EU og den tyske ideologien

Allerede flere år før det store europeiske revolusjonsåret 1848 og publiseringen av manifestet som skulle gjøre dem historisk udødelige, skrev to purunge menn ved navn Karl Marx og Friedrich Engels verket «Den tyske ideologi». Her tok de et tidlig oppgjør med de anså som en utpreget idealistisk hovedstrømning i tysk filosofi. Den var nær knyttet til ruvende G. W. F Hegel (1770–1831) og flokken av unghegelianere som fulgte ham. Ifølge Marx og Engels sørget idealismen for at filosofien og dermed hele det kunnskapssøkende tyske borgerskapet var ute av stand til å forstå virkeligheten rundt seg: «Det har ikke falt en eneste av disse filosofene inn å spørre etter sammenhengen mellom den tyske filosofi og den tyske virkelighet, etter sammenhengen mellom deres kritikk og deres egne omgivelser».

Marx og Engels mente framfor alt at verden, inkludert samfunnsforholdene i Tyskland, måtte undersøkes empirisk. Utgangspunktet kunne ikke være vilkårlige filosofiske størrelser, men snarere «de virkelige individene, deres handlinger og materielle livsvilkår, både de de fikk overlevert og de de produserte ved egen aktivitet».

Spørsmålet en kan stille seg, er om ikke de dominerende tenkemåtene i dag er vel så preget av idealisme og virkelighetsflukt som den gang? Det er i alle fall fullt mulig å peke på en rekke politiske dogmer som gjør det langt vanskeligere å finne en vei ut av det økonomiske uføret for EU og kanskje især Tyskland.

Markedstvangen og konkurranseinnrettingen som ligger til grunn for EUs indre marked er det første det kan stilles spørsmål ved. Den ferske Draghi-rapporten slår fast at vanskelige konkurranseforhold i en rekke bransjer har gjort det komplisert å utvikle og holde fast ved en sunn bedriftsstruktur som sikrer investeringer og nødvendig samarbeid. Samtidig sørger de finanspolitiske kravene til valutaunionen og eurosamarbeidet for at det er vanskelig å foreta større industrielle satsinger i statlig regi. Mens USA og Kina viser stadig nye tegn på å beskytte egen økonomi gjennom en merkantilistisk vending i handelspolitikken, holder EU enn så lenge fast på en indre konkurransemodell som gjør det vanskelig å utvikle store teknologiske og industrielle satsinger.

EUs internasjonale posisjon er heller ikke blitt styrket av at en ikke har maktet å sette opp grenser for USAs regionale dominans på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området.

Over tid har dette vært med å bidra til at mye av den mest strategiske industriproduksjon er blitt lagt ned og flyttet til Asia. Den Brussel-samordnede nedskaleringen av stålindustrien allerede på 1980-tallet var et tidlig skrekkeksempel i så måte. Nå kommer en ny etappe i avindustrialiseringen, når flere av de største tyske konsernene er i ferd med å avvikle og flytte framtidige investeringer innen blant annet kjemisk industri og bilindustrien til USA og Kina.

EUs internasjonale posisjon er heller ikke blitt styrket av at en ikke har maktet å sette opp grenser for USAs regionale dominans på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området. Det framstår som om denne situasjonen har forverret seg under de to siste presidentadministrasjonene til Donald Trump og Joe Biden. Om kun kort tid kan prisen å betale for dette, vise seg å bli et fryktelig politisk og militært tilbakeslag for både USA og Europa i Ukraina. Det er heller ikke mye som tyder på at militæropprustningen og våpenkappløpet som pågår vil hjelpe EU og Tyskland ut av det økonomiske gjørmebadet.

Tidligere kom den skarpeste kritikken av ‘den tyske ideologiens’ makt over EU typisk nok fra fransk hold. Så vidt forskjellige venstreintellektuelle som André Gorz, Pierre Bourdieu og i de seinere år fremragende Frédéric Lordon, har til ulike tider og på ulikt vis, gått hardt ut mot de enerådende økonomiske tenkemåtene i EU. En gjentakende påstand har dreid seg om en bestemt form for ‘falsk idealisme’: EU påberoper seg en rekke fromme og idealistiske intensjoner knyttet til bærekraftig utvikling og sosial rettferdighet. I realiteten har unionsprosjektet nesten uten unntak satt interessene til finansverdenen og de store konsernene fremst. Dette har altså skjedd i kombinasjon med at EU-landene har underordnet seg USAs geopolitiske vilje. Særlig har Tysklands og landets politiske lederskaps manglende evne til å sikre egne interesser i møte med USA blitt stadig mer påtrengende.

Så lenge dette var synspunkter fra høyt oppe i det franske elfenbeinstårnet, var ikke denne kritikken så mye å bry seg om verken i Berlin eller Brussel. Problemet i 2024 er at det er en kritikk med en rekke likhetstrekk som i økende grad rulles ut innad i det tyske offentlige ordskiftet. Etter valgene i de tre østtyske delstatene de siste ukene, er både Scholz-regjeringen og det største opposisjonspartiet CDU blitt veldig vare for kritikken fra både høyreradikale AfD og den nye verdikonservative venstrealliansen til Sarah Wagenknecht. En liknende politisk konfigurasjon har vi som kjent også i Frankrike, der president Macrons nyliberale sentrumsposisjon er under press fra både venstre og høyre fløy.

Et sted i «Den tyske ideologi» skriver Marx og Engels: «Man kan velge bevisstheten, religionen eller hva man vil for å karakterisere skillet mellom mennesker og dyr. Selv begynner menneskene å atskille seg fra dyrene så snart de begynner å produsere sine livsfornødenheter». Kanskje det er ‘back to basics’ som gjelder også for unionen og de europeiske samfunn? Da blir en først nødt til å finne tilbake til spørsmålet om hva en skal produsere og hvordan en skal gjøre det, for å sikre europeerne den velferden og tryggheten de har behov for.

Kommentaren har også stått i Klassekampen. 

Stort bilde i toppen: Den tyske kansleren Olaf Scholz på møte i EUs Råd i Brussel. (© European Union, 2024)