Refleksjoner etter Høyesteretts betenkning om nasjonal myndighetsavståelse.
Av de mange ting i historia som er egnet til å imponere, er den visdom konstruktørene av Grunnloven vår utviste på mange områder. Ett av de områdene hvor dette kommer til syne, er bevisstheta om risikoen for «spontane og lite overveide» politiske vegvalg med store konsekvenser. Man bygde derfor inn differensierte «treghetsmekanismer» i beslutningsprosedyrene alt etter hvor alvorlige konsekvenser den aktuelle beslutning ville innebære. Såkalt simpelt flertall er den vanlige måten å treffe vedtak på. Men i noen saker kreves andre flertallsbrøker, - 2/3 eller 3/4. I de mest alvorlige saker kreves til og med behandling gjennom «2 hus/ting» eller over 2 valgperioder. I den grad det oppleves behov for å endre disse spillereglene, er det også regler for hvilke prosedyrer som da skal følges.
For ytterligere å forhindre situasjonsbetingete politiske snarveger, knesettes maktfordelingsprinsippet gjennom 3 selvstendige maktinstanser, - den lovgivende og bevilgende makt (Stortinget), den utøvende makt (Regjeringen) og den dømmende makt (Rettsvesenet). I en rettsstat forventes det at rettsvesenets eneste referansegrunnlag er vedtatte lover og regelverk. Det er vår påstand at det kreves betydelig intellektuell akrobatikk for å komme fram til den konklusjon Høyesterett har gjort i denne saka. Politisk infiserte rettsavgjørelser i land vi ikke liker, omtales ofte med minusord av relativ sterk valør.
Vi har i to folkeavstemninger avvist den myndighetsavståelse et EU medlemskap ville bety. Vi lot oss imidlertid lure til å godta en EØS-avtale som ikke var noe annet enn en luguber strategi med medlemskap som mål. Det vi over år har vært vitne til i EU/EØS-spørsmål, er at et flertall i Stortinget, - våre tillitsvalgte, - og uten rettsvesenets innsigelse, har tiltatt seg retten til å definere vesentlighet i avståelse av nasjonal myndighet i en slik grad, at det ser ut til å bli gitt slags sedvanestatus av det samme rettsvesenet.
Det kan skrives lange rekker av områder i hverdagen som reguleres av avstått nasjonal myndighet. Jeg skal her bare nøye meg med å peke på det faktum at norske lover og reguleringer i sin helhet er underlagt lov- og regelverket i EU! (Jfr. NAV-problematikken). Forresten, kan noen peke på et eneste virksomt tiltak for «å redde distriktene» som ikke ville bli stoppet av EU-s 4 friheter? Det samme gjelder også utfordringene innafor f.eks transport og arbeidsliv. Selv elementene i våre myndigheters håndtering av covid19krisa krever EU-godkjenning!
Gjerder er ikke sjelden gjenstand for konflikt. Gjerder som helhet kan være så vesentlige for mange at ei umiddelbar total flytting ikke kan være mulig. En bedragersk måte å redusere opplevelsen av denne vesentligheten på, er over tid å gjøre vurderinga i tilknytning til hver enkelt stolpe. Når man så over ei tid etter ei mindre vesentlighetsvurdering har flyttet alle stolpene, kan det vel ikke være noen stor intellektuell utfordring å erkjenne at gjerdet er flyttet eller borte? Vesentlig eller uvesentlig?
For styret i Vesterålen og Lødingen Nei til EU
Freydis Finnset Jensen, leder
Stort bilde i toppen: Norges Høyesteretts segl, gjengitt fra Høyesteretts årsmelding 2019.
