Fordi vi ikke er medlem i EU har vi politisk frihet til å bringe fiskeriforvaltninga i tråd med lovverket og tidligere stortingsvedtak om at fisken skal sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.
Nei til EU vil ha en fiskeripolitikk som oppfyller Havressurslovens hovedmål:
Den fastslår at de marine ressursene ligger til fellesskapet i Norge, og at forvaltningen av fiskeressursene skal sikre tre hovedmål:
- bærekraftige fiskebestander
- samfunnsøkonomisk lønnsomhet
- sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene
Dessverre inngikk regjeringa forlik med høyresida om kvotemeldinga, og fortsetter dermed med en politikk som overser lovverket og overlater det meste til markedet.
Fra 1984 til 2021 ble totalandelen av norsk fisk som ble landet i Nord-Troms og Finnmark redusert fra 24% til 8%. Menneskene som bor og lever langs kysten er de store taperne. Kvotene blir samlet på stadig færre og større hender, mens kystbefolkninga mister sitt livsgrunnlag.
Trålerflåten, som slipper ut mest CO2, og sender en stor andel av fisken frosset ut av landet, for bearbeiding, særlig i EU, tilgodeses med en tredjedel av Norges totale torskekvote. De fikk tidligere tildelt kvoter med leveringsplikt til bestemte fiskemottak. Disse kvotene er i dag helt løsrevet fra de forpliktelsene som var grunnlaget for tildeling, og vi tror at grunnen til at politikerne ikke har krevd at leveringsplikten etterleves er at det vil stride mot de generelle bestemmelsene i EØS-avtalen. Når en tråler er i fiske, så fangster den på viltlevende fisk som eies av det norske folk i fellesskap. Når trålredskapet hales opp igjen med fisk, som for et øyeblikk siden var felleskapets eiendom, så er fangsten nå blitt rederiets eiendom og vare. Men kvotene har vi fremdeles frihet til å fordele i tråd med Havressursloven. For å oppfylle havressurslovens mål krever Nei til EU at en mye større andel av fisken må føres til lokale fiskemottak og sikre levende lokalsamfunn. Vi mener leveringsplikten må gjeninnføres og håndheves. Dersom regjeringen ikke tør å utfordre EØS-avtalen ved å gjeninnføre leveringsplikten, så krever vi en ordning hvor uomsettelige distriktskvoter innføres. En slik ordning kan styre kvotene til de aktørene som naturlig vil levere fisk til landanlegg i prioriterte områder. Og kvoter har vi frihet til å fordele, fordi vi har unntak for fiskeri i EØS-avtalen.
Deltakerloven slår fast at fangst på våres felleseide og viltlevende fisk i norsk farvann skal være forbeholdt norske fiskere. Vi skal ha en fiskereid fiskeflåte. Dette prinsippet er nå sterkt utfordret. Selskaper, som delvis er utenlandsk eid, har fått dispensasjon fra prinsippet.
EU-kommisæren har ganske nylig krevd at markedsadgang for norsk fisk, inn i det indre markedet, skal møtes med økt fangstrett til EU’s fiskeflåte. Myndighetene må avvise et slikt krav. Det er særlig meningsløst i en tid der bestandssituasjonen er prekær og med en gytebestand som er på et kritisk lavt nivå.
Nei til EU mener at fiskeripolitikken må ha et bærekraft- og samfunnsperspektiv. Da er det kystfiskeflåten vi må satse på, som utøver et skånsomt og miljøvennlig fiskeri, der fisken tas nært land med selektive og faststående redskaper og leverer fisk av ypperste kvalitet.
Både i 1972 og i 1994 var nasjonal kontroll med fiskeriressursene helt avgjørende for at folket sa nei. Folk sa nei til at EF, og seinere EU, som nærmest hadde fiska havet sitt tomt, skulle få styre vår fiskeripolitikk.
Det er på tide å bringe fiskeriforvaltninga i tråd med lovgivninga. Og det haster. Omsetning av kvoter har ført til så høye kvotepriser at det snart ikke finnes norske aktører som kan betale prisen, og særlig ikke i kyst- og fjordsamfunnene i Nord-Norge. Hvis ikke fiskeriforvaltninga begynner å praktisere Deltakerloven og Havressursloven, og man fortsetter å overlate fordeling av kvoter til et privat marked, er vi redd for at det blir vanskelig å argumentere for fritak fra EØS. Hvorfor skal dette markedet være unntatt fri flyt mellom landene hvis det likevel er markedsbasert?
Men vi har heldigvis ikke markedstvang i fiskeriforvaltninga. Fordi vi ikke er medlem i EU har vi politisk frihet til å bringe fiskeriforvaltninga i tråd med lovverket og tidligere stortingsvedtak om at fisken skal sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.
Stort bilde i toppen: Nei til EUs landsmøte 8.–10. november 2024 på Scandic Hamar hotell. (Foto: Sindre Humberset)
