Ideologien og tankegangen til ytre høyre er farlig. Ikke bare for kvinners kamp for likestilling, men også for den solidariske nei-siden.
Kampen for et likestilt arbeidsliv hvor kvinner har like muligheter som menn har pågått i flere tiår, og er fremdeles ikke vunnet. Nå møter imidlertid kampen en ny trussel i form av politiske bevegelser i Europa som kjemper for et samfunn hvor kvinnen skal være hjemmeværende med barn, hvor homofili ikke tillates og hvor innvandring er så godt som ikke-eksisterende. Høyrepopulismen styrker stadig sin posisjon i flere europeiske land og truer mange av våre viktige verdier som for eksempel likestillingen mellom kjønnene. Dette er en bevegelse som også kjennetegnes av EU-motstand, men på helt annet grunnlag enn den norske nei-siden.
I løpet av de siste årene har verden vært vitne til at stadig flere mennesker har blitt drevet på flukt, noe som har resultert i en grusom humanitær krise, hvor vestlige, europeiske land nærmest har konkurrert i ansvarsfraskrivelse når det kommer til håndtering av situasjonen som har oppstått ved og rundt spesielt Middelhavet. Samtidig som det aldri har vært vanskeligere å ta seg inn i Europa, har det aldri vært lettere å flytte på seg innad i Europa. Dette har ført med seg sosial dumping gjennom blant annet tilbudet av billig, østeuropeisk arbeidskraft i andre europeiske land (Dagsavisen, 2017), noe som har gjort innbyggerne i de respektive landene fortvilet over at arbeidsplasser forsvinner til de som kan tilby den billigste tjenesten.
I et politisk landskap hvor de tradisjonelle arbeiderpartiene står svakt, og liberalistiske partier har vokst seg store og sterke, har det de senere årene vokst frem en ny bevegelse av partier i Europa. Partier med delvis skjult, delvis åpent rasistisk budskap, som for eksempel greske Gyllent Daggry, hvor lederen selv har møtt sine støttespillere med Hitler-hilsen (The Guardian, 2014). Dette er bevegelser hvor også homofobi og fremmedfrykt regjerer. En ny høyrepopulistisk bølge skyller over oss, en bølge det ikke finnes en enkel forklaring på hvorfor har oppstått, som kan virke særdeles vanskelig å stoppe og som kan bety et kaldere samfunn for oss alle.
Kriser og ekstremisme
Dette er forøvrig ikke et nytt fenomen. I løpet av de siste ti årene har vi sett Europa gå gjennom først en omfattende økonomisk og sosial krise, for å så i kjølvannet av denne bli møtt av en omfattende flyktningkrise som selv ja-kongen Thorbjørn Jagland mener EU har håndtert på en begredelig måte (Aftenposten, 2016).
Under og i kjølvannet av kriser vokser ekstremismen. Det er en eldgammel oppskrift som vi burde være så altfor godt kjent med, men likevel står vi nå her igjen, i møte med en stadig sintere europeisk befolkning, som vil verne om sine nasjoner og tradisjoner, og som er skeptiske til det som er nytt og fremmed. Dette bringer ikke kun med seg rasisme, men også homofobi og spesielt anti-feminisme i et forsøk på å skulle gjenopprette den gammeldagse familieinstitusjonen hvor mannen jobber mens kona er hjemme og passer barna. Dette er deler av en skummel ideologi som nå brer om seg, og truer mye av våre verdier, som blant annet kvinners og LHBT+ samfunnets rettigheter som har blitt kjempet frem i løpet av mange år med mange, harde kamper. Disse høyrepopulistiske partiene og høyreekstreme bevegelsene fronter den utdaterte ideen om at kvinner hører hjemme på kjøkkenet, skal passe barn og stelle for mannen sin, mens mannen skal jobbe og forsørge familien.
Kulturell og økonomisk lengsel
Så, hva er det egentlig denne bevegelsen går ut på? Et viktig sted å begynne kan være med noen enkle begrepsavklaringer. På den ene siden har vi det vi kaller høyrepopulisme, som ofte er det vi finner i form av politiske partier som Dansk Folkeparti, eller Rassemblement National (tidligere franske Front National). På den andre siden har vi høyreekstremisme, som er grupperinger som for eksempel Den Nordiske motstandsbevegelsen eller de ulike Defence League-bevegelsene som eksisterer i ulike europeiske land, og i noen tilfeller er de organisert i partier som Gyllent Daggry i Hellas. Mens høyrepopulismen kjennetegnes av sterk innvandringsskepsis, mistillit til politikere og en tanke om at det er folket mot elitene, kjennetegnes høyreekstremismen i større grad av mer direkte rasisme, voldelige tendenser, anti-demokratiske holdninger og konspirasjonsteorier (Jupskås, 2012, s. 55). Her nevnes derimot ikke ønsket om å ta tilbake familieinstitusjonen og anti-feminismen, så hvor kommer dette fra og hvorfor virker det å være en ubestridelig del av den ytre høyresidens ideologi?
Tanken om at tradisjoner, kultur og nasjon skal stå sterkt, henger ofte tett sammen med kvinnesynet til ytre høyre. Flere av partiene vektlegger sterkt i sine programmer at nasjonens kultur skal vernes om, og at tradisjoner skal stå sterkt. Dette er en typisk konservativ tankegang, et ønske om å bevare, og et ønske om minst mulig forandring.
Samtidig er det også et uttrykk for en viss nostalgi, og et ønske om et trygt samfunn, hvor de fleste er i arbeid. At stadig flere velgere støtter opp om politiske krefter som ser tilbake mot et samfunn hvor kvinner sto langt svakere, trenger imidlertid ikke bety at de samme velgergruppene besitter et reaksjonært kvinnesyn. Høyrepopulistiske partier appellerer til folks savn tilbake til en tid hvor følelsen av optimisme preget synet på fremtiden. 50-, 60- og 70-tallet er historisk sett en unik periode, preget av økonomisk vekst, oppblomstring av trygge og forutsigbare arbeidsplasser og lav ulikhet (World Inequality database). Tidsånden fra etterkrigstiden står på mange måter i sterk kontrast til det samfunnet vi ser utvikle seg i dag: arbeidsplasser utstasjoneres, ulikhetene vokser, noen land har samme eller lavere BNP i dag som de hadde før krisen, som for eksempel Spania og Hellas, hvor BNP var lavere i 2015 enn i 2005 (Wikipedia, 2017). Man kan ikke simpelthen dukke opp på en fabrikk og forvente å få en jobb som man besitter til dagen man går av med pensjon, slik mange i den forrige generasjonen kunne. Tvert imot ser vi i flere land fremveksten av et «prekariat» (Dagsavisen, 2016) som arbeider fulltid og likevel sliter med å få endene til å møtes. Lengselen tilbake til «det trygge» arter seg i høyrepopulistenes program som både en kulturell og en økonomisk lengsel. Det er godt mulig at denne nostalgien har mer rot i de økonomiske forholdene enn den har i det kulturelle. Det er ikke gitt at flertallet av høyrepopulistenes velgergrupper egentlig ønsker å ta kvinnekampen tilbake eller sikre mer kulturell homogenitet – nostalgien kan være vel så mye en lengsel tilbake til etterkrigstidens økonomiske rammer.
Solidarisk EU-motstand
Ideologien og tankegangen til ytre høyre er farlig. Ikke bare for kvinners kamp for likestilling, men også for den solidariske nei-siden. En ting som ofte kjennetegner alle partier og bevegelser på ytre høyre, er at de er motstandere av EU. Denne EU-kritikken passer inn i den øvrige ideologien om å bevare det nasjonale, og å ta avstand fra det som er fremmed. EU åpner for økt grad av arbeidsinnvandring via Schengen, og er, ifølge ytre høyre, for positive til innvandring. I tillegg legges mye av skylden for dårlige økonomiske forhold på EU.
Som norsk EU-motstander tar man nærmest for gitt at organisert EU-motstand springer ut i fra noen grunnpilarer som verdsetter solidariteten med verdens folk. I møte med høyrepopulismens fremvekst kan man ikke lenger ta dette for gitt. Dette fordrer god kritisk tenkning fra nei-bevegelsen sin side. Et eksempel på norsk EU-motstand, tuftet på den typen brune holdninger som høyrepopulistene forfekter, finner man for eksempel i det nystartede partiet Alliansen – Norge ut av EØS, et heldigvis ubetydelig parti, men det er imidlertid ikke utenkelig at et lignende initiativ kan vokse frem og bli større også i Norge. Det ekstra viktig i disse tider at vi husker på at EU-motstand også er kampen for solidaritet og likestilling.
Karianne Hagen Wendt er styremedlem i Nei til EU og tidligere generalsekretær i Ungdom mot EU.
Kilder
- Jupskås, Anders R. Ekstreme Europa, 2012, Cappelen Damm AS.
- Smith, Helena. The Guardian: «SS songs and antisemitism: the week Golden Dawn turned openly Nazi», 07.06.2014.
- Olsen, Thomas. Aftenposten: «Jagland på norgesbesøk: - EU har håndert flyktningkrisen på en begredelig måte», 11.03.2016.
- Wikipedia: «Liste over land etter BNP per innbygger», sist oppdatert 11.11.2017.
- Prestegård, Sofie. Dagsavisen: «Advarer mot ny underklasse», 22.01.2016.
- World Inequality database.
- Vestheim, Tone M.F. Dagsavisen: «Angriper billig arbeidskraft», 25.08.2017.
Artikkelen er fra Vett 2-2018 om kvinner og arbeidsliv i Norge og EU.
Stort bilde i toppen: Kvinner sperret inne – og ute. (CC0)
