Nei til EF-basar i det gamle skolehuset på Kleveland i Evje og Hornnes kommune 5. august 1972. (Foto: Alf Georg Kjetså.)

Femti år siden nei til EF og landbrukets rolle

Utenfor EU kan vi ha vår egen landbrukspolitikk, utformet gjennom jordbruksforhandlinger og politiske prosesser i Stortinget. Vi kan skreddersy politikken til å passe norske forhold, ikke til et minste felles multiplum mellom Finland og Spania.

Teksten er hentet fra skriftserien Vett nr. 2 2022. Kjøp heftet i nettbutikken

I 2022 er det femti år siden Norge sa nei til EF-medlemskap. I 2021 feiret Norges Bondelag 125 år som interesseorganisasjon for norske bønder. Ved starten i 1896 var tollvern en hovedsak – den gang på korn. Det ei linje herfra til spørsmålet om norsk medlemskap i Fellesmarkedet – som EU ble betegnet på 1960 og -70-tallet. Kunne norsk landbruk i det hele tatt eksistere på samme vilkår som land med langt bedre naturgitte forhold – som Sentral-Europa eller USA og Canada?

Dette spørsmålet var helt sentralt ved medlemskapsforhandlingene i 1972. Resultatet av forhandlingene klargjorde at Norge ikke kunne få noe varig unntak fra regelverket i EEC for landbruket, og heller ikke for fisk. Noe som i så fall hadde vært helt oppsiktsvekkende. Muligens foreløpig videreføring av mjølkesubsidier var alt landbruket fikk. Full tilpasning for landbruk og fisk ble antakelig avgjørende for utfallet av folkeavstemningen, både i ’72 og ’94.

Etter lang tids avventende holdning i Norges Bondelag, avgjorde dette saken og bønder og landbrukets organisasjoner gikk for fullt inn på nei-sida. Resultatet kjenner vi, det er det vi feirer.

Mange bønder bidro i Folkebevegelsen

Bondelagets forsiktige rolle i EU-saken på 1970-tallet bør nok forstås på bakgrunn av flere forhold. Det var et massivt flertall på Stortinget for norsk søknad og forhandling på 70-tallet. Bondelaget støttet på generelt grunnlag økt internasjonalt samarbeid etter verdenskrigen, men var avventende til forhandlingsresultatet. I tillegg var det delte meninger i styret. At Senterpartiet, under ledelse av Per Borten satt med regjeringsmakt fram til mars 1971, bidro også til Bondelagets avventende holdning. Norsk Bonde- og småbrukarlag tok tidlig et klart nei-standpunkt. Da det ble klart at Brussel fastslo felles landbrukspolitikk og nedbygging av alle tollbarrierer for alle medlemsland, økte motstanden i landbruket og Bondelaget sluttet rekkene.

Den sterkeste drivkraften i landbruket var hele tida Norske Melkeprodusenters landsforbund, som klarest så utfordringer for mjølkeproduksjonen i distriktene. Lederen der – Hans Borgen – ble også helt sentral i kampen mot norsk medlemskap som leder av Folkebevegelsen mot EEC. Han var i tillegg leder i Landbrukets Sentralforbund, som måtte holde seg nøytralt, fordi enkelte medlemsorganisasjoner – som Skogeierforbundet – var positive til medlemskap. Tross dette ble han altså den fremste i Folkebevegelsen, og sørget for at landbruket bidro med vel en tredjedel av finansieringen av nei-bevegelsen.

I ettertid synes det klart at det breie flertallet av medlemmene i Bondelaget og bønder flest var klare EF-motstandere. Mange gikk aktivt inn i arbeidet og bidro gjennom Folkebevegelsen mer enn gjennom egen organisasjon. Bønder flest var nok godt fornøyd med resultatet av folkeavstemningen. Den klare holdningen da EU-kampen tok seg opp på slutten av 1980-tallet er nok et uttrykk for dette.[1]

Ny EU-kamp på 1990-tallet

På slutten av 1980-tallet skulle EU utvides, og Sverige, Finland, Østerrike og Norge hadde søkt om medlemskap. Igjen var det klart at landbruksspørsmålet ville bli vanskelig i forhandlingene om medlemskap.

Bondelaget tok denne gangen tidlig standpunkt i saken. Generalsekretær Amund Venger i Bondelaget, sammen med Ole Hvamstad og Per Aas i landbrukssamvirket, var sentrale drivkrefter og strateger i EU-kampen. De var antakelig avgjørende for at nei-sida fikk tilstrekkelige ressurser og for å sikre en brei allianse. Bondetinget på Ås i 1989 vedtok et klart nei-standpunkt på bredt grunnlag.

Vurderingene var at landbrukspolitikken i EU og Norge hadde utviklet seg helt forskjellig siden 1972. Norsk matproduksjon var sjanseløs i konkurransen innenfor et felles marked i EU. Importvernet ville bli avviklet, og Norge ville måtte tilpasse seg EUs felles landbrukspolitikk – CAP. Det ville gi dramatiske konsekvenser for norsk jordbruk og næringsmiddelindustri, med store konsekvenser for norske arbeidsplasser, bygdesamfunn, bosetting og kulturlandskap. En anslo en halvering av jordbruksarealet og en reduksjon i sysselsettingen til ca. 20 prosent ved et eventuelt medlemskap.

Satset «alt» på å vinne

Bondelaget satset «alt» på å vinne i EU-saken. Forhandlingsrollen ble tonet ned, med brudd i jordbruksforhandlingene i 4 av 6 år fra 1991–96. Forholdet til regjeringa og den politiske ledelsen i Landbruksdepartementet var på frysepunktet i flere år, noe som skyldtes både EU-saken og sterk uenighet om omlegging av norsk landbrukspolitikk.

Landbrukets Utredningskontor ble etablert. Målet var å være best på landbrukssaker i debatten, og det ble gjennomført 1300 studieringer med 15 000 deltakere som et ledd i mobiliseringa. Bondelagets lokallag ble bedt om å organisere EU-motstand lokalt – og mange stilte seg i spissen for Nei til EU-lag, både på fylkesnivå og lokalt. I mobiliseringa fram mot folkeavstemningen i november 1994 spilte Bondelaget en stor rolle, med avgjørende støtte gjennom sitt gode lokale apparat over hele landet.

Landbruket kunne ikke vinne en EU-seier alene, en brei allianse var nødvendig. Nei til EU var den breie alliansen, og landbruket sikret igjen betydelige ressurser til arbeidet. Fagbevegelsen, spesielt Norsk Nytelses- og næringsmiddelarbeiderforbund, og miljøorganisasjoner var viktige allianser. Arbeiderbevegelsen var igjen delt, og Sosialdemokrater mot EU – SME – fikk stor betydning for nei-sida. Også til denne delen av kampen trengtes ressurser, noe landbruket bidro til.

 

Forhandlingsresultatet en katastrofe for ja-siden

Bondelaget var invitert til å delta i forhandlingsdelegasjonen på landbruk, men valgt å takke nei. En ville stå fritt til å vurdere – og agere – når resultatet fra forhandlingene forelå. Norges utgangspunkt for forhandlinger om landbruk var at en måtte ha betydelige overgangsordninger og mulighet for å fortsette med egne ordninger. Også denne gangen satset regjeringa på varige unntak for landbruk og fisk – og også denne gangen ble resultatet en katastrofe for ja-sida. Norge måtte gå med på full og umiddelbar tilpassing til EUs indre marked. Ingen av kravene om sikre det norske markedet for norsk produksjon var innfridd. Det en hadde fått var en ordning for «nordlig landbruk» med nasjonal støtte nord for 62. breddegrad og i utvalgte områder i sør – «dråpen». Regjeringa framstilte dette som en seier, mens Bondelagets folk i Brussel sikret en annen informasjon til media om forhandlingsresultatet. Folk flest mente at regjeringa drev skjønnmaling og de ble ikke trodd. Dette svekket også regjeringas troverdighet i andre spørsmål.

Med et EU-medlemskap ville landbruket møtt konkurranse i EUs indre marked, med helt andre priser, for eksempel på mjølk, der EU lå på halvparten av norsk nivå. I tillegg hadde vi hatt EUs virkemiddelsystem – for eksempel uten kvoteordning på mjølk og en rekke andre ordninger som sikrer landbruk over hele landet.

Hvordan gikk det med jordbruket i Sverige som EU-medlem? Et utviklingstrekk for jordbruket i Sverige i denne perioden er betydelig fall i sjølforsyningen på animalske produkt og sterk økning i import. Svensk produksjon av storfekjøtt, svinekjøtt og ost er redusert markant i perioden. Og det er importen som har tatt markedsveksten. Figuren viser utviklingen i svensk produksjon av storfekjøtt, svinekjøtt og ost, samt importen for perioden 1996-2019 i tonn.

 

Figur svensk landbruk
Figur: Svensk produksjon og import 1996–2019. (Kilde: AgriAnalyse/Jordbruksverket.)

EU-saken og landbruket i dag

Hvor står landbruket i EU-spørsmålet dag? Å sikre et aktivt folkestyre er fortsatt helt sentralt. Også nå er det bedre at Stortinget beslutter enn at diskusjonene og avgjørelsene tas på morgenflyet til Brussel.

Fortsatt mulighet til å føre en sjølstendig utenrikspolitikk, og en nasjonal landbrukspolitikk med grensevern mot EU er like nødvendig. Importvernet er fortsatt helt avgjørende for å sikre norsk jordbruksproduksjon i hele landet. Næringsmiddelindustrien er fortsatt avhengig av et norsk grensevern. Landbruket og foredling i industrien er gjensidig avhengig av hverandre. Fagbevegelsens kamp for rettigheter er derfor viktig også for landbruket. Vi vil fortsatt kunne ha en egen stemme i WTO, i klimaforhandlinger og på flere internasjonale arenaer.

Utenfor EU kan vi ha vår egen landbrukspolitikk, utformet gjennom jordbruksforhandlinger. Vi kan skreddersy politikken til å passe norske forhold, ikke til et minste felles multiplum mellom Finland og Spania. I 2022 har vi opplevd en kostnadseksplosjon i norsk landbruk, og regjeringa har vist forståelse for situasjonen gjennom årets jordbruksoppgjør. Denne samme muligheten har ikke landbruket i EU-landene hatt.

Argumentene på landbruksspørsmål er med andre ord like sterke som før. Men fortsatt må den breie alliansen som ønsker å holde Norge utenfor EU være garantisten for at medlemskapsdebatten ikke reises på ny. Alle som er opptatt av å holde Norge utafor EU må også bidra til at denne breie alliansen ikke svekkes.

Note

[1] Kilde: Brynjulf Gjerdåker, Bygdesamfunn i omveltning 1945–1996, Landbruksforlaget, 1995.

Stort bilde i toppen: Nei til EF-basar i det gamle skolehuset på Kleveland i Evje og Hornnes kommune 5. august 1972. (Foto: Alf Georg Kjetså.)

reLATERT

Se alle arrangementer

Rådsmøtet: – Vi sier ja til folkestyre!

20. april 2024

– For mange i Oslo er det veldig langt til makta i regjering og Storting. Men det er enda mye lenger til Brussel, sa Einar Frogner i åpningstalen på Nei til EUs rådsmøte.

Folkestyret er sterkt truet av EØS-avtalen  

18. april 2024

Det viktigste for Nei til EU er folkestyret. Avgjørelsene skal tas av folkevalgte organ. Etter to EØS-utredninger denne våren er det demokratiske underskuddet i EØS for oss tydeligere og tydeligere.  

Alternativet til EØS ligger foran oss 

11. april 2024

Vårt alternativ til EØS-avtalen vil styrke folkestyret og kontrollen over kraftmarkedet, arbeidsliv, næringspolitikk, helse og miljø. 

Sikkerhetspolitikk på 15 minutter

08. april 2024

På 15 minutter vil Heming Olaussen, medlem av Nei til EUs folkestyreutvalg, forklare hvorfor Norges sikkerhet best ivaretas utenfor EU, og uten tettere tilknytning til EUs militærunion.

Nei til EUs innspill til partienes valgprogram

05. april 2024

Nei til EUs innspill til partiprogrammene frem mot stortingsvalget i 2025

Kan EU erstatte Nato?

03. april 2024

En europeisk forsvarsgaranti er lite annet enn en ønskedrøm på ja-sida.

Norge har flere verktøy i landbrukspolitikken utenfor EU

19. mars 2024

Bondeopprør i EU viser hvor viktig det er at Norge og landbruket holdes utenfor EU

– Folkestyret er sterkt truet

12. mars 2024

– Folkestyreutvalget har konkludert med at folkestyret er sterkt truet med EØS-avtalen, sa Fanny Voldnes, som sitter i Folkestyreutvalget som la fram sin EØS-rapport 12. mars.  

Beholde handlefrihet til å forby GMO

26. feb. 2024

Høringsuttalelse fra Nei til EU om Genteknologiutvalgets innstilling Genteknologi i en bærekraftig fremtid.

Tiden er inne for å skrinlegge frihandelsavtalene med Mercosur!

14. feb. 2024

De siste ukene har bønder demonstrert over store deler av Europa. Typisk aksjoneres det mot dårlige vilkår, for lav inntekt og vanskelige fremtidsutsikter, men misnøyen kan ses i sammenheng med den nyliberalistiske landbrukspolitikken EU har ført i flere tiår.

Framtida er ikke i EU

13. feb. 2024

Aktivistene i Natur og ungdom har visst glemt at Norge hadde strengere miljøkrav enn EU før innlemmelsen av EØS-avtalen.

Del 7 Beredskap i en urolig tid

12. feb. 2024

Denne delen omhandler fire områder innen beredskap: mat, transport, helse og energi.