Tidslinje over EØS-avtalen

EØS-avtalen var omstridt allerede før den ble inngått. Her er noen sentrale hendelser og debatter gjennom 30 år med EØS-avalen og i årene før avtalen ble en realitet.

1972: 53,5 prosent stemmer nei, og 46,5 prosent ja, i folkeavstemningen om EF-medlemskap 25. september.

1973: Frihandelsavtalen mellom Norge og EF trer i kraft 1. juli. Fra 1. januar 1977 er det null toll på handelen med industrivarer (toll bare på sjømat og landbruksvarer).

1985: EU vedtar Det indre markedet. Innen 1. januar 1993 skal det være fri flyt på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.

1988: 13. juni går det ut et brev fra statsministerens kontor der alle departement pålegges å følge regelutviklingen for det indre markedet: «Ved framleggelse av forslag til nye rettsregler og forskrifter på dette området skal det derfor opplyses hvordan disse står i forhold EFs regelverk. Dersom det er avvik, skal det gis en begrunnelse for dette.» Dette førte blant annet til at norsk miljøpolitikk på viktige områder ble passiv og avventende.

1992: EØS-avtalen undertegnes 2. mai i Porto, Portugal. 16. oktober godkjenner Stortinget EØS-avtalen med stemmetallene 130 mot 35. De som stemte nei, var samtlige stortingsrepresentanter fra Senterpartiet og SV, tre fra Kristelig Folkeparti, to fra Arbeiderpartiet og to fra Fremskrittspartiet. Vedtaket krevde tre fjerdedels flertall i henhold til Grunnloven (minst 124 representanter for). Et forslag fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV om å utsette behandlingen til det var avholdt en folkeavstemning om saken, ble nedstemt.

I desember 1992 sier et flertall av sveitserne nei til EØS-avtalen i en folkeavstemning. Samtidig krevde EU-domstolen at EØS-avtalen måtte endres på enkelte punkter. Det ble derfor nødvendig med nye forhandlinger mellom Norge og EU.

1993: Stortinget vedtar i april, mot stemmene til Senterpartiet og SV, å godkjenne endringene i EØS-avtalen, etter at Sveits ikke skulle være del av avtalen og de endringene som EU-domstolen hadde insistert på.

1994: EØS-avtalen trer i kraft 1. januar 1994. Fra starten var det en avtale mellom EU og 6 EFTA-land. Etter folkeavstemninger i tur og orden går Østerrike, Finland og Sverige ut av EFTA, og deltar i EØS som medlemmer av EU fra 1. januar 1995.

1994: LO vedtar 22. september nei til norsk medlemskap i EU. 28. november stemmer flertallet nei til EU i folkeavstemningen.

1994: Loven om erverv av næringsvirksomhet fjerner krav om konsesjonsplikt og erstatter den med en meldeplikt der man ikke kan favorisere norsk eierskap. Ervervsloven ble likevel opphevet i 2003, etter at ESA fastslo at også denne loven var et hinder for den frie etableringsretten og i strid med EØS-avtalen.

1995: Den første store debatten om et EØS-direktiv var debatten om oljedirektivet, offisielt kalt konsesjonsdirektivet. Olje- og gassvirksomheten langs norskekysten ble underlagt samme frie konkurranse som på EUs indre marked. I april 1995 ble direktivet vedtatt med stemmene til Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet.

1996: Allerede i desember 1994 fastslo ESA at Vinmonopolets «enerett til import, eksport og engrossalg av alkoholholdige drikker» var i strid med EØS-avtalen. Fra 1. januar 1996 ble det åpnet for private importører og grossister.

1998: Som et tillegg til EØS-avtalen godkjenner stortingsflertallet i desember 1998 en egen veterinæravtale med EU. Norge må dermed fjerne den veterinære grensekontrollen ved import av levende dyr og av kjøtt, fisk og meieriprodukter.

1999: EFTA-domstolen fastslår i mai at den norske graderte arbeidsgiveravgiften er i strid med EØS-avtalen. Ordningen ble siden gjeninnført med en del endringer.

2001: EUs omstridte gassmarkedsdirektiv tas inn i EØS-avtalen. Hensikten med direktivet var å styrke gasskjøperne slik at prisen på gass kunne presses nedover. Det norske gassforhandlingsutvalget, som bidro til at gassfeltene ble utnyttet mer effektivt og at gassprisen lå høyere enn den ellers ville gjort, ble nedlagt etter press fra EU.

2001: Tre direktiver om tilsetningsstoffer i mat, de såkalte matsminkedirektivene, godkjennes på Stortinget med stemmene til Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Dermed ble tilsetningsstoffer som var forbudt i Norge tillatt i matvarene. Året etter ble også EUs barnematdirektiv godkjent, selv om fagfolk advarte mot at barn kunne få for store doser av vitaminer og mineraler.

2003: Patentdirektivet, som gjør det mulig å ta patent blant annet på genmodifiserte planter og dyr, godkjennes på Stortinget, mot stemmene til Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og SV.

2004: EUs østutvidelse med ti nye medlemsland 1. mai gjør at EØS-avtalen reforhandles og de nye EU-landene blir også del av EØS. I og med fri bevegelse av arbeidskraft i det indre markedet, er dette en enorm endring i europeisk arbeidsliv.

2005: Gjennom en suverenitetsavståelse får EUs flysikkerhetsbyrå i Köln (EASA) kompetanse til å bestemme typesertifisering for nye fly og gi påbud om reparasjon og kontroll overfor norske flyselskap. Tvister avgjøres av EU-domstolen.

Juli 2006: Norge taper i EFTA-domstolen hjemfallssaken, om statlig eierskap av kraftverk. Det var ESA som hadde stevnet Norge for forskjellsbehandling mellom private eiere og (fylkes)kommunale kraftverk, i strid med EØS-avtalen. Hjemfallsordningen ble ikke avviklet, men endret på flere punkter.

2007: Norge får medhold i Verdens handelsorganisasjon (WTO) om at EUs antidumpingtiltak mot norsk oppdrettslaks var i strid med WTOs regelverk.

2007-08: I en serie dommer griper EU-domstolen inn mot fagbevegelsens handlingsrom ved å begrense konfliktretten (dommene Viking Line og Laval), begrense adgangen til å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert) og retten til en prinsipiell likebehandling av utenlandske og innenlandske selskap hvis de utenlandske tar på seg oppdrag innenlands (Luxembourg).

2008: Som del av EUs kjemikalielovgivning REACH overføres det myndighet til EUs kjemikaliebyrå (ECHA) som setter vilkår for registrering av kjemikalier. Adgangen til å innføre nasjonale forbud eller avgifter mot skadelige stoffer er svært begrenset. Tvister avgjøres av EU-domstolen.

2008: Norge blir del av EUs kvotesystem, som omfatter om lag halvparten av de totale klimautslippene. Samlet kvotemengde, salgsandeler og reglene for tildeling av vederlagsfrie kvoter harmoniseres med EU.

2009: Etter en årelang debatt blir tjenestedirektivet godkjent av Stortinget i april, til tross for at fagforbund med over 90 prosent av LOs medlemmer ville avvise direktivet. I den rødgrønne regjeringen tar Senterpartiet og SV dissens mot innføringen.

2011: Et flertall på Stortinget vedtar i april datalagringsdirektivet. Senterpartiet og SV tar dissens i regjering. I 2014 blir så direktivet funnet ugyldig av EU-domstolen, og det blir ikke gjennomført i EØS.

2011: Arbeiderpartiets landsmøte vedtar i april at EUs tredje postdirektiv skal avvises. Den rødgrønne regjeringen meddeler så til EU og EFTA-landene i EØS at Norge reserverer seg mot å ta direktivet inn i EØS-avtalen. Etter valget i 2013 trekker imidlertid den nye Solberg-regjeringen reservasjonen tilbake.

2011: ESA fastslår i juni at den norske forskriften for å sikre ryddige lønns- og arbeidsvilkår ved offentlige oppdrag er i strid med EØS-reglene. Det kan ikke kreves tarifflønn ved offentlige oppdrag – hvis ikke tariffavtalen er allmenngjort. Etter harde forhandlinger med ESA ble forskriften svekket på flere punkter.

2012: Europautredningen gjennomgår erfaringer med EØS-avtalen (NOU 2012:2). Nei til EU sammen med flere organisasjoner utarbeider Alternativrapporten, som beskriver åtte ulike alternativer til EØS-avtalen.

2012: Vikarbyrådirektivet godkjennes av Stortinget i juni mot stemmene til regjeringspartiene Senterpartiet og SV. Alle de tre store arbeidstakerorganisasjonene LO, YS og UNIO krevde at direktivet måtte avvises.

2013: LO-kongressen gjør i mai dette vedtaket: «EØS avtalen påvirker norsk arbeidsliv og samfunn gjennom beslutninger fattet i EU. LO krever at norske myndigheter går imot begrensinger i retten til kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdannelse. ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. En slik forrang må avklares mellom EØS-avtalens parter.»

2014: EUs direktiv om «pasientrettigheter ved grenseoverskridende helsetjenester» innlemmes i EØS-avtalen i juli.

2016: Norge avstår suverenitet til ESA, som formelt fatter kopivedtak fra EUs tre byråer for finanstilsyn. Stortinget behandler saken i juni etter Grunnloven § 115, med krav om tre fjerdedels flertall. Vedtaket gjøres med 136 mot 29 stemmer. Senterpartiet, SV, KrF og én representant fra Venstre stemmer mot.

2016: ESA fastslår i oktober 2016 at Høyesteretts dom som godkjente allmenngjøring i verftsindustrien inkludert utgiftene til reise, kost og losji er i strid med EØS-avtalen. For å unngå domfellelse i EFTA-domstolen spilte regjeringen ballen over til LO og NHO om å endre tariffavtalen for verftsindustrien slik at den ikke var i strid med EØS.

2016: I Holship-dommen i desember følger Høyesterett med knapt flertall (ti mot syv dommere) et råd fra EFTA-domstolen om at EUs regler om etableringsrett forbyr havnearbeidere fortrinnsrett til lossing og lasting. Dermed var tariffavtalte rettigheter med hjemmel i ILO-konvensjon 137 feid til side.

2017: Godkjenning av pediatriforordningen om kontroll av legemidler for barn innebærer at ESA får direkte bøteleggingsmyndighet i Norge.

2018: Stortinget vedtar i mars EUs tredje energimarkedspakke, med suverenitetsavståelse til ESA, som formelt fatter vedtak fra EUs energibyrå ACER. Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og MDG stemte for.

2018: I oktober iverksettes en ny artikkel 19-avtale mellom Norge og EU, som gir økte tollfrie kvoter for landbruksvarer. EØS-avtalens artikkel 19 sier at Norge og EU skal gradvis liberalisere handelen, men har også som forutsetning at dette skal være til gjensidig fordel.

2020: Solberg-regjeringen får flertall i Stortinget for taxiliberalisering, som etterkommer pålegg fra ESA om å fjerne antallsbegrensning, kjøreplikt og tilknytningsplikt til drosjesentral.

2021: I juni vedtar et flertall på Stortinget å innlemme fire kommisjonsforordninger som utdyper EUs tredje energimarkedspakke i EØS-avtalen.

2021: Stortinget vedtar i juni med knapt flertall EUs fjerde jernbanepakke, som pålegger konkurranseutsetting og avstår suverenitet til EU-kommisjonen og EUs jernbanebyrå ERA. Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Rødt og MDG stemte mot.

2023: ESA åpner i juli sak mot de norske begrensningene på bruk av innleie i arbeidslivet, herunder forbudet mot innleie i Oslo, Akershus, Vestfold, Østfold og Buskerud.

2023: Fellesforbundets landsmøte i oktober krever at Norge frikobles fra ACER og bruker vetoretten mot EUs fjerde energimarkedspakke. Hvis Norge blir tvunget til å endre begrensningene på innleie, så krever Fellesforbundet en annen tilknytning til EU enn EØS-avtalen.

2023: I april treffer ESA vedtak om å innlemme Norge og Statnett i den nordiske og Hansaregionens budområder for strøm. Beslutningen er skrevet av EUs energibyrå ACER, og deretter formelt godkjent av ESA.

2023: Nei til EU får i oktober ikke medhold i Høyesterett i ACER-saken. Høyesterett mener suverenitetsavståelsen var lite inngripende, og derfor kunne vedtas av Stortinget med vanlig flertall.

2023: Norge, Island og Liechtenstein blir i desember enige med EU om en ny avtaleperiode for EØS-midler til EU-land. EFTA-landene skal betale 38 milliarder kroner frem til 2028. Av dette betaler Norge 97 prosent, det vil si ca. 5,2 milliarder i året.

Tilbake til startsiden