10 år med EUs energiunion gir et annet Norge.
Teksten er opprinnelig trykt i Nei til EUs årbok 2018: Europa 2027.
Dersom Stortinget slutter seg til EUs tredje energimarkedspakke i mars 2018 og (reelt sett) overlater suverenitet til EUs energibyrå ACER, så vil det gå slik i 2030 (om vi ikke melder oss ut av EØS-avtalen i tide):
● Strømprisen opp med minst 30 prosent.
● Nettleia opp med minst 30 prosent.
● Strømmen vil bli enda dyrere i de timene vi trenger den mest, og øke mer i Norge enn i EU.
● Norges nest største eksportindustri vil miste sin viktigste konkurransefordel. Investeringer stanser opp, satsing skjer i utlandet. Vi får en styrt utflagging.
● Enda flere fjelltopper vil få vindkraftutbygging, anleggsveier og nettutbygging.
● Våre kraftverk vil bli bygd om til å levere høyere effekt i kort tid med mye større variasjon i vannføring i elver og vannstand i innsjøer.
● Det vil ikke være mulig å endre politikken i stortingsvalg, EU bestemmer.
I strid med norsk historie til nå
Det er en grunn til at Norges befolkning to ganger har sagt nei til EU-medlemskap. Det handler om særtrekkene ved norsk historie og våre naturgitte forutsetninger. Vi er et land som er bygd på rike naturressurser. Fisk og skog har vært grunnlaget fra evig tid. Med temminga av fossefallene ble Norge industrialisert. Under havet lå oljeressursene som gjorde landet vårt rikt.
Naturressursene er vår felles eiendom
Mange land har rike naturressurser uten at det har kommet land og befolkning til gode. Da Norge ble med i EØS-avtalen holdt vi fisk utenom. I EU er alt hav EU-hav. Britiske fiskere var alle som en for brexit, de følte seg som husmenn i sitt eget farvann.
Norge holdt også sokkelen utenom EØS-avtalen. Snøkrabbene i Smutthullet og ved Svalbard krabber på bunn og er en del av kontinentalsokkelen. EU har tildelt fangstrettigheter her. Kan de prøve på det, så kan de også når det gjelder olje- og gassressursene. Men her bøyer ikke norske myndigheter av, vi har beholdt kontrollen offshore.
Vi trodde også krafta vår var holdt utenfor EØS, men så fikk vi striden om konsesjonslovene. Det ble en løsning Norge kunne leve med, men det var EU som bestemte.
EU krever ikke eiendomsretten, de krever styringsretten
EUs tredje energimarkedspakke reiser spørsmålet om vår evigvarende ressurs, fossekrafta, i stor målestokk. Denne gang handler det ikke om eierskap, det handler om hvem som skal styre og kontrollere strømmen. Det handler om kontroll med infrastrukturen. EU har dessuten lagt fram sin plan for utviklingen av sin energiunion. Målet er at all strøm skal flyte fritt over landegrensene slik at de som betaler mest får. Og kan bestille strømmen hvor de vil, om det er fra Nordland eller om det er fra Bretagne. Til samme pris som de som bor rett ved siden av fossen eller kraftverket. Strøm er den eneste varen som selges etter frimerkeprinsippet.
Den grunnleggende tanken er at da oppnår strøm sin riktige pris og den blir brukt til sitt mest riktige formål. Hadde Norge hatt samme oppfatning så ville konsesjonslovene aldri blitt vedtatt.
Strøm er ikke en vare
Det er her EU står i kontrast til Norge. I Norge har strøm alltid vært et middel, ikke en vare. Et middel til å bygge landet, industrialisere landet og bygge et velferdssamfunn.
Den samme tanken ligger bak fiskerilovgivningen vår. Fisken tilhører alle, bare aktive fiskere får konsesjon, fisken skal landes slik at det blir aktivitet i lokale fiskemottak og lokale fabrikker. Fisken er et middel til å bygge Norge, skape levedyktige lokalsamfunn.
Petroleumslovens §1 sier at olje- og gassressursene er det norske folks felles eiendom.
Til gjengjeld for konsesjoner i Norge måtte de store oljeselskapene benytte norske leverandørselskap, støtte norsk oljeforskning og bygge baser der politikerne ville. Hadde oljen blitt funnet etter EØS-avtalen ble inngått, ville intet av dette vært mulig. Vi ville aldri fått bygd opp en norsk leverandørindustri som i dag er vår største industri.
Når EU nå skal inkludere Norge i sin energiunion møter de norsk historie som er meislet inn i norske hjerter. Bygd på at bare ved å bruke våre rike naturressurser til å utvikle landet kan vi bevare vår velferdsstat. Dette er en oppfatning som i Norge går på tvers av både klasser og politiske parti.
Panikkloven av 1908
I 1908 vedtok det norske Storting det som er kalt panikkloven. Øyeblikkelig stans i oppkjøp og privatisering av norske fossefall. Som senere førte til konsesjonslovene, der eierskapet for evig tid tilhører det norske folk gjennom staten. Slik industrialiserte vi Norge uten å gi fra oss eierskap og kontroll med vår viktigste naturressurs. Det viktigste vedtaket i norsk historie.
Strøm blir en vare, men bare på et nordisk marked
Med energiloven i 1991 og innføring av en nordisk kraftbørs i 1993 ble elektrisk strøm en vare. Tidligere hadde hvert enkelt kraftselskap hatt sine konsesjonsområder med forsyningsplikt og egen kraftpris etter hvor dyrt det var å bygge ut. Nå ble alle disse slått sammen til et felles marked, det ble overskudd på kraft og prisene sank.
En stakket stund var det gode tider for både industri og forbrukere. Men all kraftutbygging stanset opp og vi nærmet oss utløp av industriens gunstige stortingsbestemte kraftkontrakter, som hadde erstattet konsesjonene etter krigen. På samme vis bygd på samfunnskontrakten. Til gjengjeld for gode strømavtaler skulle det være drift og liv i lokalsamfunnene. Holdt ikke bedriftene avtalen, falt strømmen tilbake til staten. Kontraktene kunne ikke selges videre.
De stortingsbestemte kraftkontraktene møtte EU
I 1999 tapte vi kampen om å forlenge de stortingsbestemte kraftkontraktene på Stortinget. EU krevde at de måtte legges på en stigende markedspris som industrien ikke kunne leve med.
Vi har vært der før
Dagens situasjon minner mye om situasjonen etter 1999. Da: Lave strømpriser, gode tider, men som en tikkende bombe lå utgangen av kraftkontrakter og null kraftutbygging. Strømprisen måtte gå opp, mye opp.
Nå: Lave strømpriser, den tikkende bomben er utenlandskabler som vil tvinge fram en europeisk strømpris under sterk EU-styring gjennom EUs energibyrå og den norske avleggeren RME.
I årene mellom 1999 og bortfallet av de siste stortingsbestemte kraftkontraktene 1. januar 2011 kom nedlegginger: Hafslund Metall i Sarpsborg, Lilleby i Trondheim og Meråker Smelteverk ble lagt ned. Bjølvefossen i Ålvik også, men senere gjenopplivet. Alle disse bedriftene ville levd godt med dagens kraftpriser.
Hydro varslet at all satsing ville skje i utlandet. Uten investeringer gikk de norske aluminiumsverk en langsom død i møte.
Reddet av gong-gongen
Nedlegging av industri, energisparing i hjem og industri og økt nedbør skapte et overskudd av kraft og fallende strømpriser. I dag er det den industrien det blir investert mest i av all norsk industri.
Så kommer EUs energiunion
Som med alt i EU, det maler langsomt, men det maler alltid samme vei, mot mer union. Allerede er EUs første og andre energimarkedspakke innført i Norge.
Men det er med tredje energimarkedspakke at EU strammer grepet, det er nå EU legger grunnlaget for å få kontroll over våre energiressurser, vannkrafta spesielt. Norge er Europas energinasjon, ingen over, ingen ved siden. Samtidig arbeider EU med utviklingen av energiunionen.
De grunnleggende skritt for energiunionen:
● Det er ikke den ferdige energiunionen som nå etableres. Det som vedtas er veien fram og de redskap som skal sikre at veien følges.
● Målet er at strøm skal flyte fritt over landegrensene styrt av markedet.
● Delmålet er å øke flyten over landgrensene fra dagens 10 prosent av produksjon til 15 prosent i 2025 og 20 prosent i 2030.
● Veien til et felles kraftmarked går via regionale kraftmarked med egne kraftbørser.
● Det etableres regionale operasjonssentraler (ROC) for drift av det europeiske overføringsnettet.
● EUs energibyrå, ACER, skal kunne fatte vedtak med simpelt flertall.
● EUs energibyrå legger også fram forslag for kommisjonen som fatter bindende vedtak. Konkret vil kommisjonen vedta nettverkskoder som styrer strømmen gjennom utenlandskablene.
● Alle land skal legge fram sine nasjonale planer. EUs Energibyrå ACER skal påse at de stemmer overens med EUs plan. Og pålegge deres lokale avleggere (RME i Norge) det samme.
Våre politiske myndigheter vingeklippes
I Norge styres strømmen av NVE, nettet av Statnett. NVE er underlagt Olje- og Energidepartement (OED). Sjølsagt er vårt arvesølv og viktigste infrastruktur under politisk kontroll. Men slik kan det ikke være etter Energipakke 3.
EU forlanger lovfesting av at regulatormyndigheten ikke kan instrueres av noen som helst. NVE er nødt til å skille ut reguleringsmyndigheten (RME). Stortinget er nødt til å gi RME en egen post på statsbudsjettet og lovfeste at ingen kan blande seg inn i RMEs vedtak eller hvordan de bruker sine penger. Reguleringsmyndigheten RME blir EUs forlengede arm inn i Norge. Som det heter i forslaget fra regjeringen: «Artikkel 37 nr. 1 (d) fastsetter at reguleringsmyndigheten skal følge og gjennomføre rettslig bindende vedtak fra ACER eller Kommisjonen.» (Prop. 5 L (2017 – 2018) Endringer i energiloven (tredje energimarkedspakke), side 26.)
Advokatforeningen har stilt spørsmål ved om ACER kan fatte vedtak som er rettslig bindende i Norge. I så fall vil dette være overføring av myndighet til et internasjonalt organ hvor Norge antakelig vil delta uten stemmerett. Advokatforeningen mener denne tematikken bør utredes nærmere og ses i lys av Grunnloven §§ 26 og 115. LO er skeptisk til at den nasjonale kontrollen med energiforsyningen reduseres gjennom overføring av strategi- og beslutningsmyndighet til EU og ACER.
Den eneste styring Norge har er gjennom en forskrift. En forskrift som skal behandles etter at Norge har sluttet seg til EUs Energipakke 3 og tatt de avgjørende skritt. Slik ligger veien åpen for utviklingen av EUs energiunion, der Norges energiressurser er tiltenkt en sentral rolle.
Nye kraftbørser
Det åpnes for flere kraftbørser i regjeringens lovforslag. I dag er det bare én, den nordiske Nord Pool. Så lenge børsen opererer på et begrenset marked med stort kraftoverskudd så er dette til å leve med. Men får vi en konkurrerende kraftbørs etter EUs regionale utviklingsmål er saken en helt annen. En kraftbørs mellom for eksempel Norge, Danmark, Tyskland og Storbritannia vil operere med en helt annen strømpris enn den nordiske. En slik kraftbørs innebærer at et tysk stålverk kan kjøpe kraft i Norge til norsk strømpris. Da er definitivt tiden for norsk kraftkrevende industri over. Og det kan bli dyrt å holde varmen i de tusen hjem.
EUs kvern maler langsomt og det gjør kraftkablene også. Kabelen til Tyskland ventes ferdig i 2020. Kabelen til Storbritannia i 2021. Overskuddet i det nordiske kraftmarkedet er ventet å øke til etter 2025.
Fram til 2030 forventer NVE en økning av kraftprisen med 30 prosent. NVE mener bare halvparten skyldes kablene. Industrien og LO-forbundet IndustriEnergi tror økningen blir mye større.
Hvorfor bygger Norge ut vindkraft?
Norge og Norden har stort overskudd på elektrisk strøm. Så all vindkraft vi bygger ut, som vi subsidierer over nettleia og bygger ned våre vakreste fjellområder for, all denne vindkraften er for eksport. I tillegg eksport med store energitap før vindkraften kommer fram til forbruker i Tyskland.
Bak dette ligger at Norge, som i særklasse er det land som har størst andel ren kraft, har samme EU-krav til ny fornybar kraft som EU. Etter min mening bør fornybar kraft bygges ut nærmest mulig forbruker, da kreves det minst nettutbygging og det er minst mulig tap,
EUs grønne batteri
Og EU har store muligheter for utbygging av både vindkraft og solkraft sjøl. Det viser vindmølle-landet Danmark, det viser Energiwende i Tyskland. Men nå er dette i ferd med å stanse opp. Rett og slett fordi de ikke har løst lagringsproblemet. Allerede er det overskudd på kraft når det blåse mye og sola skinner. EUs energiforsyning ellers er bygd på atomkraftverk og kullkraftverk. I motsetning til elektriske turbiner og også gassdrevne turbiner så kan de nesten ikke reguleres opp eller ned. Tenk på forskjellen mellom en kullgrill og en gassgrill. Derfor har de faktisk betalt for å bli kvitt strømmen.
Uten en løsning på lagringsproblemene så kan hele fornybarsatsinga stanse opp. Det forskes sjølsagt voldsomt og det prøves ut en rekke løsninger. Batteriteknologien utvikles med store skritt, lagring i hydrogen er et opplagt valg, forskjellige løsninger med luft eller gass under trykk.
Oppe i dette presenterer norske kraftselskap og deres forskere ideen om Norge som EUs grønne batteri. Tanken er at vi via strømkablene skal importere billig strøm om natta og når det blåser og sola skinner i Tyskland, Danmark og Storbritannia. Vi skal bruke strømmen til å pumpe vann opp i våre innsjøer, vannmagasinene. For så å selge effekt tilbake når morgenkaffen skal på og hjulene i gang.
Store naturinngrep
De snakker lite om hvor store naturinngrep dette innebærer. Det krever endring av konsesjonsvilkårene. Vi vil få en stor variasjon i vannføring i elver og vannstand i innsjøer. Tunnelene må utvides, turbiner økes i effekt.
Vil øke strømprisen mer i Norge enn i EU
Det snakkes lite om hva det betyr for strømprisen. Både norsk industri, norske forbrukere, tysk industri og tyske forbrukere må betale den samme høye strømprisen i den tida effekten trengs. Men i Tyskland vil det være bare en liten del av energiforsyninga som kommer fra norske innsjøer, i Norge vil det gjelde alt forbruk i hele landet. I praksis betyr dette at dagens konkurransefordel for norsk industri blir en ulempe. Det er ikke lett å senke strømforbruket en time eller tre verken for norske smelteverk eller aluminiumsverk.
Svært få vet at de såkalte smarte strømmålerne er påbudt gjennom EUs elmarkedsdirektiv. Og at de 8 milliarder de koster ville vært helt unødvendig om vi ikke skulle bli en del av EUs energimarked.
Er dette løsningen for EUs lagringsproblem?
Det er ingen stor interesse i Tyskland for dette. Rett og slett fordi det betyr så lite. Det er beregnet at det kun kan løse tre prosent av EUs lagringsproblemer. I tillegg er det et voldsomt energitap når strømmen skal gå begge veier gjennom nett og kabler og pumper som også bruker strøm. Trolig vil over en tredjedel av energien forsvinne på veien. Det er vanskelig å forsvare i en fornybarsatsing.
Både utenlandskabler og ideen om EUs grønne batteri er ikke spesielt lønnsom. Kabelinntekter skal bare gå til kabler. Med de store energitapene vil det bli minimal fortjeneste. Dersom ikke tapene dekkes av norske forbrukere, slik dagens regler for utenlandskabler fungerer.
Lønnsomheten ligger i å få opp prisen i Norge. 10 øre opp er 14 milliarder i økt fortjeneste. På industriens og forbrukernes bekostning. Det kan sjølsagt være miljømessige argumenter for å øke strømprisen. Men da er metoden økt elavgift. Som kan målrettes slik at den rammer der en vil ramme.
Bare starten
Det vil ikke bli et europeisk kraftmarked med lik strømpris over natta. Som i Norge vil vi få prisområder. Men dette er midlertidig, når overføringsnettet er fullt utbygd vil vi få den samme prisen.
Det er et voldsomt press for å få bygd flere kabler. Nord Connect har allerede søkt om en tredje kabel, og med EUs energiunion må vi regne med at behandlingen av søknaden blir overvåket av ESA og ACER.
Det er reglene for styring av utenlandskablene som er avgjørende. EUs energibyrå ACER gjennom ESA og RME bestemmer hvem som skal ha tilgang. Etter råd fra ACER vedtar EU-kommisjonen nettverkskoder, med styring i detalj. Disse blir bindende vedtak.
EU har også bestemt at inntektene fra kablene bare kan gå til drift av selve kabelen eller til nye kabler. De åpner også for EU-subsidier til overføring mellom land. Alle land skal sende inn sine nasjonale planer for nettverksutbygging til EU-kommisjonen, og EUs energibyrå skal påse at de er i tråd med EUs egne planer.
EU har skrudd opp tempoet for utvikling av union. De gjør det på område etter område. De viktigste er bankunionen, energiunionen og EUs grenseløse transportmarked. Alle disse kan det set ut som Norge slutter seg til, med minst mulig debatt.
Men tilslutning til EUs energiunion er bare mulig om befolkningen ikke oppdager hva som er i ferd med å skje. Rett og slett fordi nasjonal styring med fossefallene ligger i den norske folkesjela.
Teksten er opprinnelig trykt i Nei til EUs årbok 2018: Europa 2027.
Foto: Statnett.