Det er stor enighet om at den beste måten å dra utviklingsland ut av fattigdom er å handle med dem. Samtidig er det ikke slik at all form for handel mellom Europa og utviklingsland har vært et gode for utviklingslandene.
Prinsippet bak frihandelsavtalene er bygget på ideen om at man har to land, som er like avhengig av hverandres markeder. Dette er et bilde som selvfølgelig ikke stemmer med virkeligheten. Industrialiserte land er langt mindre avhengig av utviklingslandenes eksport, og velger ofte å handle med andre industriland.
EUs handelspolitikk bidrar til å nekte utviklingsland å føre den industrialiseringspolitikken som vesten i sin tid førte med sikte på å bygge opp konkurransedyktig industri. Gjennom å stimulere til fortsatt spesialisering på råvareproduksjon i ikke-industrialiserte land, bidrar EU til at de globale forskjellene i velstand mellom land blir videreført.
Norge har siden 1970-tallet hatt GSP-ordningen (Generalized System of Preferences), der utviklingsland har mulighet til å eksportere en rekke varer til null toll. Den Europeiske Unionen favoriserer derimot frihandel og handler hovedsakelig internt, mens de samtidig kjører en hard proteksjonistisk linje mot resten av verden. Derfor sliter land utenfor Europa med å få varene sine på det europeiske markedet. Dette går spesielt hardt ut over utviklingsland, som mister en god mulighet til økonomisk vekst. Partnerskapsavtalene EPA er et grovt eksempel på EUs usolidariske handelspolitikk.
EUs regler for hva som er konkurransevridende er et stort problem når vi driver handel. Det begrenser mulighetene våre til å drive en solidarisk handelspolitikk, blant annet til å forby varer som produseres på en uetisk måte, eller varer som er en sikkerhetsrisiko.
Blant annet er det slik at vi kaster 13 millioner fullt spiselige egg hvert år, rett og slett fordi det skal være samme regler for holdbarhetsdato i hele EU og EØS. Dette er uforsvarlig matsvinn, i en verden der 3,1 millioner mennesker dør av sult hvert år.
I Norge liker vi å se på oss selv som et solidarisk land. Likevel er 65 % av handelen vår med EU-land. Vi kan gi så mye økonomisk bistand vi vil, men om vi ikke også driver handel med utviklingsland bidrar vi ikke til at lokalbefolkningen får en utvikling som bringer dem ut av fattigdommen.
WTO har potensialet for å drive mer solidarisk handelspolitikk. EU-landene stemmer i blokk i WTO, og er mer opptatt av å forsvare markedstilgangen sin, enn å komme med tiltak som er til hjelp for utviklingslandene.
Det er viktig at Norge tar høyde for den asymmetriske maktbalansen i handelen, slik at vi har en mulighet til å drive mer solidarisk handel. Vi må handle mer med utviklingsland, slik at vi har en mulighet til å styrke deres økonomi, og dermed hjelpe dem ut av fattigdom på deres premisser.
Bilde: Kathrine Kleveland på rådsmøtet. Foto: Sindre Humberset
