Norges forhold til EU bør ikke styres av frykt og skremsler, men av muligheter for å styrke det norske folkestyret, kontrollen over arbeidslivet, bærekraftig næringsutvikling og et jevnbyrdig handelsforhold.
I Klassekampen 28. august påpekte jeg flere faktafeil fra Solberg-regjeringen om EØS og brexit. Arbeiderparti-representanten Leif Sande svarer med nokså tvilsom spekulasjon om hva EU vil gjøre hvis EØS-avtalen sies opp (31. august).
Sandes påstand er at hvis Norge sier opp EØS-avtalen, vil EU si opp handelsavtalen fra 1973 som blant annet gir tollfrihet for industrivarer. Det er lite sannsynlig, av mange grunner.
Norge har varer EU trenger, og vi er et kjøpesterkt marked. Derfor har EU selv økonomisk interesse i å opprettholde handelsforbindelsene omtrent som i dag. For de mange EU-landene som Norge handler med, vil det være ønskelig fortsatt å ha handelsavtalen i stedet for bare WTO-regelverket, mens Norge og EU forhandler om en ny eller oppdatert avtale.
Norge importerte i 2020 varer fra EU for over 420 milliarder kroner (ekskl. skip og oljeplattformer). Samtidig eksporterte fastlands-Norge varer til EU for 260 milliarder. Altså et overskudd for EU på 160 milliarder.
En eventuell oppsigelse av handelsavtalen fra EUs side ville dessuten kreve enstemmighet blant EU-landene. Hvorfor skulle Sverige, Danmark, Tyskland, Polen, Frankrike osv. med stor eksport til Norge, ønske det?
Frihandelen er til gunst for EU. Handelen med fastlandsvarer viser et årlig underskudd for Norge mellom 100 og 160 milliarder kroner de siste ti årene. Norsk næringsliv har tapt markedsandeler hjemme, og for få norske næringer utenom olje og gass samt oppdrett har vunnet markedsandeler på EUs indre marked. EU har ingenting å vinne på bygge tollmurer eller andre handelshindringer.
EØS-avtalen var omstridt da den ble inngått. I stortingsproposisjonen den gangen fremhevet Brundtland-regjeringen at man uansett kunne falle tilbake på handelsavtalen av 1973 ved en oppsigelse av EØS: «Grunnen til at man ikke har besluttet å oppheve eksisterende avtaler ved inngåelsen av EØS-avtalen, er at man ønsker at de igjen skal kunne komme til anvendelse dersom en avtalepart sier opp EØS-avtalen…» (St.prp. nr. 100 (1991-92), side 102.) Mener Sande at Arbeiderpartiregjeringen vurderte dette helt feil, og «solgte inn» EØS-avtalen på bristende forutsetninger?
EU har frihandel som mål og middel. Den traktatfestede målsetningen for EUs felles handelspolitikk er å bidra til: «en gradvis avskaffelse av restriksjonene i den internasjonale handel og på de direkte utenlandske investeringer og til en senkning av tollskranker og andre hindringer» (Traktaten om den europeiske unions funksjonsmåte, artikkel 206). Det ville være stikk i strid med traktaten om EU skulle si opp den godt innarbeidede handelsavtalen som gir frihandel.
Norges forhold til EU bør ikke styres av frykt og skremsler, men av muligheter for å styrke det norske folkestyret, kontrollen over arbeidslivet, bærekraftig næringsutvikling og et jevnbyrdig handelsforhold.
Innlegget er trykt i Klassekampen 7. september 2021 under overskriften "Avtalen EU er tjent med".
Stort bilde i toppen: Tegning av Jørgen Bitsch, utsnitt av forsiden til Nei til EUs skriftserie Vett nr. 1 2020.
.png?quality=100)
