Hvem vil høste politisk gevinst om EU finner fram igjen skjemaene sine for økonomisk innstramming?
Høyt oppe i argumentasjonshyllen for dem som vil ha mer europeisk integrasjon, står trossetningen om Den europeiske union som garantist for politisk og økonomisk stabilitet. Det er en grunnoppfatning som går en hard vinter i møte, om eller snarere når, EU bestemmer seg for å gjeninnføre stabilitetspaktens betingelser overfor medlemsstatene.
Det er EU-kommisjonen og maktradarparet Frankrike-Tyskland som har funnet ut at tida er kommet for å gjeninnføre stabilitetspakten som rammeverket for økonomisk styring og finanspolitikk innad i EU. Helt siden Maastricht-traktaten i 1991 har det vært oppstilt tøffe kriterier til for medlemskap i valutaunionen og euro-sonen som da var under planlegging. Stabilitetspaktens betingelser ble imidlertid opphevet våren 2020, da nedstengningen under korona-epidemien holdt på å sende økonomien utfor stupet. Det viste seg raskt at det institusjonelle rammeverket for euro-sonen var ubrukelig da det oppsto en nødsituasjon som krevde øyeblikkelig og massiv statlig intervensjon i økonomien. Slike akutte faresituasjoner har det vært flere av siden århundreskiftet. Likevel legges det altså opp til å gjeninnføre et økonomisk regelverk som bare virker når sola skinner, og alle EUs finansministre er enige om at de offentlige utgiftene skal ned og atter ned.
Utenfor EU slipper Norge å forholde seg til stabilitetspakten og euro-sonens krav. Det er nok med å forklare hvorfor dette kjernepunktet i unionsprosjektet er lite framme i vår hjemlige europadebatt.
De sentrale betingelsene for å få være med i eurosonen er forholdsvis enkle å forstå. Til gjengjeld har de vist seg vanskelige å etterleve: Ingen medlemsland kan ha mer enn tre prosent underskudd på det årlige statsbudsjettet, og ingen medlemsland kan ha en statsgjeld som utgjør mer enn 60 prosent av det årlige brutto nasjonalproduktet (BNP). Særlig den siste betingelsen har vist seg å være en umulighet i møte med den virkelige verden. For 2023 ligger gjennomsnittet på statsgjelden i euro-landene på nærmer 90 prosent.
I ly av oppmerksomheten omkring klimatoppmøtet, Ukraina og Gaza har gjenreisingen av stabilitetspakten gått under radaren i det europeiske nyhetsbildet. Tirsdag marsjerte 15 000 fagorganiserte i gatene i Brussel mot initiativet til ny stabilitetspakt. De er redde for at pakten vil binde EU til en ny tidsalder med stram pengepolitikk og nyliberalisme.
På europeisk nivå er fagbevegelsen koordinert av den europeiske samorganisasjonen Etuc (European Trade Union Confederation). Generalsekretæren her er Esther Lynch fra Irland. Hun har nådd helt til topps i europeisk fagbevegelse, etter å ha gått gradene fra fabrikkgolvet som ‘shop steward’ i den irske datavare-industrien på 1980-tallet.
Lederskapet i europeisk fagbevegelse er stadig varme tilhengere av unionsprosjektet i Brussel. Denne uka advarte Lynch og Etuc allikevel om at de økonomiske kravene til medlemsstatene i en ny stabilitetspakt kan true samholdet innad i EU. Hun minnet om konsekvensene av ‘austerity’ for å komme ut av euro-sonens bank- og gjeldskrise forrige gang. Den ubarmhjertige innstrammingspolitikken i årene 2008-12 skapte det Lynch betegner som en ‘dommedagsspiral’ (doom loop) av økt mistillit og mer polarisering innenfor det politiske systemet.
Her støtter hun seg til en brei studie fra 2022 av det europeiske økonominettverket CEPR (Centre for Economic Policy Research), som konkluderer med at det er ytre høyre som over tid har tjent mest på den restriktive økonomiske politikken i EU og medlemsstatene. Flere velgere, særlig fra lavinntektsgrupper i arbeiderklassen, søker høyrepopulistiske løsninger, og denne tendensen forsterkes av at valgdeltakelsen i de samme gruppene og totalt også går ned.
Esther Lynch i Etuc sparer ikke beslutningstakerne i EU når hun går løs på konsekvensene av stabilitetspakten og innstrammingspolitikken: «Sjokkseieren til Geert Wilders i valget i Nederland har i Brussel blitt omtalt som en naturkatastrofe […] Men ytre høyres frammarsj på kryss og tvers i Europa er en direkte konsekvens av politiske beslutninger tatt på EU-nivå».
Det siste fransk-tyske forslaget til ny stabilitetspakt skal etter planen pålegge medlemslandene med høy statsgjeld å kutte budsjettunderskuddene sine med 0,5 prosent av BNP hvert år. Ifølge Etuc innebærer dette at 14 av euro-landene i EU må kutte offentlige utgifter, eller øke skattene, med omkring 45 milliarder euro (500 milliarder NOK) bare i løpet av neste år.
Til sammen er dette kutt som vil innebære at hundretusenvis av lærere, sykepleiere, bussjåfører og sosialarbeidere vil forsvinne fra det offentlige tjenestetilbudet i medlemslandene i EU. Dette er hva en ny stabilitetspakt og ‘austerity 2.0’ i bunn og grunn dreier seg om.
Innlegget har også vært trykt i Klassekampen.
Stort bilde i toppen: Det blir ikke mange euro i lommeboka med europeisk minstelønn. (CC0 Thomas Ulrich, Pixabay.)
