WTO 2005. Jonas Gahr Støre trekte norske krav om markedsadgang. Demonstranter mente WTO truer landbruket.

Friheten utafor EU 

Når små land kan forholde seg mer solidarisk overfor fattige land enn store land.

Lite morer den norske ja-sida mer enn utsagn om at lille Norge kan bety noe globalt sjøl om vi ikke vil inn i EU for å sitte ved det bordet «der avgjørelsene tas». Men slike eksempler fins. 

Vannforsyning er ingen bagatell for EU. Av verdens ti største vannkonsern, har ni adresse EU. Det tok EU-kommisjonen konsekvensen av da den i juni 2003 krevde at 72 land måtte åpne seg for full utenlandsk konkurranse om å forsyne befolkningen med vann. De fleste av de 72 var u-land. 

Bondevik-regjeringen fulgte etter i samme spor – med krav innen vannforsyning, energiforsyning og høyere utdanning.   

På WTO-møtet i Hong Kong i desember 2005 vakte daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre oppsikt ved – som den eneste –  å trekke alle krav om markedsadgang som Bondevik-regjeringen hadde stilt. I tillegg trakk Støre alle krav om markedsadgang for alle typer tjenester i verdens femti fattigste land, de såkalte MUL-land. 

I februar 2006 fulgte EU i Norges fotspor med å trekke krav om fri markedsadgang til å overta vannforsyningen i u-land.  

Bak snuoperasjonen til EU lå en serie med årelange kampanjer fra bistandsorganisasjoner, miljøorganisasjoner og fagforeninger rundt om i Europa og i andre deler av verden. (Se for eksempel www.waternotforsale.org)  

I Norge hadde presset økt da LO-kongressen i mai 2005, i opptakten til valgkampen foran stortingsvalget i september, vedtok at «Norge må trekke alle krav til utviklingsland om liberalisering av tjenester.» 

På 2000-tallet var det flere eksempler på medieoppmerksomhet om oppsiktsvekkende norske «seire» ved internasjonale forhandlinger.  

Eksemplene var av mange slag – fra de årelange dragkampene om biotrygghetsprotokollen (Montreal 2000), til den globale frøavtalen (Roma 2001), og den dramatiske innsatsen (sammen med delegater fra Etiopia for å hindre at miljøavtaler skulle underordnes WTO-regler for handel (Johannesburg 2002). (Se Nei til EU-heftet om «EUs rolle i globaliseringen». 
 
Slike eksempler gjør det viktig å forstå hvorfor Norge av og til står fram med en mer solidarisk u-landsprofil enn EU-land. 

Stoltenberg-regjeringens stortingsmelding nr. 12 (2000-2001) – «Om Norge og Europa ved inngangen til et nytt århundre» fanger den ene halvparten av årsaken: 

«I flere situasjoner har Norge hatt mulighet til å ta initiativer som ikke uten videre kan tas av EU-land, da disse kan være avhengige av omforente posisjoner innenfor gruppen. Et eksempel er politikkutforming i det kontroversielle skjæringspunktet mellom biomangfold og biopatentering.» 

«Regjeringen legger vekt på at Norge utenfor EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i særskilte sammenhenger har muligheter til å ta initiativ der EU-landene er bundet av felles posisjoner.» 

Men den andre halvparten av årsaksmønstret er viktigere: 

Når Norge støtter u-land når EU og USA vil ha WTO til å styrke patentrettighetene til vestlige storkonsern, skyldes det nok at vår biotekniske industri er en langt svakere pressgruppe enn den samme industrien i EU og USA. 

Når Norge i årevis kunne være viktigste  pådriver for en global biotrygghetsprotokoll som kunne gi hver stat rett til å begrense import av genprodukter, er årsaken antakelig  den samme: Vi eksporterer ikke slike produkter og har ingen næringsinteresser som presser oss til å mene noe annet. 

Årsaken er altså såre enkel: Overfor u-land har Norge et begrensa antall såkalte «offensive næringsinteresser» sammenlikna med EU og USA. Store land og store handelsblokker har vanligvis offensive interesser i alle retninger. 

Britene vil selge finanstjenester, franske bønder vil selge korn og kjøtt, tyskerne teknisk utstyr, danskene flesk og melkepulver. Spanjolene vil verne ris-, oliven- og appelsindyrkere, italienerne vinprodusenter og grekerne tobakksbønder. 

EU står da også som mest brutale motpol til fattige u-land i globale organisasjoner som Verdens handelsorganisasjon (WTO), Det internasjonale pengefondet (IMF)  og Verdensbanken.  

Her noe av brutaliteten: 

  • EU sloss for et kunne dumpe matvarer som utkonkurrerer fattigbønder i den tredje verden. 

  • Til gjengjeld setter EU ofte inn kraftige straffetiltak hvis import fra u-land truer arbeidsplasser i EU. 

  • EU opptrer mer proteksjonistisk over for u-land enn de andre «verstingene», USA, Japan, Canada, Sveits – og Norge. 

  • EU vil ha internasjonale investeringsavtaler som gir vestlige storkonsern rettigheter som nasjonale og lokale myndigheter ikke kan gripe inn mot.  

  • Som vilkår forkjøpe mer mat og mer klær fra u-land, krever EU at de skal åpne markedene sine for EUs tjenestekonsern. 

Ingen ting tyder på at Norge hevder sine offensive næringsinteresser med mindre nidkjærhet enn EU og USA. Vi slåss for rederne våre, for fiskeeksporten, for Statoil, Telenor og entreprenørselskap som vil bygge kraftverk og veier i andre land. 
 
Men fordi de norske interessene er færre og smalere, har norske myndigheter et større handlingsrom i internasjonale forhandlinger. Det betyr at de på en del områder kan være lydhøre for overordnede solidaritetshensyn – og særlig hvis det fins en norsk opinion som presser på den veien. 

Det er derfor et grunnleggende strukturtrekk at et lite land som Norge har mulighet for å innta en mer solidarisk rolle overfor u-land enn EU og USA. At vi har mulighet for det, er ikke det samme som at vi gjør det – ofte nok. 
 
Men når vi først bruker denne handlefriheten, kan vi – sjøl med under en promille av verdens befolkning – av og til innta rollen som pådriver for en mer solidarisk verden. 
 
Når et i-land går på tvers av andre i-land mens et hundretall u-land kan følge med på hva som skjer, setter det opp et press på andre i-land. Det er et press som ikke er der ved forhandlinger innad i EU. 

Media vil også gi en slik uenighet mellom i-land langt større oppmerksomhet enn om uenigheten utspilles ved forhandlinger i lukkede rom innad i EU. 
 
Ved forhandlinger innad i EU ville vi også lett bli feid av banen med argumentet: Det er lett for dere i Norge å vise solidaritet på et område der dere ikke har næringsinteresser som rammes. Men det argumentet kan ikke EU bruke mot Norge utad! 
 
Utfordringer for åpen verdensscene kan derfor sette spor etter seg – også innad i EU. Hvis vi er mange nok som vil et slikt Norge – og stiller krav til regjeringer om å bruke handlingsrommet for internasjonal solidaritet systematisk og aktivt. 

Stort bilde i toppen: WTO 2005. Jonas Gahr Støre trekte norske krav om markedsadgang. Demonstranter mente WTO truer landbruket. (Foto: HKgrist/cc)

reLATERT

Se alle arrangementer

Grønn pakt i fare

14. mars 2024

Det er ikke klimamålene, men metodene bak dem som gjør at EUs grønne skifte kjører seg fast.

EU-politikere vil ha tilgang til folkets sparepenger

28. feb. 2024

Pengebingen tømmes fort i EU. Sentrale franske og tyske politikere vil derfor ha lettere tilgang til pensjonsmidler og sparepenger som tilhører vanlige europeere.

Union og utopia

28. feb. 2024

Hva kunne vært mulig med et ganske annet politisk flertall i EU?

Tiden er inne for å skrinlegge frihandelsavtalene med Mercosur!

14. feb. 2024

De siste ukene har bønder demonstrert over store deler av Europa. Typisk aksjoneres det mot dårlige vilkår, for lav inntekt og vanskelige fremtidsutsikter, men misnøyen kan ses i sammenheng med den nyliberalistiske landbrukspolitikken EU har ført i flere tiår.

Del 10 Handel og samarbeid med EU uten EØS

12. feb. 2024

Dersom EØS-avtalen sies opp, skal handelsavtalen som ble inngått mellom Norge og EU før EØS igjen regulere handelen.

Del 5 Konsekvenser for norsk næringsliv og økonomi

12. feb. 2024

Norge er et av landene i Europa som har hatt sterk økonomisk vekst de siste 30 årene. Det er mange forhold som taler for at EØS-avtalen ikke har vært drivkraften for denne utviklingen.

Del 9 Noen alternativer: andre lands handelsavtaler med EU

12. feb. 2024

Denne delen undersøker erfaringene fra flere lands handelsavtaler med EU, og sammenligner vilkårene i forhold til EØS-avtalen.

Informasjonskampanje om EU og EØS

21. des. 2023

Fylkeslaget i Møre og Romsdal starter informasjonskampanje.

Brussel skviser hardere

18. des. 2023

Hvem vil høste politisk gevinst om EU finner fram igjen skjemaene sine for økonomisk innstramming?

​​​​​​​Tatt av Wilders

12. des. 2023

EUs Green Deal blåser over ende av hard høyre-vind og dramatiske feilvurderinger.

Euro skaper uro

09. nov. 2023

Dyrtida slår kraftig inn i europeiske husstander. Dette merkes også i Norge. I tillegg til høye priser på energi og mat kommer hyppige renteøkninger. Mye av prisveksten er importert. Ville det hjelpe å bytte ut krona med euroen?

Uvisst om utvidelse av unionen

08. nov. 2023

Sverige og Finland brukte fem år på prosessen med å bli EU-medlem, og ingen har gjort det raskere. Tyrkia har vært kandidatland i snart 25 år. Hva er utsiktene for et snarlig EU-medlemskap for Ukraina?