Prosessindustrien og EØS 

Dette slo i gjennom både i sosialdemokratiske og tradisjonelt borgerlige parti i Europa. Boligpolitikken ble liberalisert, og den statlige delen av næringslivet gikk samme veg. Denne utviklinga har fortsatt og pågår ennå. Da Gro Harlem Brundtland ble leder i Arbeiderpartiet, sørga hun for at sosialisme ikke lenger var et mål i partiprogrammet, og at marked og privatisering skulle være styringsverktøy. 

Staten gikk ut av bergverk og industri, som ble privatisert eller nedlagt. Sydvaranger, Norsk Jernverk, Norsk Koksverk, Tyssedal, Kongsberg, Raufoss og Televerket er eksempel på denne politikken. 

Undertegnede var tillitsvalgt i Jernverksklubben i hele denne perioden, i 44 år. Jeg vil gå nærmere inn på konsekvensene for min arbeidsplass, som var stålproduksjonen til Norsk Jernverk.

I 1988 vedtok Stortinget å legge ned Spigerverket, Mofjellet gruver, Koksverket og det meste av Norsk Jernverk. Det som ikke ble lagt ned, ble privatisert. Rana Gruber ble overtatt av de ansatte. 

Noen grep ble tatt, for at distriktene ikke skulle blø alt for mye. Mange offentlige arbeidsplasser ble etablert eller flytta ut. De myndighetsbestemte og gunstige industrikraftkontraktene ble forlenga til 2005, og framfor alt fikk vi den differensierte arbeidsgiveravgifta, som i Nordland er på 5,1 % og i Finnmark og Nord-Troms 0 %. I utgangspunktet er den på 14,1 %. 

Stålproduksjonen fikk svensk, seinere finsk og i dag spansk eier. Vi hadde i Norge en konsesjonslov, som regulerte utenlandsk eierskap. Der var klubben høringsinstans, noe som betydde at vi kunne stille krav til den svenske eieren (Fundia) for å forhindre framtidig nedlegging av drifta.  

Mye av stålet ble eksportert til EU, noe frihandelsavtalen av 1973 gav (og gir!) full adgang til. I 1990 leverte vi armering til Storebælt-brua i Danmark. Dansk stålindustri hevda da at den billige krafta i Norge var en subsidie, og at stålet var dumpa. Handelsministeren i Syse-regjeringa, Kaci Kullmann Five, slo fast, at krafta var solgt av staten med fortjeneste, og danskene måtte gi seg. Dette var før EØS-avtalen. 

Markedsadgangen var med andre ord på plass. 

Så ble EØS-avtalen utarbeidd, der arkitektene var Jaques Delors og Gro H. Brundtland. Avtalen skulle omfatte Efta-medlemmene, og prinsippene i Roma-traktaten ble lagt til grunn. I Sveits fikk folket lov til å stemme over avtalen. Folket sa nei. For resten av Efta-medlemmene trådte avtalen i kraft i 1994, rett før EU-avstemminga. Eftas overvåkningorgan, ESA, fikk myndighet til å sørge for at EU sine forordninger og direktiv ble lovfesta i Norge, noe de har tatt svært alvorlig. Over 13000 direktiv har blitt norsk lov, de fleste uten særlig politisk debatt. 

Tidlig mista vi Industrikonsesjonsloven.  ESA godtok ingen hinder for den frie flyten av kapital. Politikerne våre å Stortinget prøvde seg på en utvatna variant – Lov om erverv, men ESA sa nei til det også. Vi endte opp med ingen ting. 

Så stod den differensierte arbeidsgiveravgifta for tur. ESA hadde lest seg opp på regelverket til den Europeiske Kol- og Stålunionen og slo fast at avgifta for stålproduksjon skal være 14,1 %, altså opp 9 % for stålarbeiderne på Mo. Om vi hadde produsert aluminium eller andre metaller kunne vi fortsatt med 5,1 %! 

Industrikrafta kom også i spill. Ledelsen hos oss hevda at den gode kraftkontrakten kompenserte for halvparten av ulempen meg lang avstand til markedet. Industrikrafta var viktig for all prosessindustri, ikke bare for oss. Nå hadde Syse-regjeringa med Eivind Reiten som energiminister gjort et forarbeid med Energiloven Stortinget vedtok. Heretter skulle krafta være en vare, den skulle ikke lenger være en del av infrastrukturen. Prosessindustrien i Nordland, representert av ledelse og tillitsvalgte, prøvde gjennom mange år på slutten av 90-tallet å få på plass et nytt industrikraftregime, som kunne ”notifiseres av ESA”, som det het. Politikerne lokalt og sentralt var positive. ESA var det ikke, og prisen ble markedsstyrt fra 2005. De fleste kan tenke seg hva dagens priser kan bety. 

Mot slutten av 90-tallet viste det seg at stålverket hadde Norges største punktutslipp av kvikksølv. SFT stilte krav om rensing eller stans. Rensing krevde utvikling av ny teknologi, etter som ingen andre verk har slik rensing. Det ville ikke eieren finansiere, så vi måtte kople inn staten. For å gjøre ei lang historie kort – det kom til slutt 30 mill på bordet. Igjen sa ESA nei, da de hadde mistanke om at investeringa kunne gi auke i produktiviteten. Statsstøtte til stålproduksjon går ut over konkurransereglene, som vi veit, og verket måtte bevise at midlene gikk til miljø. 18 mill. kunne klart bevises, dermed ble bevilgninga til regjeringa redusert fra 30 til 18 millioner!  

Nylig ble det kjent at Hydro selger valseverka sine til et amerikansk fond. LO og Fellesforbundet er negative, men kan lite gjøre. Nå hadde det vært fint med en industrikonsesjonslov! 

Oppsummert kan vi si  at ved oppsigelse av EØS-avtalen vil industrien ha den samme markedsadgangen som før EØS, men sannsynligvis mye bedre rammevilkår, dersom Stortinget ønsker det.