Fisker i fjernt farvann

Gulfinnet tunfisk er mindre enn makrellstørje, men er likevel en av de råeste rovfiskene i havet. Den er ikke fullt så utrydningstruet som den blåfinnede storebroren, men mange av bestandene er overfisket. Har du spist tunfisksushi, var det ganske sikkert et stykke gulfinnet fisk som lå på risen.

Et av de store fangstområdene for gulfinnet tunfisk er Det indiske hav. For små kyststater som Maldivene og Seychellene er fangsten økonomisk viktig, men beskatningen er større enn bestanden tåler. Selv om havet er omkranset av Asia, Afrika og Australia, er det EU som fisker aller mest. I 2019 fangstet EUs såkalte fjernflåte, med skip mest fra Spania og Frankrike, 70 000 tonn gulfinnet tunfisk. Langt mer enn Irans 58 000 tonn og Maldivenes 44 000 tonn.

Omtrent hver femte arbeider på Maldivene er knyttet til havet og fiske. Overbeskatningen og EUs fjernfiske er ganske enkelt en trussel mot nasjonaløkonomien. EU har vist liten vilje til å etablere restriksjoner på fangstmåter og kontrollregime for å bygge opp bestanden. Nylig beskrev en representant fra Maldivene EUs forslag som «sørgelig utilstrekkelige». En tidligere embetsmann fra Seychellene ladet enda skarpere, og anklaget EU for «dobbeltmoral og nykolonialisme» (begge sitert i The Guardian 5. mars).

I femti år har EU hatt en felles fiskeripolitikk. Selv EU-tilhengere jeg kjenner innrømmer at dette ikke er en av unionens suksesshistorier. Den «felles» politikken er en beinhard tautrekking om knappe fangstkvoter, uten evne til å justere beskatningen i tråd med ressursgrunnlaget. Overkapasitet av skip og overfiske i egne farvann er bakteppet for den fjernflåten som opererer blant annet i Det indiske hav.

EU har det siste tiåret hatt en selvforsyningsgrad av fisk og sjømat som har duppet rundt 40 prosent. Det europeiske miljøbyrået har for lengst slått alarm om situasjonen i EU-havet. Før jul konkluderte EUs egen revisjonsrett med at unionen hadde mislyktes i å regulere fisket på et bærekraftig nivå (Special Report 26/2020).

Det er den klassiske historien om målsetninger som ikke følges opp av handling. EU har lagt frem artsmangfoldstrategier med gode mål for å beskytte marine verdier, men man har ikke greid å stanse nedgangen i bestander og arter. Tidligere i år refset en rekke internasjonale miljøorganisasjoner EU for å «mislykkes med å beskytte havene» (The Guardian 18. januar). Organisasjonene kritiserer blant annet EUs milliardsubsidier til økt fangstkapasitet, og krever et forbud mot bunntråling i marine verneområder.

Etter brexit har EU-havet skrumpet inn, og britenes råderett over egne fiskeressurser overføres nå gradvis tilbake. Det gjør fordelingen av de gjenværende ressursene i EU enda mer tilspisset, og kravene melder seg også om mer fjernfiske. Om ikke på alle syv hav, så utfordrer EU kyststatenes rettigheter både i nord og sør.

Samtidig som språkbruken i kampen om tunfisken i Det indiske hav har forlatt diplomatiske vendinger, styrer EU mot konfrontasjon med Norge rundt Svalbard. I januar fastsatte EU på egen kjøl kvoter for torsk i fiskevernsonen ved Svalbard, uten at dette er noe EU legitimt kan bestemme. EU økte attpåtil sin egen kvote med mer enn fire tusen tonn fra i fjor, når vi naturligvis holder Storbritannia utenfor, til 28 431 tonn i 2021.

Det var Norge som opprettet og forvalter fiskevernsonen rundt Svalbard. Fordelingen av kvoter baseres på tradisjonelt fiske i området. I den norske forskriften er EU tildelt 17 885 tonn torsk, altså rundt 10 500 tonn mindre enn hva EU har gitt seg selv. Med Storbritannia som selvstendig fiskerinasjon, har Norge naturlig nok flyttet kvoter over til britene og samtidig redusert EUs totale tildeling. 

EU og fiskerikommisær Virginius Sinkevičius har anklaget Norge for å være diskriminerende, og ikke vist tegn til å endre kurs. Tvert imot har EU høynet innsatsen ved å gi en håndfull EU-land adgang til å fange snøkrabbe ved Svalbard. Selv om et latvisk rederi er blitt straffet for snøkrabbefiske i disse havområdene, og Høyesterett har slått fast at fangsten er ulovlig. Rederiet har ikke gitt seg. For første gang er Norge stevnet i et såkalt investor-stat-søksmål, der rederiet krever å få dekket de tapte inntektene.

Trålere fra EU er allerede i gang med å fiske ved Svalbard. Regjeringen har protestert fyndig på EUs ensidige kvotefastsettelse. Samtidig skyver regjeringen konfrontasjonen foran seg ved at EU-fartøyene får fiske inntil videre, så lenge fangsten er innenfor kvotene Norge har fastsatt. Det er lettvint å love at kvotene skal håndheves, om nødvendig ved å inndra og bøtelegge båter, når man i realiteten har gitt fritt leide til høsten. Blir en torskekrig som er mer enn en metafor, det første en ny regjering får på bordet etter valget?

EUs bøllete alenegang er ikke bare et angrep på norsk suverenitet over Svalbard. Sammen med tunfisktoktene på den andre siden av kloden, viser fremferden i bredere forstand mangel på respekt for kyststatenes rettigheter. EUs svært så rause kvoter til seg selv underminerer dessuten mulighetene for en bærekraftig ressursforvaltning.

«Bærekraft i dybden» er et slagord for EUs felles fiskeripolitikk. Med det ekspansive fjernfisket burde det heller være «ingen horisont i sikte».

Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 13. mars 2021.

Stort bilde i toppen: Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" lørdag 13. mars 2021