WTO 2005. Jonas Gahr Støre trekte norske krav om markedsadgang. Demonstranter mente WTO truer landbruket.

Friheten utafor EU 

Når små land kan forholde seg mer solidarisk overfor fattige land enn store land.

Lite morer den norske ja-sida mer enn utsagn om at lille Norge kan bety noe globalt sjøl om vi ikke vil inn i EU for å sitte ved det bordet «der avgjørelsene tas». Men slike eksempler fins. 

Vannforsyning er ingen bagatell for EU. Av verdens ti største vannkonsern, har ni adresse EU. Det tok EU-kommisjonen konsekvensen av da den i juni 2003 krevde at 72 land måtte åpne seg for full utenlandsk konkurranse om å forsyne befolkningen med vann. De fleste av de 72 var u-land. 

Bondevik-regjeringen fulgte etter i samme spor – med krav innen vannforsyning, energiforsyning og høyere utdanning.   

På WTO-møtet i Hong Kong i desember 2005 vakte daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre oppsikt ved – som den eneste –  å trekke alle krav om markedsadgang som Bondevik-regjeringen hadde stilt. I tillegg trakk Støre alle krav om markedsadgang for alle typer tjenester i verdens femti fattigste land, de såkalte MUL-land. 

I februar 2006 fulgte EU i Norges fotspor med å trekke krav om fri markedsadgang til å overta vannforsyningen i u-land.  

Bak snuoperasjonen til EU lå en serie med årelange kampanjer fra bistandsorganisasjoner, miljøorganisasjoner og fagforeninger rundt om i Europa og i andre deler av verden. (Se for eksempel www.waternotforsale.org)  

I Norge hadde presset økt da LO-kongressen i mai 2005, i opptakten til valgkampen foran stortingsvalget i september, vedtok at «Norge må trekke alle krav til utviklingsland om liberalisering av tjenester.» 

På 2000-tallet var det flere eksempler på medieoppmerksomhet om oppsiktsvekkende norske «seire» ved internasjonale forhandlinger.  

Eksemplene var av mange slag – fra de årelange dragkampene om biotrygghetsprotokollen (Montreal 2000), til den globale frøavtalen (Roma 2001), og den dramatiske innsatsen (sammen med delegater fra Etiopia for å hindre at miljøavtaler skulle underordnes WTO-regler for handel (Johannesburg 2002). (Se Nei til EU-heftet om «EUs rolle i globaliseringen». 
 
Slike eksempler gjør det viktig å forstå hvorfor Norge av og til står fram med en mer solidarisk u-landsprofil enn EU-land. 

Stoltenberg-regjeringens stortingsmelding nr. 12 (2000-2001) – «Om Norge og Europa ved inngangen til et nytt århundre» fanger den ene halvparten av åraken: 

«I flere situasjoner har Norge hatt mulighet til å ta initiativer som ikke uten videre kan tas av EU-land, da disse kan være avhengige av omforente posisjoner innenfor gruppen. Et eksempel er politikkutforming i det kontroversielle skjæringspunktet mellom biomangfold og biopatentering.» 

«Regjeringen legger vekt på at Norge utenfor EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i særskilte sammenhenger har muligheter til å ta initiativ der EU-landene er bundet av felles posisjoner.» 

Men den andre halvparten av årsaksmønstret er viktigere: 

Når Norge støtter u-land når EU og USA vil ha WTO til å styrke patentrettighetene til vestlige storkonsern, skyldes det nok at vår biotekniske industri er en langt svakere pressgruppe enn den samme industrien i EU og USA. 

Når Norge i årevis kunne være viktigste  pådriver for en global biotrygghetsprotokoll som kunne gi hver stat rett til å begrense import av genprodukter, er årsaken antakelig  den samme: Vi eksporterer ikke slike produkter og har ingen næringsinteresser som presser oss til å mene noe annet. 

Årsaken er altså såre enkel: Overfor u-land har Norge et begrensa antall såkalte «offensive næringsinteresser» sammenlikna med EU og USA. Store land og store handelsblokker har vanligvis offensive interesser i alle retninger. 

Britene vil selge finanstjenester, franske bønder vil selge korn og kjøtt, tyskerne teknisk utstyr, danskene flesk og melkepulver. Spanjolene vil verne ris-, oliven- og appelsindyrkere, italienerne vinprodusenter og grekerne tobakksbønder. 

EU står da også som mest brutale motpol til fattige u-land i globale organisasjoner som Verdens handelsorganisasjon (WTO), Det internasjonale pengefondet (IMF)  og Verdensbanken.  

Her noe av brutaliteten: 

  • EU sloss for et kunne dumpe matvarer som utkonkurrerer fattigbønder i den tredje verden. 

  • Til gjengjeld setter EU ofte inn kraftige straffetiltak hvis import fra u-land truer arbeidsplasser i EU. 

  • EU opptrer mer proteksjonistisk over for u-land enn de andre «verstingene», USA, Japan, Canada, Sveits – og Norge. 

  • EU vil ha internasjonale investeringsavtaler som gir vestlige storkonsern rettigheter som nasjonale og lokale myndigheter ikke kan gripe inn mot.  

  • Som vilkår forkjøpe mer mat og mer klær fra u-land, krever EU at de skal åpne markedene sine for EUs tjenestekonsern. 

Ingen ting tyder på at Norge hevder sine offensive næringsinteresser med mindre nidkjærhet enn EU og USA. Vi slåss for rederne våre, for fiskeeksporten, for Statoil, Telenor og entreprenørselskap som vil bygge kraftverk og veier i andre land. 
 
Men fordi de norske interessene er færre og smalere, har norske myndigheter et større handlingsrom i internasjonale forhandlinger. Det betyr at de på en del områder kan være lydhøre for overordnede solidaritetshensyn – og særlig hvis det fins en norsk opinion som presser på den veien. 

Det er derfor et grunnleggende strukturtrekk at et lite land som Norge har mulighet for å innta en mer solidarisk rolle overfor u-land enn EU og USA. At vi har mulighet for det, er ikke det samme som at vi gjør det – ofte nok. 
 
Men når vi først bruker denne handlefriheten, kan vi – sjøl med under en promille av verdens befolkning – av og til innta rollen som pådriver for en mer solidarisk verden. 
 
Når et i-land går på tvers av andre i-land mens et hundretall u-land kan følge med på hva som skjer, setter det opp et press på andre i-land. Det er et press som ikke er der ved forhandlinger innad i EU. 

Media vil også gi en slik uenighet mellom i-land langt større oppmerksomhet enn om uenigheten utspilles ved forhandlinger i lukkede rom innad i EU. 
 
Ved forhandlinger innad i EU ville vi også lett bli feid av banen med argumentet: Det er lett for dere i Norge å vise solidaritet på et område der dere ikke har næringsinteresser som rammes. Men det argumentet kan ikke EU bruke mot Norge utad! 
 
Utfordringer for åpen verdensscene kan derfor sette spor etter seg – også innad i EU. Hvis vi er mange nok som vil et slikt Norge – og stiller krav til regjeringer om å bruke handlingsrommet for internasjonal solidaritet systematisk og aktivt. 

Stort bilde i toppen: WTO 2005. Jonas Gahr Støre trekte norske krav om markedsadgang. Demonstranter mente WTO truer landbruket. (Foto: HKgrist/cc)

reLATERT

Se alle arrangementer

EU-kampen handler om folk

29. juni 2022

Så lenge EUs mål er å fremme fri flyt vil unionen aldri bli en solidarisk aktør, hverken innad eller utover i resten av verden, skriver Frankie Rød.

Standpunkt 2-2022

22. juni 2022

I dette nummeret kan du lese om utsiktene til ny EU-debatt i Norge, og om ny meningsmåling som viser at bare 1 av 4 støtter EØS.

EU ut av Norden – for fredens skyld 

13. juni 2022

Russlands invasjon av Ukraina har satt rakettfart på EUs planer om å bli en militær stormakt. Det er dårlig nytt for verden. Og for Norden. 

– Skuffet, men ikke overrasket over utfallet i Danmark.  

02. juni 2022

Et flertall av de danske velgerne sa 1. juni ja til å oppheve landets forbehold mot å delta i EUs militære samarbeid og en fremtidig EU-hær.

Nytt styre i Møre og Romsdal Nei til EU

11. april 2022

Jan David Anti er valgt til ny leder i Møre og Romsdal Nei til EU. Han er bygningsarbeider, opprinnelig fra Karasjok, men nå bosatt i Kristiansund.

Markedsadgang for fisk uten EØS

07. april 2022

Storbritannias handelsavtaler med EU og Norge står seg godt som alternativ til EØS-avtalens regime for eksport av sjømat, viser en fersk rapport.

Kompasskurs for ei supermakt

31. mars 2022

EU må lære seg å bruke maktspråk, sier unionens «utenriksminister» Josep Borrell.

EU eller Europa

28. mars 2022

Trenger vi en ny EU-debatt når Europa blør?

Ukraina og EUs stormaktdrømmer

16. mars 2022

Russlands invasjon av Ukraina har satt rakettfart på EUs planer for å bli en mer jevnbyrdig militær stormakt. Det gir dårlige utsikter for et mer fredelig Europa.

EU-frykt for å miste kontroll i Afrika

17. feb. 2022

EU møter skarp konkurranse fra rivaler som Russland, USA, Kina, Storbritannia og Tyrkia. Alle vil ha en porsjon av Afrika.

Mer enn en mynt

31. jan. 2022

20 år etter at euroen erstattet franc og pesetas, står EU-mynten foran en ny krise.

Etter brexit

28. jan. 2022

Notat fra De Facto om utvikling i økonomi, handel og arbeidsinnvandring etter brexit