Nei til EU mener at fiskeripolitikken må ha et bærekraft- og samfunnsperspektiv. Da er det kystfiskeflåten vi må satse på, som utøver et skånsomt og miljøvennlig fiskeri.
AU-medlem i Nei til EU, Sofie Axelsen Osland, hilset landsmøtet til Norges Kystfiskarlag tirsdag 18. september. Hilsningstalen kan dere lese her:
Både i 1972 og i 1994 var nasjonal kontroll med fiskeriressursene helt avgjørende for at folket sa nei. Folk sa nei til at EF, og seinere EU, som nærmest hadde fiska havet sitt tomt, skulle få styre våres fiskeripolitikk.
Og vi fikk unntak for fiskeri i EØS-avtalen. Det gjorde at vi kunne ha en fiskeripolitikk basert på Havressursloven og Deltakerloven. Dessverre har alle regjeringer siden ført en fiskeripolitikk på tvers av lovverket, basert på dispensasjona.
Nei til EU vil ha en fiskeripolitikk som oppfyller Havressurslovens hovedmål:
Den fastslår at de marine ressursene ligger til fellesskapet i Norge, og at forvaltningen av fiskeressursene skal sikre tre hovedmål:
- bærekraftige fiskebestander
- samfunnsøkonomisk lønnsomhet
- sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene
Dessverre inngikk regjeringa forlik med høyresida om kvotemeldinga, og fortsetter med en politikk som overser lovverket og overlater det meste til markedet.
Deltakerloven slår fast at fangst på våres felleseide og viltlevende fisk i norsk farvann skal være forbeholdt norske fiskere. Vi skal ha en fiskereid fiskeflåte. Det her prinsippet er nå sterkt utfordret. Selskaper, som også delvis er utenlandsk eid, har fått dispensasjon fra prinsippet.
EU-kommisæren har ganske nylig krevd at markedsadgang for norsk fisk, inn i det indre markedet, skal møtes med økt fangstrett til EU’s fiskeflåte. Nei til EU ber fiskeriministeren avvise et slikt krav. Det er særlig meningsløst i en tid der bestandssituasjonen er prekær og med en gytebestand som er på kritisk lavt nivå.
Nei til EU viser til at gjeldssituasjonen i norsk fiskeflåte er uhåndterlig. Totalt er gjelden på over 60 milliarder kroner. Særlig er hav- og ringnotflåten tungt belånt. Gjeldssituasjonen er drevet frem av en utstrakt handel med fiskekvoter, der ideen er at man nok skal kunne selge kvotene igjen for en høyere pris enn hva man har betalt for den. Det kan ikke lenger skje.
Nå er vi startgropen på et generasjonsskifte. Neste generasjon norske fiskere er ute av stand til å ta over denne flåten. Det finnes ikke tilstrekkelig kapital i det norske kvotemarkedet. Derfor øker presset, også fra norske finansmiljøer, for at kvoter og fartøy må kunne omsettes fritt i EU’s indre marked. Dette må ikke få skje.
Hvis ikke fiskeriforvaltninga begynner å praktisere Deltakerloven og Havressursloven og man fortsetter å overlate fordeling av kvoter til et privat marked, er vi redd for at det blir vanskelig å argumentere for fritak fra EØS. Hvorfor skal dette markedet være unntatt fri flyt mellom landene hvis det likevel er markedsbasert?
Nei til EU oppfatter at regjeringen og fiskeriministeren ikke er forberedt på å møte et generasjonsskifte. Nei til EU har et krav om at prinsippet om en fiskereid fiskeflåte på norske fiskeressurser skal stå fast. Et fritt marked for kvotehandel kan ikke løse situasjonen vi er i ferd med å komme i, uten at norsk fiskeri og bosetting langs kysten og inne ved fjordene rammes alvorlig.
Da man lukket fisket i 1990 var det de minste det gikk ut over. Det er ingen gangbar vei i dag. Trålerflåten er selve årsaken til bestandssituasjonen. De har over lang tid fisket, og fisker fortsatt, umoden fisk. Det har stoppet tilveksten med gyteklar skrei inn i gytefeltene, og resultatet er at gytebestanden med skrei er på vei under føre-var-nivået.
Nei til EU mener at fiskeripolitikken må ha et bærekraft- og samfunnsperspektiv. Da er det kystfiskeflåten vi må satse på, som utøver et skånsomt og miljøvennlig fiskeri, der fisken tas nært land med selektive og faststående redskaper og leverer fisk av ypperste kvalitet.
Stort bilde i toppen: Sofie Axelsen Osland, AU-medlem i Nei til EU, hilset landsmøtet til Norges Kystfiskarlag 18. september 2024.
.png?quality=100)
