EUs minstelønn i praksis – eksemplet Kypros

Kypros innfører lovbestemt minstelønn parallelt med EUs nye minstelønnsdirektiv. Nivået på minstelønna svarer verken til dagens levekostnader eller det som kan kalles et verdig liv, mener kypriotisk fagbevegelse.

Høyreregjeringa som har styrt landet i ti år, innfører nasjonal minstelønn med virkning fra 1. januar 2023. Minstelønna er fastsatt til € 940 (ca. NOK 10 000) i måneden, dvs. omtrent 60 % av medianlønna eller så vidt 50 prosent av lønnsgjennomsnittet. De første seks månedene av ansettelsesforholdet er lønna € 885.

Innføring av lovbestemt minstelønn kommer omtrent samtidig med at EU har vedtatt sitt minstelønnsdirektiv etter flere års diskusjoner. Dermed er det bare fem EU-land tilbake der det er kollektive tariffavtaler som legger lista for laveste lønnsnivå, og ikke statlig minstelønn. Danmark og Sverige er to av dem, inntil de tvinges til å følge etter. Det kan nemlig skje når tariffdekninga synker under 80 prosent, ifølge direktivteksten.

På Kypros kan sesongarbeidere under 18 år trekkes 25 prosent av € 885. Betaler arbeidsgiver for kost og losji, kan han trekke ytterligere 15 prosent for kost og 10 prosent for losji. Flere arbeidere i sektorer som landbruk og hjemmetjenester er ikke omfatta av loven.

Beløpet er betydelig lavere enn det som på forhånd var forespeilt kypriotiske fagorganisasjoner. Etter møter med fagbevegelsen før loven ble vedtatt, lovpriste den tidligere helseministeren Constantinos Ioannou avtalen som en «historisk dag for velferdsstaten». Arbeidsminister Kyriacos Koushos uttalte seg i lignende vendinger.

Fagbevegelsen på øya, der den pan-kypriotiske sammenslutninga PEO er en av de største, har på visse vilkår støtta innføring av minstelønn, ettersom det er sektorer i arbeidslivet som faller utenfor de ni allmenngjorte bransjene. PEO har derfor ikke motsatt seg hele EUs minstelønnsdirektiv, bare deler av det. Derimot reagerer fagbevegelsen nå skarpt mot de faktiske utslagene av den lovbestemte minstelønna, som stort sett er i samsvar med rammene i EU-direktivet.

– En provokasjon mot arbeidende mennesker

Kort etter at regjeringa hadde kunngjort den nye loven om minstelønn, holdt PEO ekstraordinær kongress for å undersøke hvilke virkninger dette ville få.

«Kongressen konkluderer med at regjeringa, gjennom vedtak som fullt ut tar opp i seg standpunktet til arbeidsgiverne, har vedtatt et dekret om minstelønn som langt ifra skaper et grunnleggende rammeverk for elementære rettigheter for arbeidsfolk som ikke er beskyttet av fagorganisasjoner», oppsummerer PEO.

«Nivået på minstelønna møter ikke dagens levekostnader og er en provokasjon»

«Når det gjelder nivået på minstelønna», sier PEO videre, «bekrefter reaksjonene fra arbeidende mennesker og samfunnet at den ikke møter dagens levekostnader og oppfatningen av hva som er et verdig liv. Sett i lys av stadige prisøkninger og en galopperende inflasjon på rundt 10 %, er en økning på rundt 15 euro i måneden etter 11 år, en provokasjon og nedvurdering av arbeidende mennesker.

Når den ikke tydelig slår fast i dekretet at hvor og når det er avtalt minstelønn gjennom tariffavtaler, skal disse være lovbestemte, obligatoriske (allmenngjorte) lønninger, bidrar regjeringa til å legitimere og videreføre praksisen med å nekte å etterleve tariffavtaler, spesielt bransjeavtaler. Kort sagt blir regjeringa medskyldig i avtalebrudd og i at arbeidere blir behandlet ulikt, hvilket også skaper urettferdig konkurranse mellom selskaper innenfor samme bransjeområde.»

To års frist

Minstelønnsdirektivet fra EU pålegger alle stater med tariffavtaledekning lavere enn 80 prosent å utarbeide en handlingsplan for å fremme kollektiv lønnsdannelse. Handlingsplanen skal utarbeides i samarbeid med partene i arbeidslivet, og ha klare tidsfrister og tiltak.

Hvis disse tiltaka ikke over et gitt tidsrom gir høyere kollektiv avtaledekning, ligger det i kortene at statene kan pålegges å innføre lovbestemt minstelønn.

Medlemslanda har to år på seg – fram til 15. november 2024 – til å sikre at nasjonale tiltak samsvarer med direktivet.

Dersom en som er ansatt i en svensk eller dansk bedrift uten tariffavtale i en bransje som ikke er allmenngjort, krever minstelønn, kan det bli en sak for EU-domstolen.

Skulle minstelønnsdirektivet bli innlemma i EØS-avtalen vil en slik sak først havne i en norsk domstol som igjen vil være bundet av EØS-retten. Da vil ESA og eventuelt EFTA-domstolen gi retningslinjer som er i samsvar med gjeldende EU-rett.

Men som kjent trøster den norske regjeringa og LO seg med at EU-kommisjonen ikke har merka direktivet som EØS-relevant, og følgelig ikke skal inn EØS-avtalen. Enn så lenge.

Inn gjennom bakdøra?

Dette bør ikke bli ei sovepute. Fri flyt av arbeidskraft er ikke mindre relevant for EØS-avtalen enn i EU. Og norske myndigheter vurderer forordningen om Den europeiske arbeidslivsmyndigheten (ELA) som EØS-relevant. Direktivforslaget om arbeidsvilkår for plattformarbeidere ligger til vurdering. En eksplisitt hensikt med dette direktivet er å gi dem som arbeider på digitale plattformer tilgang til bl.a. minstelønn.

For å sikre håndhevingen av retten til minstelønn, det være seg kollektiv eller lovbestemt minstelønn, gir minstelønnsdirektivet pålegg om blant annet kontroller i regi av «tilsynsorganene», samt tilgang til informasjon om lønn. Artikkel 8 i direktivet pålegger arbeidstilsynet i de enkelte landa eller «organene med ansvar for håndheving av lovbestemt minstelønn» å foreta inspeksjoner og om nødvendig styrke denne håndhevingsmyndigheten.

Allerede i fortalen til Utsendingsdirektivet (pkt. 13) er det påpekt at «medlemsstatenes lovgivning må samordnes for å fastsette en grunnstamme av ufravikelige regler for minimumsvern som skal overholdes i vertslandet av de arbeidsgivere som sender ut arbeidstakere som skal utføre midlertidig arbeid på territoriet til den medlemsstat der tjenestene ytes. Slik samordning kan oppnås bare ved hjelp av fellesskapsretten» (vår utheving).

De nasjonale arbeidsmyndighetene i Polen kan i et tenkt eksempel mene at en utsendt polsk arbeider i Norge i en bedrift i en uorganisert og ikke allmenngjort bransje, bør ha minstelønn. Det norske Arbeidstilsynet er forplikta til å samarbeide med det polske tilsynet. I forskrift om utsendte arbeidstakere til Norge heter det at «Direktoratet for arbeidstilsynet samarbeider med ansvarlige myndigheter i andre EØS-land om håndhevingen av reglene om arbeids- og ansettelsesvilkår som kommer til anvendelse for utsendte arbeidstaker. Direktoratet for arbeidstilsynet besvarer anmodninger om opplysninger og gjør de undersøkelser og kontroller som er nødvendig for å etterkomme anmodningene.»

Når det i vårt eksempel ikke foreligger minstelønn i form av tariffavtale eller allmenngjøring, vil det være naturlig å koble inn arbeidsmyndigheten ELA, som kan gjennomføre inspeksjoner og mekle. Om saken ikke lar seg løse og ELA påtaler at den polske arbeideren blir «diskriminert» i Norge siden hun ikke gis tilgang til en lovbestemt minstelønn, kan neste skritt være at EU vil insistere på at minstelønnsdirektivet likevel er EØS-relevant.

Foreløpig har ELA begrenset direkte myndighet på overnasjonalt nivå. Likevel har arbeidsmyndigheten et klart mandat for å sikre at EU-regelverket for arbeidsmobilitet blir håndhevet «rettferdig og effektivt».

På sikt kan det bare skje «effektivt» med overnasjonal vedtaksmyndighet. Aksepterer Norge at ELA-forordningen blir del av EØS-avtalen, vil det øke risikoen for at minstelønnsdirektivet kommer inn bakdøra.

Jan R. Steinholt er politisk rådgiver og faglig sekretær i Nei til EU.

Stort bilde i toppen: Den pan-kypriotiske fagbevegelsen PEO ble stiftet i 1941. Den er en av de to største landsorganisasjonene i Republikken Kypros.