30 år med kostbar EØS-avgift

Som eneste tre land i verden betaler Island, Liechtenstein og Norge avlat for å handle med EU. Du og jeg er derfor ilagt en EØS-skatt, som nå øker til 1300 kroner i året. Det skjer etter at EFTA-statene i EØS ble enige med EU om å betale 38 milliarder kroner i såkalte EØS-midler for perioden fram til 2028. Det tilsvarer rundt 5 400 000 000 kroner hvert år. Av dette betaler Norge 97 prosent, det vil si ca. 5,2 milliarder i året.

Formelt sett er det stadig voksende EFTA-bidraget «frivillig», men det har i tidens løp fått form av en hevdvunnen praksis som EU insisterer på må videreføres.

Norge på tilbudssida

«Jo, det kan så være», sier noen. «Men til gjengjeld får vi tollfri markedsadgang!»

Feil. For det første har Norge i femti år hatt en frihandelsavtale med EU som gir tollfrihet for alle industrivarer. Den gjelder uavhengig av EØS-avtalen. For det andre legger EU fortsatt til dels høye tollsatser på norske fiskeprodukter, særlig de som er videreforedla på norske fabrikker.

Det er heller ikke dekning i EØS-avtalen for å kreve inn økonomiske tilskudd fra de berørte EFTA-statene på virksomhetsområder hvor det i forveien forelå avtaler med EU (art. 82).

Japan og Storbritannia betaler ingen ekstraavgift for å «få lov til» å handle tollfritt med EU.

Verken Canada, Japan eller Storbritannia betaler en ekstraavgift for å «få lov til» å ha en tilnærmet tollfri handelsavtale med EU. Det skulle bare mangle.

Tvilsom altruisme

Offisielt er EØS-midlene bidrag fra Island, Liechtenstein og Norge (EEA Grants) for å styrke demokratiske verdier og minske sosiale og økonomiske forskjeller i de femten fattigste EU-landa. Det er Norge som betaler så godt som hele kalaset (97 %). I tillegg betaler Norge alene et nesten like stort beløp (Norway Grants) til de EU-medlemsstatene som har kommet til etter 2004. Disse midlene fra Norge kommer ikke et medlemsland som Hellas til gode, ettersom Hellas har vært medlem av EU (EEC) siden 1981.

Med EØS-midlene kjøper Norge (og Island) seg dyre tollfrie kvoter for sjømat, selv om det har blitt avvist at det er noen formelle koblinger. Parallelt med forhandlingene om EEA Grants og Norway Grants ble det inngått en ny sjuårig fiskeriavtale mellom Norge og EU, etter halvannet års forhandlingsstrid. EU ville nemlig blande seg i den norske ressursforvaltninga og knytte dette til kvoter, noe Norge har avvist. Enkelte tollfrie kvoter er økt, men EU sa nei til å videreføre de tollfrie importkvotene for makrell. EU tar også forbehold om når de vil godkjenne de nye sildekvotene. Det skal skje «en gang i 2024».

Dyrt blir dyrere

Forrige runde med EØS-midler løp fra 2014 til 2021, med ei total ramme på 2,8 milliarder euro. Den nye ramma er på 3,2 milliarder euro. I mellomtida har kronekursen falt kraftig mot euro, slik at den nye avtaleperioden er forholdsmessig svært mye dyrere for Norge. 38 milliarder kroner over sju år tilsvarer omtrent 9000 kroner for hver voksne innbygger.

I perioden fra EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 og fram til 2014, bidro Island, Liechtenstein og Norge med 3,3 milliarder euro i tilskudd til ordningen. Beløpene økte kraftig etter østutvidelsen til EU.

Med den siste avtalen har EFTA-statene (utenom Sveits) i løpet av EØS-avtalens levetid til sammen overført nærmere 110 milliarder kroner til EU i «handelsavgift». Det er mer enn et helt norsk samferdselsbudsjett.

Ved siden av EØS-kontingenten betaler Norge mange milliarder for å delta i stadig flere og mer omfattende forsknings-, utdannings- og forsvarsprogrammer i EU-regi.

Den engelske forkortelsen for EØS er EEA. Kanskje det egentlig skal bety ‘Enda En Avgift’?

Forfatteren er politisk rådgiver i Nei til EU.

Les mer: Veksten i EØS-midlene – fra kompromiss til kontinuitet