Prosessindustrien og EØS 

Tidlig på 1980-tallet skjedde det ei endring i synet på styring av samfunnsutviklinga. En forlot mer og mer politisk og folkevalgt styring til fordel for markedsstyring. 

Dette slo i gjennom både i sosialdemokratiske og tradisjonelt borgerlige parti i Europa. Boligpolitikken ble liberalisert, og den statlige delen av næringslivet gikk samme veg. Denne utviklinga har fortsatt og pågår ennå. Da Gro Harlem Brundtland ble leder i Arbeiderpartiet, sørga hun for at sosialisme ikke lenger var et mål i partiprogrammet, og at marked og privatisering skulle være styringsverktøy. 

Staten gikk ut av bergverk og industri, som ble privatisert eller nedlagt. Sydvaranger, Norsk Jernverk, Norsk Koksverk, Tyssedal, Kongsberg, Raufoss og Televerket er eksempel på denne politikken. 

Undertegnede var tillitsvalgt i Jernverksklubben i hele denne perioden, i 44 år. Jeg vil gå nærmere inn på konsekvensene for min arbeidsplass, som var stålproduksjonen til Norsk Jernverk.

I 1988 vedtok Stortinget å legge ned Spigerverket, Mofjellet gruver, Koksverket og det meste av Norsk Jernverk. Det som ikke ble lagt ned, ble privatisert. Rana Gruber ble overtatt av de ansatte. 

Noen grep ble tatt, for at distriktene ikke skulle blø alt for mye. Mange offentlige arbeidsplasser ble etablert eller flytta ut. De myndighetsbestemte og gunstige industrikraftkontraktene ble forlenga til 2005, og framfor alt fikk vi den differensierte arbeidsgiveravgifta, som i Nordland er på 5,1 % og i Finnmark og Nord-Troms 0 %. I utgangspunktet er den på 14,1 %. 

Stålproduksjonen fikk svensk, seinere finsk og i dag spansk eier. Vi hadde i Norge en konsesjonslov, som regulerte utenlandsk eierskap. Der var klubben høringsinstans, noe som betydde at vi kunne stille krav til den svenske eieren (Fundia) for å forhindre framtidig nedlegging av drifta.  

Mye av stålet ble eksportert til EU, noe frihandelsavtalen av 1973 gav (og gir!) full adgang til. I 1990 leverte vi armering til Storebælt-brua i Danmark. Dansk stålindustri hevda da at den billige krafta i Norge var en subsidie, og at stålet var dumpa. Handelsministeren i Syse-regjeringa, Kaci Kullmann Five, slo fast, at krafta var solgt av staten med fortjeneste, og danskene måtte gi seg. Dette var før EØS-avtalen. 

Markedsadgangen var med andre ord på plass. 

Så ble EØS-avtalen utarbeidd, der arkitektene var Jaques Delors og Gro H. Brundtland. Avtalen skulle omfatte Efta-medlemmene, og prinsippene i Roma-traktaten ble lagt til grunn. I Sveits fikk folket lov til å stemme over avtalen. Folket sa nei. For resten av Efta-medlemmene trådte avtalen i kraft i 1994, rett før EU-avstemminga. Eftas overvåkningorgan, ESA, fikk myndighet til å sørge for at EU sine forordninger og direktiv ble lovfesta i Norge, noe de har tatt svært alvorlig. Over 13000 direktiv har blitt norsk lov, de fleste uten særlig politisk debatt. 

Tidlig mista vi Industrikonsesjonsloven.  ESA godtok ingen hinder for den frie flyten av kapital. Politikerne våre å Stortinget prøvde seg på en utvatna variant – Lov om erverv, men ESA sa nei til det også. Vi endte opp med ingen ting. 

Så stod den differensierte arbeidsgiveravgifta for tur. ESA hadde lest seg opp på regelverket til den Europeiske Kol- og Stålunionen og slo fast at avgifta for stålproduksjon skal være 14,1 %, altså opp 9 % for stålarbeiderne på Mo. Om vi hadde produsert aluminium eller andre metaller kunne vi fortsatt med 5,1 %! 

Industrikrafta kom også i spill. Ledelsen hos oss hevda at den gode kraftkontrakten kompenserte for halvparten av ulempen meg lang avstand til markedet. Industrikrafta var viktig for all prosessindustri, ikke bare for oss. Nå hadde Syse-regjeringa med Eivind Reiten som energiminister gjort et forarbeid med Energiloven Stortinget vedtok. Heretter skulle krafta være en vare, den skulle ikke lenger være en del av infrastrukturen. Prosessindustrien i Nordland, representert av ledelse og tillitsvalgte, prøvde gjennom mange år på slutten av 90-tallet å få på plass et nytt industrikraftregime, som kunne ”notifiseres av ESA”, som det het. Politikerne lokalt og sentralt var positive. ESA var det ikke, og prisen ble markedsstyrt fra 2005. De fleste kan tenke seg hva dagens priser kan bety. 

Mot slutten av 90-tallet viste det seg at stålverket hadde Norges største punktutslipp av kvikksølv. SFT stilte krav om rensing eller stans. Rensing krevde utvikling av ny teknologi, etter som ingen andre verk har slik rensing. Det ville ikke eieren finansiere, så vi måtte kople inn staten. For å gjøre ei lang historie kort – det kom til slutt 30 mill på bordet. Igjen sa ESA nei, da de hadde mistanke om at investeringa kunne gi auke i produktiviteten. Statsstøtte til stålproduksjon går ut over konkurransereglene, som vi veit, og verket måtte bevise at midlene gikk til miljø. 18 mill. kunne klart bevises, dermed ble bevilgninga til regjeringa redusert fra 30 til 18 millioner!  

Nylig ble det kjent at Hydro selger valseverka sine til et amerikansk fond. LO og Fellesforbundet er negative, men kan lite gjøre. Nå hadde det vært fint med en industrikonsesjonslov! 

Oppsummert kan vi si  at ved oppsigelse av EØS-avtalen vil industrien ha den samme markedsadgangen som før EØS, men sannsynligvis mye bedre rammevilkår, dersom Stortinget ønsker det. 

reLATERT

Se alle arrangementer

Kjør på drosjegrønt

04. juli 2022

Regjeringa foreslår flere tiltak for å bedre seriøsiteten i ei kaotisk drosjenæring. Det er bra. Men de avgjørende grepene som Hurdalsplattformen ga løfte om, glimrer fremdeles med sitt fravær.

Standpunkt 2-2022

22. juni 2022

I dette nummeret kan du lese om utsiktene til ny EU-debatt i Norge, og om ny meningsmåling som viser at bare 1 av 4 støtter EØS.

Hold EUs sikkerhetspolitikk unna EØS-avtalen!

21. juni 2022

Den utenrikspolitiske situasjonen og krigen i Ukraina blir forsøkt utnyttet til å innrullere Norge i EUs militærunion.

Togstreik mot oppsplitting og EU-diktat

14. juni 2022

«Støre hold nå ord, du er ved Kongens bord. Hold Jernbane-Norge samlet!» Slik lød refrenget fra allsangen på Jernbanetorget da togene sto i to timer den 14. juni.

Minstelønna rykker nærmere

09. juni 2022

EUs ministerråd og EU-parlamentet ble 7. juni enige om utforminga av minstelønnsdirektivet. Endelig vedtak fattes 16. juni.

EU-regler for dyr og mat: EØS-avtalen plager oss

09. juni 2022

Mer bruk av antibiotika og kasting av gode egg kan bli resultatet av nye mat- og dyreregler på veg fra EU.

Bare 1 av 4 støtter EØS

03. juni 2022

En fersk meningsmåling viser at det er flere som støtter en handelsavtale med EU enn EØS-avtalen.

Nye hull i veipakka

03. juni 2022

Et endringsdirektiv legger opp til at en transportør skal kunne leie kjøretøy innen hele EØS, og ikke bare i egen medlemsstat som i dag. Det gir transportører nye muligheter til å omgå de sosiale bestemmelsene i Veipakka.

LO-sekretariatet: «Tiltres ikke»

25. mai 2022

LO-kongressen kan i verste fall ende opp med å stille enda vagere krav enn dem som regjeringspartiene har forplikta seg til i Hurdalsplattformen.

EØS-unntak på en, to, tre

23. mai 2022

På visse områder har styresmaktene ingen problemer med å anbefale at Norge benytter seg av unntaksmulighetene i EØS-avtalen.

Tommel opp for toget

23. mai 2022

Det er opp til LO-kongressen å parkere konkurranseutsettingen av jernbanen.

Krafttak på kongressen 

18. mai 2022

LO-kongressen kan brukes til å berge strømprisene – og regjeringsprosjektet.