Europas demokratiske utfordringer

Dramaet rundt Brexit har passert klimaks, spenningen er utløst. Sluttspillet handler om hvordan pleie forholdet mellom EU og Storbritannia etter en opprivende skilsmisse. EU-sjefen Ursula von der Leyen er innstilt på vennskapelige relasjoner og en omfattende avtale, uten toll og uten kvoter. Sjefsforhandler Michel Barnier bekrefter det samme. 
 
Like fullt insisterer en horde selvoppnevnte regissører på at sluttscenen må bli en europeisk tragedie, helt uavhengig av manusforfatterne i London og Brussel. De kan selvsagt få rett. Men i så fall skjer det på tross av – ikke på grunn av – Brexit. 
 
Professor Bernt Hagtvet er en av dem som har kastet seg over tastaturet i fortvilelse over at «vårt tradisjonelle ankerfeste, Storbritannia, har styrtet seg selv ut i isolasjonen» ('Storbritannia ut, Norge må inn' Aftenposten 2. februar 2020). Og da haster det visst mer enn noensinne med et norsk medlemskap i EU som «vil gjøre slutt på de problematiske sidene ved vår EØS-tilknytning».  
 
Det er en slags logikk i det, hvis man mener at det norske demokratiet kan amputeres siden det uansett er handlingslammet gjennom EØS. Et mer besnærende resonnement er å kvitte seg med EØS-avtalen for å overvinne lammelsen.

Andre, som E24-redaktør Gard L. Michalsen, fabler om at EU står parat til å gi Norge «en ekstra god deal» for å fylle tomrommet etter Storbritannia. Han kan umulig ha hørt hva Brussel oppsummerer som sin viktigste brexit-lærdom, nemlig at ingen land må få unntak og særordninger som undergraver unionsstaten. 

Norge som haleheng til Tyskland?

Hagtvet har sett seg ut et nytt ankerfeste for Norge etter at Storbritannia er fortapt: «Vi bør mer bevisst knytte oss til Tyskland, nå vår viktigste allierte og Europas mest stabile demokrati. 80 år etter 9. april er ringen sluttet til Europas mest stabile demokrati», skriver han. Utpekte rivaler i geo-politisk perspektiv er Kina, Russland, et upålitelig USA og et Storbritannia på vei mot avgrunnen. Glemt er visst at Storbritannias tilslutning til EEC var en avgjørende forutsetning for at Norge i det hele tatt søkte medlemskap forut for folkeavstemningen i 1972.
 
Med Tyskland i teten er EU et «sivilisatorisk bolverk mot den nye autoritanianismen i Europa», forklarer professoren, før han straks slår sin påstand i hjel ved å ramse opp autoritære og pro-fascistiske partier og bevegelser fra Polen i nord til Spania og Italia i sør. Partier som enten sitter i posisjon, som i Ungarn, eller som kan være nær erobring av regjeringsmakt, som i Italia. Med få unntak var slike krefter helt marginale i Europa før EU for alvor tok fatt på sitt unionsprosjekt med Maastricht- og Lisboatraktaten.  
 
Reflektionerna gör sig själva, som svenskene sier.  
 
Tyskland er unektelig vinneren i eurolotteriet og er EU-byggverkets hovedentreprenør. Desto verre er det at også Tyskland etter gjenforeninga er hjemsøkt av høyrepopulistiske og fascistiske krefter som bringer tankene tilbake til 1930-tallet. AfD, som Hagtvet nevner, er den mer «siviliserte» varianten av disse. I den tyske hæren, Bundeswehr, florerer avsløringer av soldater og befal med nazisympatier. Voldelige angrep, trusler og mord på politikere, jøder og innvandrere er nesten hverdagskost. Annenhver jøde vurderer å emigrere. Straks over nyttår ble det kjent at 550 offiserer og menige er mistenkt for høyreekstremisme og «manglende lojalitet til forfatningen». Hvor lenge forblir Tyskland et stabilt demokrati? 
 
I EUs andre hovedland, Frankrike, banker opprørspoliti løs på fagforeningsfolk og gule vester hver eneste uke. Streikende brannmenn trosser Macrons køller og vannkanoner, selv om det knapt nevnes i norske nyhetsmedier. Minst ti har dødd, flere tusen er skadet i løpet av det siste året. EUs menneskerettighetserklæring og det sosiale charteret har vært til liten nytte for de mange ofrene. Først i januar 2020 har Frankrike endelig forbudt bruken av den dødelige sjokkgranaten GLI-F4 som inneholder TNT. Ingen andre europeiske land bruker slike våpen mot sivile. 

Teksten fortsetter under videoen.

Protesterende franske brannmenn i sammenstøt med opprørspoliti.
 
Mot dette bakteppet virker det mer enn besynderlig når Europabevegelsen og folk som Hagtvet omfavner EU og Tyskland som sivilisasjonens vokter, mens Storbritannia skal ha forfalt til et slags barbari i isolat mellom EU og USA.  
 
Mangt negativt kan sies om det konservative partiet og britisk statsskikk, men så langt har statsminister Johnson utvist større respekt for demokrati og menneskerettigheter enn mange andre europeiske statsledere. Han har uttalt at de gjeldende sosiale standardene vil bli beholdt eller styrket. Vår egen konservative statsminister sier på sin side at hun har lite til overs for folkeavstemninger, og hennes regjering trygler EU-kommisjonen om å innsnevre lokaldemokratiet ytterligere gjennom en utvidet meldeplikt før demokratiske vedtak kan fattes. 
 
Selvbestemmelse er en forutsetning for reelt folkestyre og demokrati. Den retten har britene gjenvunnet. Nå kan de stille Whitehall direkte til ansvar når regjeringa ikke innfrir.  
 
I motsetning til Erna Solberg, kan Boris Johnson ikke lenger skylde på EUs regelverk for å unnslippe folkekrav om offentlig eierskap og drift eller tjenestetilbud i offentlig regi. Og i motsetning til kollegene Angela Merkel eller Emmanuel Macron kan han ikke dekke seg bak EUs disiplinerende stabilitetspakt når det skal kuttes i velferd og pensjoner. 

Nå vil EU låse utgangsdøra

Blant føderalister og EU-tilhengere er frykten stor for at andre land skal finne på å kreve tilbake en suverenitet som er fratatt dem. Derfor er det om å gjøre å låse utgangsdøra for de gjenværende 27 statene i unionen. I sin siste brexit-tale i EU-parlamentet ga Guy Verhofstadt, prominent parlamentsmedlem og tidligere belgisk statsminister, klar beskjed: EU må reformeres slik at unionsprosjektet blir irreversibelt. Den må bli en virkelig union, uten særordninger og uten unntaksmuligheter. Uten mulighet til å slippe ut.  
 
Når unionsprosjektet smykker seg med grønne gevanter eller «forsvar av europeiske verdier» handler det om noe annet enn forsvar av miljøet eller demokratiet.  
Det dreier seg om å herde Europa økonomisk, politisk og militært for å bli en hardtslående aktør på verdensarenaen, slik unionens globale strategi bebuder.  
 
Demokratiet er truet over hele Europa, men alt i alt står det på langt tryggere grunn i Storbritannia enn i mange av EUs kjerneland. 

Du kan gjengi og spre denne artikkelen på ikke-kommersielle vilkår forutsatt at forfatteren og Nei til EU blir kreditert som beskrevet her:

Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-IkkeKommersiell-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.

Stort bilde i toppen: Ordsky fra Pixabay.com (CC 0)