EU eller Europa

Sosiologen og Labour-politikeren Anthony Giddens, som ikke er noen utpreget EU-skeptiker, påpekte en gang at EU ikke ville fått medlemskap i sin egen union. Mens EU stiller en del minimumskrav til legitime og demokratiske styreformer for å bli medlemsland, har unionen selv noen fundamentale mangler for å være demokratisk.

EU-parlamentet er det eneste direkte folkevalgte organet. Valgdeltagelsen er svært lav, ved siste valg i 2019 var det 50 prosent som brukte stemmeretten. EU-parlamentet kan ikke fremme lovforslag. Det er det bare EU-kommisjonen som kan gjøre. Parlamentet får heller ikke vedta lover alene, kommisjonens forslag må godkjennes også av ministrene i rådet. Det meste av makten i EU er fordelt mellom ministerrådet, EU-kommisjonen og EU-domstolen. Ingen av organene står til ansvar for velgerne. 

Spriket mellom uttrykte ambisjoner om å utvikle demokrati og manglene på demokrati i EUs egen konstruksjon, er et paradoks eller en dobbel standard. Samtidig som kravene til demokrati for medlemskap kan ha bidratt til demokratibygging i Øst-Europa, ser vi nå at EU innfører en inngripende pressesensur overfor russiskeide medier. En sensur som den norske regjeringen ikke har innført. En rekke norske presseorganisasjoner har advart mot konsekvensene for ytringsfriheten av en slik sensur.

Etter Russlands angrep på Ukraina, som dramatisk endrer situasjonen i Europa, har det fra nokså forventet hold blitt tatt til orde for debatt om et norsk EU-medlemskap. Senest Høyres Ine Eriksen Søreide og Venstre-leder Guri Melby i forbindelse med utenrikspolitisk redegjørelse i Stortinget denne uken.

Regjeringen har i Hurdalserklæringen parkert spørsmålet om et EU-medlemskap i denne perioden. Det er ingen hemmelighet at kompromisset i Hurdalen er basert på EØS-avtalen. Mellom linjene i sin utenrikspolitiske redegjørelse, ser Anniken Huitfeldt for seg at Norge dras enda lengre inn i EUs sikkerhetspolitikk, som for henne er ensbetydende med «europeisk sikkerhetspolitikk».

Redegjørelsen for Stortinget ble holdt dagen etter at EU vedtok sitt nye strategiske kompass. «Kompasset» er en plan for å styrke EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk frem mot 2030, blant annet med felles innsatsstyrker. EØS-avtalen har allerede blitt (mis)brukt til å gjøre Norge til del av det europeiske forsvarfondet EDF, et nøkkelelement i EUs militære opprustningsplan.

Påstanden fra EU-tilhengerne at EU nå har inntatt en samlende rolle for sikkerheten i Europa. Likevel ser vi at EU i hovedsak følger etter NATO. Det er fortsatt NATO som legger premissene og er det sentrale forumet for militært samarbeid. USA er tilbake i Europa, og EU-land ønsker å frikoble seg fra Russland mest mulig. Atomvåpnenes eksistens krever likevel at arbeidet for felles europeisk sikkerhet gjenreises. Massiv opprustning sikrer neppe freden.

Norge har utenfor EU et større register å spille på i denne alvorlige situasjonen. Vi har et godt utviklet samarbeid med europeiske land både innenfor og utenfor EU. Naboskapet til Russland i nordområdene må håndteres både nå og etter krigen. Dette er enklere uten å gå omveien via Brussel.

Den nye situasjonen i Europa endrer ikke den traktatfestede markedsliberalismen i EU. Innrammingen av høyrepolitikk ser vi ikke minst innenfor arbeidslivet med sosial dumping. Bygg og anlegg, posttjenester, jernbanen og taxi er bare noen eksempler. Nå raser dansk og svensk fagbevegelse mot minstelønnsdirektivet, som snart skal vedtas, fordi det griper inn i den nordiske lønnsmodellen. Kamp for fagorganisertes interesser er solidaritet.

Dette gjelder også for energisamarbeidet. Politisk styring med strømmen og ut av energibyrået ACER betyr å regulere markedet for kraftutveksling og eksport slik at det ikke er husholdninger og industriarbeidsplasser som betaler regningen. Motsatt et fri flyt-marked som spekulerer i pris.

Krigen setter energikrisen i Europa på spissen. EU vil gjøre seg mer uavhengig av russisk gass, men dette er en omstilling som bare delvis vil være fornybar. EU-kommisjonen grønnvasker atomkraft og gass, til kraftige protester fra miljøbevegelsen.

Et paradoks for dem som mener at Norge «solidarisk» bør stille mest mulig av vår grønne kraft til rådighet for EU, er at vår tilslutning til EUs energiunion forbyr oss å tilby kraftoverskuddet til en subsidiert pris. EU forlanger at den skal omsettes på børs.

Ukraina-krigen rammer et allerede presset verdensmarked, og øker behovet for nasjonal beredskap for medisiner og mat. Norsk landbruk blir enda viktigere. Mer selvberging og styrket importvern står i motsetning til EU-medlemskap.

Utenfor EU er Norge en selvstendig internasjonal aktør. Norge deltar direkte i klimaforhandlingene mens Danmark og Sverige er satt på gangen av EUs felles stemme. EU er selvsagt en mye større og tyngre aktør, men norsk innflytelse ligger i å vise løsninger og dyrke en frispillende rolle. Ved at Norge legger seg stadig tettere inntil EU i utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål, undergraves gradvis Norges troverdighet som ubundet aktør på den internasjonale arenaen.

Det er verdt å ta vare på denne handlefriheten, der Norge utenfor EU kan være et smøremiddel i det internasjonale samfunnet. Ikke bare på klimapolitikk, men også i sikkerhetspolitikken.

Opprinnelig trykt i Klassekampen 26.03.22.