsen Norge har gjort, enda vi ikke er med i Melbys drømmeland.
Meningsmålingene viser at folket så langt ikke har latt seg overbevise av ja-sidas retorikk og skremsler
Det var jo hyggelig å ha med seg da Nei til EU sist helg hadde 30 års jubileumslandsmøte. Det var en optimistisk forsamling som gjorde en rekke gode politiske vedtak, blant annet en uttalelse om en solidarisk flyktningpolitikk. Der kritiserte vi i harde ordelag det sviket EU står for overfor flyktninger fra andre, fattige land enn Ukraina. EUs grensepoliti – Frontex – som Norge er en del av, bidrar til å krenke den FN-vedtatte asylretten, og sender flyktninger tilbake ut på Middelhavet i livsfarlige farkoster. 1000 medmennesker ligger drukna på Middelhavets bunn. Så mye for det solidariske Europa. Bedre blir det neppe framover, når EU-president Von der Leyen åpner døra på vidt gap for innflytelse fra Giorgia Meloni og hennes høyreekstreme allierte i EU. Her kan det bli pushbacks både i flyktning- og klimapolitikken.
Landsmøtet fikk vennlige hilsener fra en rekke framtredende folk i nei-alliansen, som Kirsti Bergstø og Trygve Slagsvold Vedum med flere. Også Jørn Eggum i Fellesforbundet og Mette Nord i Fagforbundet tok seg tid til å avlegge oss en digital visitt, og selveste statsminister Støre viste oss respekt, med anerkjennelse både av Nei til EUs betydning i 1994 og for demokratiet i Norge i dag. Visst er vi uenige, men den respekten statsministeren viste oss sakner jeg at også ja-media, NHO og ja-sida for øvrig kunne vise EU-motstanden, i steder for å tegne karikaturer av oss og idiotforklare våre standpunkter.
Jeg tviler på at Halloween-skremslene om det forlatte Nato-landet Norge som må rømme inn under EUs «beskyttende» vinger, biter på et folk som har vært ute ei vinternatt før. Når til og med høyres velgere heller sier nei enn ja til EU, er det lenger enn langt fram for en overivrig revansjistisk ja-side.
Når kruttrøyken legger seg, og det viser seg at EUs neste store prosjekt blir Europas Forente Stater (USE), tror jeg snarere at vi står foran 30 nye år utafor unionen. La oss heller ta opp hansken og utfordre makta her til lands i forhold til den omfattende tilpassingspolitikken som føres, gjennom og ved sida av EØS-avtalen. Som reduserer det norske folkestyret, bit for bit, direktiv for direktiv til en økonomisk underleverandør til en umettelig og korrupsjonsbefengt europeisk pengekiste. Hva enten vi snakker om EUs helseunion, strømkabler med prissmitte eller forsvarsprogrammer. Norge betaler dyrt for at ja-sidas EU-drøm skal holdes i live. Mange av milliardene burde heller etter mitt syn gå til å bygge opp anstendige livsvilkår for fattigfolk i Afrika. Det kunne vært et virkelig solidaritetsprosjekt.
Stort bilde i toppen: Jasiden skremmer med Donald Trump for å få overbevist om at EU-medlemskap er nødvendig. (Creative commons-lisens. Foto: Gage Skidmore)
