EØS-avtalen knytter Norge til EUs indre marked. Hovedformålet er fri konkurranse med harmonisering og likt regelverk. EØS-området omfatter både de 27 EU-landene og de tre EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein.
Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) trådte i kraft 1. januar 1994. EFTA-landet Sveits vedtok i en folkeavstemning å si nei til EØS-avtalen. I Norge ble avtalen godkjent av Stortinget høsten 1992.
EØS følger de samme markedsprinsippene som EU: Fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Det er EUs regler som gjelder på alle områder avtalen omfatter.
Nei til EU har som mål å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale basert på gjensidige forpliktelser og ansvar, og med respekt for folkestyre og suverenitet. EØS-avtalen er, i tillegg til å være en handelsavtale, en politisk avtale som krever at Norge skal innordne seg Den europeiske unionens politikk når dette er formålstjenlig for unionen. EUs ønske om en europeisk union, en føderasjon der nasjonalstatenes selvstyre må vike for overnasjonal politikk, gjenspeiles også i hvordan EØS-avtalen ensidig påvirker Norges politikk og selvstendighet.
