Folkets stemme er sterkere enn elitens drømmer

Nå i høst er det 30 år siden det norske folket talte Brussel og store deler av norsk samfunnselite midt imot og sa et rungende nei i folkeavstemninga om EU-medlemskap. Akkurat det samme som skjedde i folkeavstemninga om EF i 1972.

Ikke nok med det – meningsmålinger viser at et overveldende flertall sier de ville ha stemt nei også i dag. Vi har virkelig noe å feire og å være stolte av.

Folkestyre, og at beslutninger skal tas av demokratisk valgte organ, har vært vår viktigste sak i alle år og den viktigste årsaken til seieren i 1972 og 1994. Beslutninger skal ikke tas av et byråkrati eller av overnasjonale organ som ikke er underlagt demokratisk kontroll.

Beslutninger skal tas av de som er valgt av folket og som kan skiftes ut på demokratisk vis. «All makt i denne sal», formulerte Johan Sverdrup så godt i 1872. Det er akkurat det kampen for å holde Norge utenfor EU dreier seg om.

Det må være slik at politikken skal styre markedet – ikke motsatt. Dette er det viktigste prinsippet for folkestyre og et ekte levende demokrati.

Mange peker på uro i verden. Da er det viktig å holde hodet kaldt og se at det nå mer enn noen gang er avgjørende å finne løsninger på tvers av blokker og allianser. FN og det internasjonale samarbeidet må styrkes. Dette bidrar vi best til som en fri og uavhengig stemme.

Det å ha en selvstendig stemme, gir oss muligheten til å fremme solidaritet og internasjonalt samarbeid på viktige områder som miljø, klima og samhandling mellom frie stater. I den sammenheng er det også viktig å merke seg den handelsavtalen vi akkurat har inngått med India – verdens mest folkerike marked.

Vi kan ta standpunkt i de konfliktene som herjer rundt om i verden. Kampene i Ukraina ødelegger sivilsamfunn og truer framtidig matproduksjon. I de uhyrlige handlingene i Gaza blir sivilbefolkning ofret og krigens spilleregler tilsidesatt mens store deler av verden ser en annen vei. I de glemte konfliktene i Afrika rammes først og fremst kvinner og barn.

I alle disse tilfellene kan vi ta standpunkt og forsøke å ta en rolle som fredsmegler i humanismens navn.

Både humanitære katastrofer og utfordringer knyttet til klima og miljø fører til mennesker på flukt. For de fleste er det innenfor eget land, men for en god del dreier det seg om å bli drevet over landegrensene.

EU sin nye asyl- og migrasjonspakt vil gjøre det enda vanskeligere å søke tilflukt innenfor EU. Det som trengs er derimot en rettferdig asyl- og flyktningpolitikk der menneskerettigheter og humanitære hensyn sikrer at de som er drevet på flukt blir behandlet med respekt.

Her har også Norge en viktig rolle å spille. Et viktig bidrag fra norsk side ville være å tre ut av Schengen for derigjennom å ikke være bundet av EU sine innstramminger.

Miljø og klima er av de store utfordringer som må løses gjennom samarbeid og tiltak internasjonalt. Dette er oppgaver som verken er enkle eller raske å gjennomføre. De krever politisk vilje til å se store sammenhenger. Da er det viktig at noen kan gå foran og vise vei. Hensynet til miljøet har bestandig vært viktige grunner til å stå utenfor EU.

I enkelte norske politiske miljøer hevdes det med stor overbevisning at for å løse miljø utfordringene så må vi knytte oss nærmere til EU. Med andre ord at markedets frie flyt skal løse dette for oss. Du skal lete lenge etter en mer utopisk tanke. Dette er et av de områdene der markedet må styres. Å tro noe annet er i beste fall naivt.

Historisk har Norge vært et foregangsland på dette området. Her har vi noe å ta igjen. Vi må slutte med den selvpålagte sensuren på nye tiltak vi praktiserer i dag.

Sensur og redsel for å tenke nytt bunner i redselen for at vi kommer til å utfordre den frie flyten og markedstvangen som ligger i EØS-avtalen.

EØS-avtalen er også 30 år i år. Det er ei avtale som på mange måter er et kompromiss. Ei avtale som var forutsatt å ha sine klare begrensninger, og som det ble lovd skulle ha et betydelig handlingsrom – et handlingsrom det snakkes pent om i festtaler, men som det mangler politisk vilje til å sette ut i praktisk handling.

Denne unnfallenheten er ikke i tråd med det svaret det norske folk har gitt i to folkeavstemninger.

Et klart mål må være å få erstattet EØS med ei jevnbyrdig handelsavtale. Et første skritt på den veien vil være at handlingsrommet blir tatt i bruk på sentrale områder som strøm, arbeidslivsspørsmål og innleieforbud.

Kampen om EU-medlemskap og den stadige tilpasningen som skjer i ly av EØS-avtalen, fortsetter. Da er det godt å se tilbake på det nylig avholdte landsmøtet i nei til EU.

Vi er en høyst levende organisasjon med medlemmer og lag over hele landet. Vi er aktive på stands og aktiviteter over det ganske land.

Som leder i Nei til EU er jeg stolt av den jobben som blir gjort. La det ikke være noen tvil. Vi skal sammen med gode alliansepartnere forsvare folket sitt nei og sørge for at folkestyret skal seire også i framtida.

Kommentaren har stått på trykk i Nationen. 

Stort bilde i toppen: Einar Frogner ble gjenvalgt til leder i Nei til EU for perioden 2024–2026. (Foto: Eivind Formoe)