Einar Frogners landsmøtetale 2024

Gode landsmøte – kjære venner

Vi er nå samla på Hamar for i tre dager å avholde landsmøtet vårt. Vi er samla under mottoet for de viktigste bærebjelkene våre; FOLKESTYRE – MILJØ – SOLIDARITET 

Og så er det nå i høst 30 år sia det norske folket i ei folkeavstemning talte Brussel og store deler av norsk samfunnselite midt imot og sa et rungende nei i folkeavstemninga om EU-medlemskap. Akkurat det samme som skjedde i folkeavstemninga om EF i 1972. 

Og ikke nok med det – meningsmålinger den siste tida viser at nær to av tre som har bestemt seg sier at de ville ha stemt nei også i dag. Vi har virkelig noe å feire og å være stolte av!

Med dette som bakteppe skal vi se tilbake på tida siden siste landsmøte for to år sia. Det er viktig å se seg i speilet for derved å kunne korrigere retningen i tida som kommer. For akkurat det er det viktigste vi skal gjøre her på Hamar. Vi skal ha gode diskusjoner om alt som er viktig for oss. 

Landsmøtet skal være et fora der vi skal løfte alt vi er opptatt av. Vi skal kunne drøfte ideer og bryne våre synspunkt på hverandre. Vi skal fatte vedtak og gjennomføre valg. Og når vi kommer til søndagen så skal vi kunne se tilbake på tre dager med gode diskusjoner om både organisasjonen og politikken. Vi skal kunne stå bedre rustet til å gjøre vår viktige del av jobben med å sørge for at vi ikke blir en del av EU. 

Vi er en høyst levende organisasjon med medlemmer og lag over hele landet. Vi er aktive på stands og aktiviteter over det ganske land. Og dere som er samlet her på landsmøtet har i løpet av de siste to åra produsert ei betydelig mengde leserinnlegg som er kommet på trykk i lokale og regionale medier. Og så er det klart at det er mye vi gjerne skulle ha gjort bedre. Vi skulle ha være aktive i enda flere debatter og vi skulle ha syntes bedre, særlig i riksdekkende media.

Det er summen av den jobben vi alle gjør som teller. La oss være stolte av den, og la oss sammen løfte oss videre. Det er noe av det viktige med et landsmøte. Vi skal sammen sørge for at folkestyret skal seire også i framtida. 

For akkurat folkestyret og det at beslutninger skal tas av demokratisk valgte organ har vært vår viktigste sak i alle år og den viktigste årsaken til at vi vant både i 1972 og 1994. Beslutninger skal ikke tas av et byråkrati eller av overnasjonale organ som ikke er underlagt demokratisk kontroll. Beslutninger skal tas av de som er valgt av folket og som kan skiftes ut på demokratisk vis ved neste valg. All makt i denne sal som Johan Sverdrup så bra formulerte det så langt tilbake som i 1872. Det er akkurat det kampen for å fortsatt holde Norge utenfor EU dreier seg om. 

Folkestyret er for viktig til å skulle skusles bort. Det være seg til et gigantisk byråkratstyre eller til de fire frihetene – fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital - som er hevet over alt. Frihandel, eller markedskreftenes totalt frie spill vil aldri kunne løse et samfunn sine grunnleggende behov. Det må være slik at politikken skal styre markedet og ikke motsatt. Dette er det viktigste prinsippet for folkestyre og et ekte levende demokrati. 

Det er denne uka gjennomført presidentvalg i USA. Donald Trump med alt det innebærer kommer til å sitte med presidentembetet de neste fire åra. En hel verden lever i spenning på hva det vil føre med seg. Det gikk ikke lenge før ja-sida i Norge anført av Guri Melby framholdt at vi nå må knytte oss nærmere til EU og EU sitt forsvarssamarbeid. Vi kan være forberedt på at dette budskapet kommer til å bli framført med styrke og ulike innganger. Vi skal skremmes inn i EU. Et EU som ikke kommer til å bli mer demokratisk fordi om vi frykter hva som kan skje i USA.

Da er det viktig å holde hodet kaldt og se at det nå mer enn noen gang er avgjørende å finne løsninger på tvers av blokker og allianser. FN og det internasjonale samarbeidet må styrkes. Noe vi bidrar best til som en fri og uavhengig stemme og ikke som en del av EU. 

Samtidig er det viktig at vi ser på hva sikkerhet og beredskap egentlig handler om. Sikkerhet dreier seg om mye mer enn oppbygging av våpenarsenaler og militære styrker. Det dreier seg om beredskap og et sivilsamfunn som fungerer. Et sivilsamfunn som har et næringsliv som gir grunnlag for spredt bosetting. Videre dreier det seg om å ha kontroll på matforsyning, helseberedskap inkludert tilgang på medisiner, energiforsyning og en infrastruktur som er velfungerende. Alt dette er områder som er for viktige til å stole på at markedet kan løse utfordringene. Det krever langsiktig nasjonal og demokratisk styring. 

Den viktigste saken for Nei til EU de to siste åra har vært kampen for politisk kontroll med krafta og strømprisen. Vi fikk søksmålet vårt om at tilslutninga til Acer i 2018 var grunnlovvsstridig til Høyesterett – ja endog til Høyesterett i plenum. Vi tapte det vi reiste sak på. Hver enkelt suverenitetsavståelse ble ikke sett på som stor nok. Samtidig fikk vi satt fokus på hva som skjer når vi gir fra oss suverenitet og råderett over viktige nasjonale interesser. Og vi fikk mobilisert brede allianser og klarte å samle inn betydelige beløp som gjorde oss i stand til å føre denne viktige prinsipielle saken helt til topps i rettsapparatet – en stor takk til alle som har bidratt til det!

Vi ser at kampen må føres på det politiske plan og at den må vinnes før beslutninger med fatale konsekvenser blir fattet. Kampen for politisk kontroll med krafta har mye sprengkraft i seg. Det viktige nå er å stoppe fornybardirektivet og hindre at energipakke 4 blir vedtatt av Stortinget. Og om den skal behandles må det være med krav om tre fjerdedels flertall. 

Fornybardirektivet med sitt hurtigspor for behandling av konsesjonssaker vil om det blir gjennomført virkelig true det lokale folkestyret. 

Vi har gode allianser i denne saken. Særlig er vedtakene på landsmøtet i Fellesforbundet for et år sia gledelige og viktige. Strømprisene slik vi har sett de de tre siste åra truer både arbeidsplasser og økonomien og tryggheten til innbyggere i Norge. Derfor er det avgjørende viktig at de brede alliansene vi har på dette feltet trekker i samme retning. Sammen skal vi kunne klare dette. Vi skal stoppe EP4 og ha et langsiktig mål om å komme oss ut av Acer sitt klamme favntak. 

Strømprisen er viktig for folk og bedrifter. Ære være våre framsynte ledere som for over 100 år sia sørget for at vasskrafta ble et felles eie ved å innføre konsesjonslover og hjemfallsrett. Den samme tankegangen førte til at verdiskapinga da vi fant olja for litt over femti år sia ble brukt til å bygge norsk leverandørindustri og å sikre videre velstandsutvikling i hele landet. De valgene som ble gjort både med å gjøre vasskrafta og olja til folkets eiendom hadde neppe vært mulig hvis vi på de tidspunktene hadde hatt EØS-avtalen med sin markedstvang som bærende prinsipp. 

Det bringer meg over til et annet 30-års jubileum. Nemlig EØS-avtalen. Ei avtale som på mange måter er et kompromiss som ble inngått med sammenknepne lepper av alle. Ei avtale som var forutsatt å ha sine klare begrensninger, og som det ble lovd skulle ha et betydelig handlingsrom. 

Vårt hovedmål er og skal fortsatt være kamp mot EU-medlemskap og den snikende tilpasningen som stadig skjer i ly av EØS-avtalen uten tilstrekkelig vilje til å bruke handlingsrommet det snakkes så pent om i festtaler. Denne unnfallenheten er ikke i tråd med det svaret det norske folk har gitt i to folkeavstemninger. 

Flere politiske saker de siste 30 årene viser at det norske demokratiet og folkestyret er sterkt utfordret. Makt er overført til markedet, multinasjonale konserner, uavhengige forvaltningsorganer og rettslige institusjoner – i Norge og i utlandet. EØS-avtalen, og tolkninger og anvendelsen av den er hovedgrunnen til det. Dette til tross for at da EØS-avtalen ble vedtatt i Stortinget i oktober 1992, var det en sentral forutsetning at avtalen skal være folkerettslig og mellomstatlig, og ikke overnasjonal som et EU-medlemskap. Avtalen skulle heller ikke fordre endringer i nasjonale beslutningsprosesser.

Norge har blitt bundet til EUs praksis gjennom unionens kommisjon, domstol og byråer, uten at Norge er medlem i EU. Derfor handler EU- og EØS-debatten om både innholdet i politikken, hvordan beslutninger tas, på hvilke premisser og av hvilke organer og myndighetspersoner. Det ser vi i spørsmålene om nasjonal råderett over vannkrafta og prisen på strøm til innbyggere og næringsliv. Det samme ser vi i sakene om nasjonal kontroll med arbeidslivsspørsmålet og om innleieforbudet. 

En løsning med en reforhandlet handelsavtale og bilaterale avtaler på andre områder er svaret på framtidas samarbeidsform med EU-landene. Avtaler uten forutsetning om innføring av nytt regelverk fra EU. Ikke noe overvåkingsorgan eller domstol som kan overstyre norske myndigheter. Ved en ny avtale kan det forhandles om videre deltagelse i EU-programmene om forskning, utdanning og kultur. Forholdet til land i EU vil da reguleres på samme måte som vårt forhold til land ellers i verden. 

Vi jobber med et klart mål om å få erstatta EØS med ei jamnbyrdig handelsavtale. Et første skritt på den vegen vil være at handlingsrommet blir tatt i bruk. Nettopp når det gjelder strøm, arbeidslivspørsmål og innleieforbud. 

Dette er saker som vi belyser i vår egen rapport – Folkestyrerapporten. Både hvordan EØS truer demokratiet og at det finnes reelle og gode alternativer. Det dreier seg også om å ha sjøltillit og trua på seg sjøl. Vi vil uansett være en attraktiv handelspartner. Vi er en stor kjøper av varer og tjenester fra EU-landene. Samtidig er vi den viktigste leverandøren av energi. Det er klart det er et godt grunnlag for å kunne finne nye avtaleformer. 

Folkestyreutvalget satte vi ned for å være ei motvekt til det Regjeringsoppnevnte Eldringutvalget. Jeg mener vi lyktes godt med innholdet i Folkestyrerapporten. Derimot har det vært svært vanskelig å nå fram med dette i den offentlige debatten. Eldringutvalget sin rapport blir brukt for alt den er verdt og mere til for å selge budskapet om at det ikke finnes noen reelle alternativer til EØS-avtalen. Ja, til tross for den handelsavtalen vi har liggende som en sikkerhetsventil i botn, så framstilles og trues det i fra mellom anna NHO om at vi vil miste all handel med EU-landene om EØS opphører. Det minner mest av alt om den skremselspropagandaen som ble brukt i høstmånedene i 1994. Som vi all vet så viste det seg å være tomme trusler. 

Påstanden framsatt med tyngde og stor pondus om at EØS trygger arbeidsplasser er for enkel. La meg kort nevne sentrale områder der EØS tvert imot truer arbeidsplasser i Norge;

• Virkemidlene i distriktspolitikken og mulighetene til å drive en aktiv næringspolitikk
• Angrepet på den differensierte arbeidsgiveravgifta
• Harmonisering av og et uforutsigbart regelverk for næringslivet
• En stadig økt import av landbruksvarer
• At markedstenkinga gjennomsyrer fiskeripolitikken
• Og ikke minst en strømpris som truer viktige hjørnesteinsbedrifter 

Det er helt tydelig at ja-sida er redde for å diskutere EØS og hva som kan være alternativene på alvor. Ønsket om å stadig tilpasse seg og dermed gradvis bli mer og mer likt EU ser ut til å overstyre alt. Dette viser at vi trengs. Det er helt nødvendig med et offentlig ordskifte om vårt forhold til våre naboland i EU på samme måte som vårt forhold til resten av verden. Dette ordskiftet er det ingen andre enn vi som kan bidra til at holdes levende. 

Ja akkurat vår rolle i verdenssamfunnet er det viktig å løfte fram. Det å ha en sjølstendig stemme gir oss en mulighet til å fremme solidaritet og internasjonalt samarbeid på viktige områder som miljø, klima og samhandling mellom frie stater. I den sammenheng er det også viktig å merke seg den handelsavtalen vi akkurat har inngått med India, verdens mest folkerike marked. 

Vi har historisk ofte hevdet interessene til land i den tredje verden. Det er noe vi har frihet til som et sjølstendig land med vår egen utenrikspolitikk. Og vi kan ta standpunkt i de konfliktene som herjer rundt om i verden. Kampene i Ukraina som ødelegger sivilsamfunn og truer framtidig matproduksjon. De uhyrlige handlingene på Gaza der sivilbefolkning ofres og krigens spilleregler settes til side mens store deler av verden ser en annen veg. De glemte konflikter i Afrika som rammer først og fremst kvinner og barn. I alle disse tilfellene kan vi ta standpunkt og forsøke å ta en rolle som fredsmegler i humanismen sitt navn. 

Både humanitære katastrofer og utfordringer knyttet til klima og miljø fører til mennesker på flukt. For de fleste er det innenfor eget land, men for en god del dreier det seg om å bli drevet over landegrensene. EU sin nye asyl- og migrasjonspakt vil gjøre det enda vanskeligere å søke tilflukt innenfor EU. Det som trengs er derimot en rettferdig asyl- og flyktningepolitikk der menneskerettigheter og humanitære hensyn sikrer at de som er drevet på flukt blir behandlet med respekt. Her har også Norge en viktig rolle å spille. Et viktig bidrag fra norsk side ville være å tre ut av Schengen for derigjennom å ikke være bundet av EU sine innstramminger. 

Miljø og klima er av de store utfordringer som må løses gjennom samarbeid og tiltak internasjonalt. Dette er oppgaver som hverken er enkle eller raske å gjennomføre. De krever politisk vilje til å se store sammenhenger. Da er det viktig at noen kan gå foran og vise veg. Hensynet til miljøet har bestandig vært viktige grunner til å stå utenfor EU. Historisk har Norge vært et foregangsland på dette området. Her har vi noe å ta igjen. Vi må slutte med den sjølpålagte sensuren på nye tiltak vi praktiserer i dag. En sensur og redsel for å tenke nytt som bunner i redselen for at vi kommer til å utfordre den frie flyten og markedstvangen som ligger i EØS-avtalen. 

Det er til og med slik at i enkelte norske politiske miljøer så hevdes det med stor overbevisning at for å løse miljø utfordringene så må vi knytte oss nærmere til EU. Med andre ord at markedets frie flyt skal løse dette for oss. Du skal lete lenge etter en mer utopisk tanke. Dette er et av de områdene der markedet må styres. Å tro noe annet er i beste fall naivt – egentlig minner det mer om kunnskapsløshet. 

Alle regjeringer har ei erklæring. Hurdalserklæringa som vår nåværende regjering styrer etter er ikke noe unntak i så måte. Den inneholder mange punkt, endel relativt vage og også tildels motstridende. Det er snakk om et minste felles multiplum. La meg likevel trekke fram ei formulering; «EØS-avtalen skal ligge til grunn. Regjeringen skal jobbe mer aktivt for å fremme norske interesser innenfor rammene av avtalen, og handlingsrommet i EØS-avtalen skal tas i bruk med særlig vekt på å sikre nasjonal kontroll på områder som norsk arbeidsliv, energi og jernbane.»

Jeg har tidligere vært grundig inne på spørsmålet om energi – vi krever et veto mot energipakke fire. Når det gjelder jernbane så gjenstår det fortsatt mye for å innfri. Jernbane er en del av grunnleggende infrastruktur, og dermed viktig både for sikkerhet og beredskap. Med det begrensede jernbanenettet vi har her til lands så er den oppsplittinga vi har i dag med ulike selskaper med hver sine ansvarsområder hverken fornuftig eller samfunnsøkonomisk lønnsomt. Her er det på tide at Regjeringa viser tydeligere muskler i forhold til krav om anbudsutsetting og konkurranse. 

På et felt vil jeg gi Regjeringa ros, vedtaket om innleieforbud i byggebransjen i Oslofjord-området. Dette vedtaket er nå til behandling i EFTA-domstolen etter at det ble påklaget. Det viser med all tydelighet at her trengs det politiske muskler. Det er norske folkevalgte som skal bestemme reglene i arbeidslivet. Dette er en av de viktigste enkeltsakene for Nei til EU. Om det skulle være slik at ESA og EFTA-domstolen kommer med et vedtak som vil tvinge oss til å endre innleiereglene, ja da må vi revurdere EØS-avtalen. Helt på linje med Fellesforbundet sitt vedtak fra i fjor høst. 

Fiske er ikke underlagt EØS. Allikevel er det slik at den markedstenkinga som gjennomsyrer alt fører til at stadig mindre av fisken langs kysten blir brakt til lands for videreforedling og lokal verdiskaping. Dette blir forsterket av en toll som legges på bearbeida fisk. Kvoter samles hos stadig færre, fisken sendes ut og sårbare kystsamfunn mister livsgrunnlaget sitt. På toppen av dette krever nå EU økte kvoter i norske farvann. Maken til frekkhet skal en lete lenge etter. Samtidig er det et krav det er lett å avvise. 

Landbruk er i utgangspunktet heller ikke underlagt EØS. Det er en klausul i EØS-avtalen om at handelen med landbruksvarer skal gradvis liberaliseres – til gjensidig fordel. Så langt har dette gått ensidig i EU sin favør med sterk økning i import av landbruksvarer fra EU. Det forsterkes av at protokoll 3 hindrer at hullet i tollvernet på bearbeida landbruksvarer kan økes når det er behov for det. Vi har vel alle sett reportasjene om bakerier som må legge ned på grunn av økt import av deiger og halvfabrikata. Bakerier som fra før av sliter på grunn av økte strømpriser. EØS er på denne måten en trussel mot økt sjølforsyning og omfanget av både norsk landbruk og norsk matindustri. 

Helse er også et område som ikke er omfattet av EØS-avtalen. Likevel så synes det som om det å slutte oss til EU sin helseunion er et overordna mål. Hva godt kan komme ut av det i et land med store avstander og spredt bosetting. Helse trenger å være under politisk styring, markedstenking egner seg ikke på et så viktig område for folk sin trygghet. For ytterligere å framsnakke helseunionen så framstilles det som om vi ikke har mulighet til å skaffe oss medisiner og vaksiner uten å samarbeide med EU. Dette er påstander som mangler tilstrekkelig dokumentasjon. Hva om vi istedet på nytt kunne satse på å bygge opp egen produksjon. Og hva med å gjenopprette Norsk Medisinaldepot. Eller benytte den nylige inngåtte handelsavtalen med India for å utveksle medisiner med en av verdens ledende produsenter. 

Det som er helt sikkert er at kampen om å holde Norge utenfor EU fortsatt er høyst levende. Ja sida med sine støttespillere har en langsiktig plan. Hovedelementet i den planen er nok å ikke reise medlemskapsspørsmålet for fullt før grunnen for en seier er etter deres syn tilstrekkelig beredt. Som før nevnt så ser vi hvordan Guri Melby umiddelbart prøver å utnytte usikkerheten etter presidentvalget i USA. Godt fulgt opp av Ole Erik Almlid og NHO om at vi må knytte oss tettere opp til EU – og det fort. Melby og Almlid skal ha takk for at de tydeliggjør hvem våre hovedmotstandere er.

Noe annet vi ser helt tydelig er at de samme som ønsker oss inn i EU er de som står for de politiske løsningene som fører til at sentralisering av både makt og befolkning vil gå med rekordfart om de får gjennomslag. 

Som tidligere så har EU-tilhengerne i stor grad tilgang på penger og store deler av media. Det vi kan stille opp mot det er folkelig engasjement og kunnskap. Og så har vi ei brei nei-allianse. Det er ei allianse vi skal vite å ta vare på og videreutvikle. La EU-kampen komme. Vi har vunnet før – og vi kommer til å vinne igjen 

Hovedmålet vårt er og skal fortsatt være kamp mot EU-medlemskap og den snikende tilpasningen som stadig skjer i ly av EØS-avtalen. Dette uten tilstrekkelig vilje til å bruke handlingsrommet det snakkes så pent om i festtaler. Denne unnfallenheten er ikke i tråd med det svaret det norske folk har gitt i to folkeavstemninger. Det viser hvilke krefter som får gjennomslag i politikken. Derfor trengs det modige politikere som står opp for å benytte handlingsrommet og samtidig jobber aktivt for å vurdere alternativer til EØS-avtalen - alternativer som tar folkestyret på alvor. 

I stedet for å fokusere all energi på vårt forhold til våre naboland i EU er det på tide at vi løfter vår sjølstendige rolle i verdenssamfunnet. Verden er større enn Europa. La oss derfor enes om at vårt nei til EU er et ja til folkestyre, et ja til felles innsats for miljøet og et ja til forpliktende internasjonal solidaritet og samhandling. 

Ha et godt landsmøte!

Stort bilde i toppen: Nei til EUs leder Einar Frogner på talerstolen på Nei til EUs landsmøte på Hamar. (Foto: Eivind Formoe)