EUs rolle som demokratipromotør i Nord-Afrika er motstridende, da unionens støtte til autoritære regimer for å sikre stabilitet ved egne grenser før den arabiske våren egentlig ikke kan sies å ha blitt endret selv etter at de har uttalt at de må ‘lære av sine feil’.
Denne artikkelen bygger på masteroppgaven «The EU as a democracy promoter in the Maghreb - A crystallization of the European dilemma?», som Maia Gartland Hoff mottok Seierstad-stipendet for. Masteroppgaven er avlagt ved Universitetet i Bergen våren 2021.
I 2021 uttalte Josep Borrell, EUs høykommissær for utenrikspolitikk, at utfordringene fortsatt er skremmende i Nord Afrika det året det markeres 10 år siden den arabiske vår og 25 år siden Barcelona-prosessen, som omfattet de sørlige naboene. Samtidig har EU flere ganger uttalt at de skal bidra til demokratiutvikling i området, vel vitende om at de har støttet autoritære ledere i regionen frem til den arabiske vår. EU har innrømmet at politikken mot regionen har vært mangelfull og at det har vært behov for endringer i tilnærmingen. Nærmere analyse av periodene før, under og etter den arabiske våren i Marokko, Tunisia og Algerie, samt intervjuer med funksjonærer i området, viser derimot at det har vært svært få endringer som kan tilsi at EU faktisk har endret sin politikk.
EU som en normativ makt og demokratipromotør?
EU definerer seg selv basert på nedfelte kjernenormer som fred, frihet, rettstaten, menneskerettigheter og demokratisk styring. Disse verdiene har blitt essensielle i definisjonen av EUs identitet som en fredsskapende og demokratisk struktur. Spørsmålet som er interessant i en utenrikspolitisk kontekst, er derimot om disse verdiene er like viktige når det gjelder situasjoner som oppstår utenfor Europas egne grenser. Borrell uttalte i 2020 at:
“Europeere må forholde seg til verden som den er, ikke som de ønsker den skal være. Og det betyr å lære maktens språk på nytt og kombinere EUs ressurser på en måte som maksimerer deres geopolitiske innvirkning (Borrell 2020)".
Borrell skriver at europeere må lære seg å tilpasse seg verden på en realistisk måte, og ikke på idealistisk vis. Han sier videre at europeere må lære seg maktens språk på nytt, noe som indikerer at det har vært manglende tidligere. I Maghreb viser det seg derimot at migrasjon og terrorisme har vært styrende for politikken både før, under og etter den arabiske vår. Dette tilsier at EUs faktiske rolle derfor ikke har endret seg stort. EUs rolle som demokratipromotør i Nord-Afrika er derfor motstridende, da unionens støtte til autoritære regimer for å sikre stabilitet ved egne grenser før den arabiske våren egentlig ikke kan sies å ha blitt endret selv etter at de har uttalt at de må ‘lære av sine feil’. Dette spriket mellom retorikk og politikk gjør at de aktuelle landene selv, Marokko, Tunisia og Algerie, oppfatter EU som demokratipromotør og menneskerettighepromotør kun når det ikke går på bekostning av unionens egen sikkerhet og stabilitet. Dette synliggjøres ved nærmere analyse av perioden etter den arabiske vår, hvor EU går langt for å beskytte egne grenser mot migrasjon og den ‘islamske trusselen’.
Paradokser i EUs rolle som demokratipromotør – verdier mot interesser?
I 2016 kunngjorde EU sin nye Globale Strategi, som er basert på en ‘prinsipiell pragmatisme’. Man kan imidlertid stille spørsmål om hvorvidt det er mulig å være både ‘prinsipiell’ og ‘pragmatisk’ samtidig, da det enkelt kan oppfattes som en motsetning i seg selv. Faktum er at dette paradokset kan nøyaktig beskrive, ikke bare den nåværende rollen EU spiller i de sørlige nabolandene, men også den rollen EU har spilt både før, under og etter den arabiske vår. Dette spriket kommer frem gjennom den konstante kampen mellom ‘verdier’ og ‘interesser’, som igjen vises i det store skillet mellom retorikken og politikken de fører. Derimot kan det også være slik at fremstillingen av ‘verdier’ og ‘interesser’ som motstridende, kan oppfattes som et ‘falskt dilemma’, som gjør at EU lettere kan begrunne valgene om kortsiktige løsninger i regionen, heller enn å fokusere på langvarig stabilitet. Videre er dette dilemmaet, og spriket mellom retorikk og politikk, også avgjørende for hvordan EU oppfattes i regionen. Man sliter med å forstå EUs rolle som utenrikspolitisk aktør, og mister tillit til unionens påvirkningsevne.
Tvetydighet som produktivt eller hemmende?
EUs tvetydige rolle blir veldig tydelig i konflikten om Afrikas siste koloni, Vest-Sahara, som er illustrert i EUs mangel på kontroll og innflytelse på situasjonen. Menneskerettighets- og folkerettsbrudd ser ikke ut til å ha vært viktige nok for EU, for å bruke dette som press mot Marokko. Selv etter at den europeiske menneskerettighetsdomstolen fastslo at EU ikke kan handle varer fra okkupert territorium, fortsetter EU-kommisjonen å drive frem nettopp slike handelsavtaler. Disse institusjonelle forskjellene i tilnærmingsmåte gjør derfor at Vest-Sahara kan være sies å være selve krystallisasjonen av EUs tvetydige rolle i regionen. Marokkos maktdemonstrasjon under ‘Ceuta’-hendelsene i mai 2021, hvor hundrevis av migranter kom seg over på spansk territorium etter at marokkansk grensepoliti forduftet på mystisk vis, illustrerer enda sterkere hvordan denne fastlåste konflikten stadig forårsaker store problemer.
Den koloniale arven – en krig av kollektive minner?
Flere av EUs medlemsland, spesielt Spania og Frankrike, har et komplisert, men tett forhold til Maghreb på grunn av den koloniale arven. Denne komplekse historien setter store krav til EUs fremgangsmåte og forsterker forvirringen aktører i regionen har av EUs mangel på klarhet. Dette stiller spørsmålstegn ved EUs makt som enhetlig aktør, noe som igjen rokker ved selve fundamentet til EU som utenrikspolitisk aktør.
Det er både positive og negative forbindelser til Frankrike, men som uavhengig av konnotasjon, er så sterke at EU ser ut til å komme på andreplass etter Frankrike. Ved spørsmål om hvem Marokko, Tunisia eller Algerie ville kontakte når de hadde behov for å snakke med Europa, svarte et stort flertall av informantene tydelig Frankrike. Tvetydigheten i kommunikasjon har også vist seg å være viktig for hvilken normativ makt EU kan ha, ettersom det er umiskjennelig at demokrati- og menneskerettighetspromotering kan være en utfordring når det kommuniseres fra et land som en gang styrte verden gjennom sin imperialisme. De neokoloniale linsene er derfor av stor betydning.
Oppfatninger av EU som førende for Unionens evne til å påvirke i utenrikspolitikken
I Maghreb har EU evnen til å være en unik aktør, både på grunn av, og med tanke på rollen landene har til sine tidligere kolonister. Selv om Frankrike og Spania ofte blir sett gjennom neokoloniale linser, ser det ikke ut til at EU som institusjon nødvendigvis oppfattes slik. Dette vil være avhengig av om kommunikasjon skjer gjennom de riktige kanalene, ved for eksempel å benytte seg av EU-offiserer fra andre EU-land. EU har derfor muligheten til å være en viktig aktør i regionen hvis unionen kan reparere gapet mellom retorikk og praksis, samt skape en mer sammenhengende rolle som enhet.
For Norge vil det være viktig å tenke på hva EUs «nye globale rolle» faktisk innebærer, og i hvilken grad man har mulighet til å kunne påvirke denne maktkampen som viser seg å være styrt av de store EU-maktene i Maghreb-regionen. For EU vil det være viktig å huske at den koloniale arven etter Frankrike og Spania fortsatt sitter sterkt inne i minnene hos befolkningen i Nord-Afrika. Denne koloniale arven er et tosidig sverd, da den gjør det vanskelig for EU å konsolidere sine interesser i området, samt at det vanskeligjør landenes evne til selv å skille mellom hva som er franske eller spanske interesser og hva som er EUs interesser. Derimot er dette kompliserte forholdet til enkelte medlemsland noe som gjør at EU også kan oppfattes sterkere som enhet hvis unionen vet hvordan de skal benytte ressursene sine i området.
EU som demokratisk og normativ makt?
EU som enhet i utenrikspolitikken møter på flere store utfordringer. Maghreb-regionen er bare et eksempel på hvor komplisert det kan være for EU å påvirke utenrikspolitiske forhold, med alle de interessene som fremmes fra ulike institusjoner og medlemsland. Den koloniale bagasjen Europa ofte bærer med seg er også helt vesentlig i en slik sammenheng. Ideen om at EU kan påvirke tredjeland med sine kjerneverdier er vanskelig å bevise i denne regionen, da EU i flere tilfeller fortsetter å handle imot internasjonale regler, og uten å faktisk endre politikken etter at de selv har uttalt at de skal gjøre det. EU sier at de skal beskytte menneskerettigheter og rettstaten, men inngår samtidig handelsavtaler som omfatter okkupert territorium og gir støtte til sivilsamfunnet kun gjennom den ledende politiske eliten. På den måten blir det vanskelig å si at EU i dette området er en normativ makt som kan modelleres etter. EU har de riktige rekvisittene for å være en unik makt, da det rett og slett ikke finnes noen andre postnasjonale politiske strukturer som kommer i nærheten av makten unionen har i den globale politikken i dag. Men for å få dette til vil det være helt nødvendig å konsolidere verdier og interesser, samt å reparere gapet mellom retorikk og praksis og skape en mer sammenhengende rolle som enhet.
- Lenke til masteroppgaven i universitetsarkivet BORA
- Du kan allerede nå søke på årets Seierstad-stipend
Stort bilde i toppen: Maia Gartland Hoff er mottager av Dag Seierstad-stipendet for 2020. (Foto: privat.)
