Ja til kvinnehelse, nei til EUs helseunion! 

På regjeringens nettsider kunne vi før jul lese at Europakommisjonen er positiv til å starte forhandlinger med Norge om helseberedskap. Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol er positiv til denne muligheten. Dette på tross av at EØS-avtalen ikke omfatter helseberedskap og at dette heller ikke i utgangspunktet er markert som EØS-relevant. Ifølge kommisjonen ønsker de en avtale om helseberedskap og responsstrukturer, spesielt fordi EØS-landene har initiert dette. 

Kampen for kvinners rettigheter går hånd i hånd med EU-motstand. Motstand mot EUs helseunion er ikke et unntak. Dersom vi går inn i helseunionen til EU, kan dette føre til økt kommersialisering av helsesektoren. EU ser ikke bare på helsevesenet som et nasjonalt anliggende, der det er viktig å sikre befolkningens tilgang til helsesektoren, men også som en kilde til økonomisk aktivitet underlagt markedsreglene. Dette vil legge press på helsektoren og vi frykter at dersom flere private aktører kommer på banen vil dette føre til en ytterligere nedprioritering av kvinnehelse og fødetilbudet i landet.  Når helsesektoren drives etter parametere som lønnsomhet, ser vi at dette går ut over pasienter som trenger lengre behandlingstid. Den private sektoren bærer heller ikke et like stort ansvar for å utdanne nytt helsepersonell. 

At Norge inngår en avtale med EU om helseberedskap er en del av EUs arbeid med Helseunionen. Deler av denne avtalen vedtas gjennom EØS-avtalen mens andre deler må tas inn gjennom selvstendige bilateral avtaler. Nei til EU er kritisk til retningen EUs helsepolitikk er på vei. Allerede ser vi at EØS-tilsynet ESA utfordrer helsepolitikken vår ved å trekke Norge inn for EFTA-domstolen om sykehusbehandling i utlandet. I tillegg er private helseinteresser aktive i Brussel, og arbeider for et indre marked for helsetjenester der behandling ved private sykehus dekkes, helt på linje med offentlig behandling.