Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" 28.10.23.

Europeisering uten union

Utvidelse av EU med nye medlemsland åpner en følsom debatt om EUs institusjoner, finansiering og politikk.

Siden Kroatia ble EU-medlem i 2013 har det vært stillstand i prosessene om nye medlemsland. Tyrkia søkte EU-medlemskap allerede i 1999. EU har forhandlet med Montenegro om medlemskap siden 2012 og med Serbia siden 2014. Bosnia og Hercegovina, Albania og Nord-Makedonia har også status som kandidatland.

Russlands angrep på Ukraina har satt fart på spørsmålet om utvidelse av EU. Ukraina ble sammen med Moldova kandidatland i juni 2022. Foruten Russlands militære invasjon, er det aktuelle bakteppet også politisk ustabilitet i Moldova og på Vest-Balkan, samt ønske om å sikre EUs interesser mot politisk og økonomisk innflytelse fra Russland og Kina i Europa.

 

I tillegg til de åtte kandidatlandene er Georgia og Kosovo på en formalisert venteliste. Samlet utgjør alle landene en befolkning på over 60 millioner. Dette kan forskyve tyngdepunktet i EU fra Vest-Europa og østover. En slik utvidelse vil by på store utfordringer for EU både institusjonelt, politisk og økonomisk. Det er ventet at EU-toppmøtet i desember bestemmer om medlemskapsforhandlingene skal starte med Ukraina og Moldova, som kan sette i gang utvidelsesprosessen.

Det er en rekke utfordringer som må håndteres før en eventuell utvidelse, både i kandidatlandene og for EU. For eksempel har EU stilt syv krav overfor Ukraina for medlemskapsforhandlinger, blant annet om korrupsjon og rettsvesen. Standarder for demokrati og rettsstat kan bli en av de største utfordringene for kandidatlandene.

 

Etter utvidelsen i 2004, da EU fikk ti nye medlemsland, ble det kommentert at EU-kommisjonen har flere medlemmer enn meningsfulle stillinger. Det er én kommissær fra hvert land. Hvis EU skal ha over 30 medlemsland, er det trolig at de mindre landene må dele på plasser i kommisjonen etter tur. Kommissærene er for øvrig ikke utsendinger fra sine medlemsland, og arbeider ut fra EU-kommisjonens mandat.  

Selv om flertallsavgjørelser er det vanligste i EU, er det krav om enstemmighet når det gjelder utenriks- og sikkerhetssaker, budsjett og skattelegging, samt deler av justispolitikken. Tyskland og Frankrike ønsker å avskaffe vetoretten, som er en hindring for deres styring gjennom flertallsavgjørelser, og bruker nå debatten om utvidelse som en brekkstang. De mindre EU-landene ønsker å beholde vetoretten.

 

Vedtaksmåtene er regulert i EUs traktater, men EU-kommisjonen mener det er rom for å innføre mer flertallsavgjørelser uten traktatendring. Man frykter at traktatendring vil ta lang tid og kanskje stanse helt opp, fordi den krever enstemmighet blant landene og kan utløse folkeavstemninger. Det er likevel grenser for hvor mye vedtaksmåtene kan endres uten at det blir en synlig omgåelse av traktatene.

En utvidelse kan i praksis flytte mer makt til EU-kommisjonen. Flere medlemsland vil bety en videre fragmentering av rådet, der representantene fra landenes regjeringer møtes for å gjøre vedtak. En slik utvikling styrker kommisjonen og særlig kretsen rundt kommisjonens presidentskap, som setter dagsorden og både treffer beslutninger og gjennomfører EUs politikk.  

 

Kandidatlandene er jevnt over fattige land. EU-budsjettet finansieres gjennom bidrag fra medlemslandene beregnet ut fra bruttonasjonalprodukt. Land som Sverige og Danmark vil måtte betale mer til EU om budsjettet skal opprettholdes per innbygger ved en utvidelse. Dette er naturlig nok et følsomt tema, ikke minst i en tid der store deler av befolkningen opplever redusert kjøpekraft. Behovet for finansiering kan også bli brukt som brekkstang for å gi EU inntekter fra skatter og avgifter på unionsnivå.

 

Nye markeder og ny arbeidskraft skaper interessekonflikter mellom næringer, mellom kapitaleiere og arbeidere og mellom gamle og nye medlemsland. Tilgang på billig arbeidskraft fra nye land kan fylle ledige stillinger og oppgaver, men kan også føre til fall i lønnsnivået i vest og svekke utviklingen i de nye medlemslandene (hjerneflukt). Baksiden av mulige økonomiske gevinster ved en utvidelse er økende forskjeller.

Vi har allerede sett konflikter om landbruksvarer, der innførsel av korn fra Ukraina har skapt en voldsom krangel i EU. Bønder i Ungarn, Polen, Slovakia og Bulgaria opplever at importkornet reduserer den prisen de kan få og frykter for levebrødet. Ukraina har nå klaget flere EU-land inn for Verdens handelsorganisasjon fordi de har stanset importen.

EUs landbrukspolitikk utgjør en stor del av EU-budsjettet, og hvis ukrainske bønder skal ha tilsvarende støtte som de franske går regnestykket ikke opp. En utvidelse vil forutsette store og omstridte endringer i landbruksstøtten.

 

Ukraina fikk ganske raskt status som kandidatland etter Russlands invasjon, men veien videre til å bli EU-medlem kan ta mange år. Prosessen har ofte tatt rundt ti år. Sverige og Finland brukte fem år, og ingen har gjort det raskere.

Et sentralt fransk-tysk dokument, publisert i september, drar opp den gamle debatten om et EU i flere hastigheter. Dokumentet omtaler fire nivå eller sirkler av integrasjon. Den innerste er landene som også er i eurosonen og er del av Schengen. Den andre sirkelen er EU-medlemskap for øvrig.

En tredje sirkel er assosierte medlemmer som er del av EUs indre marked og følger EUs regelverk og prinsipper. Med andre ord nokså likt EØS-avtalen.

Den fjerde sirkelen som omtales er Det europeiske politiske fellesskapet, som ble etablert i fjor og er et forum på statsledernivå for 44 land, herunder Norge, Storbritannia og Sveits. Samarbeidet foregår altså utenfor EU. Når dette fellesskapet blir omtalt som en av sirklene med EU i sentrum, sier det mye om et nærsynt tysk-fransk blikk som setter likhetstegn mellom EU og Europa.

Nøkternt vurdert er fullt EU-medlemskap for kandidatlandene lite aktuelt. I stedet for EU-integrering, kunne det være en mer fruktbar debatt hvordan landene i Europa kan bidra til mer samarbeid og demokrati på mellomstatlig grunnlag – en europeisering i bredere forstand.

Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 28. oktober 2023.

Stort bilde i toppen: Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" 28.10.23.

reLATERT

Se alle arrangementer

Byrået for demokrati

21. mai 2024

Tanken om å styrke folkestyret i Europa gjennom enda et byråkratisk organ har mange motsetninger.

Farvel, Paris

07. mai 2024

EUs nye kuttpolitikk stanser klimatiltak og baner vei for Marine Le Pen.

EUs usolidariske asyl- og migrasjonspakt

03. mai 2024

I en tid med menneskerettighetsbrudd, krig og klimakrise. Er dette virkelig tidspunktet hvor EU skal gjøre det enda vanskeligere å søke asyl?

Kan EU erstatte Nato?

03. april 2024

En europeisk forsvarsgaranti er lite annet enn en ønskedrøm på ja-sida.

Grønn pakt i fare

14. mars 2024

Det er ikke klimamålene, men metodene bak dem som gjør at EUs grønne skifte kjører seg fast.

EU-politikere vil ha tilgang til folkets sparepenger

28. feb. 2024

Pengebingen tømmes fort i EU. Sentrale franske og tyske politikere vil derfor ha lettere tilgang til pensjonsmidler og sparepenger som tilhører vanlige europeere.

Union og utopia

28. feb. 2024

Hva kunne vært mulig med et ganske annet politisk flertall i EU?

Informasjonskampanje om EU og EØS

21. des. 2023

Fylkeslaget i Møre og Romsdal starter informasjonskampanje.

Brussel skviser hardere

18. des. 2023

Hvem vil høste politisk gevinst om EU finner fram igjen skjemaene sine for økonomisk innstramming?

​​​​​​​Tatt av Wilders

12. des. 2023

EUs Green Deal blåser over ende av hard høyre-vind og dramatiske feilvurderinger.

Krone eller euro?

07. des. 2023

Webinar med Christian Anton Smedshaug og Morten Harper 7.12.2023

Euro skaper uro

09. nov. 2023

Dyrtida slår kraftig inn i europeiske husstander. Dette merkes også i Norge. I tillegg til høye priser på energi og mat kommer hyppige renteøkninger. Mye av prisveksten er importert. Ville det hjelpe å bytte ut krona med euroen?