Kvoteforhandlinger kreves ved økonomisk betydelig fiske av delte bestander. Etter at Storbritannia er ute av EU har Norge og EU ingen slike bestander av fisk som ikke allerede er dekket av eksisterende avtaler. Det fins ingen grunn til at Norge skal avgi kvoter til EU.
Jens Evensen var far til havrettskonvensjonen der Norge og andre kyststater fikk enerett til og myndighet over alle fiskeressursen til 200 nautiske mil og kontroll over vår kontinentalsokkel. Helt avgjørende for at Norge ikke ble medlem av EU var at med EU-medlemskap ble alt utenfor 12 nautiske mil EU-hav. EU – gjennom sin Common Fisheries Policy (CFP) overtok retten til utnytting av fiskeressursene, forvaltning og kvoteforhandlinger.
Skotske fiskere har fått merke konsekvensene av dette systemet på kroppen. 60% av EUs fisk blir tatt opp i britisk farvann samtidig som skotske fiskere har mistet sitt eksistensgrunnlag.
Norge og Storbritannia (UK) har (30 september 2020) inngått en avtale om forvaltning av fiskeressursene med basis i nasjonal suverenitet, kvoter og kvotebytte bygd på anbefaling fra Det internasjonale råd for Havforskning (ICES) og fordeling i Den nord-øst Atlantiske Fiskeri konvensjon (NEAFC).
Utenom Sverige og Danmark har Norge ingen tilstøtende sone mot EU-land. I og med at havstykket mellom Norge, Danmark og Sverige er dekket inn av «Overenskomst av 19. desember 1966 om gjensidig adgang til fiske i Skagerak og Kattegat» («3-statsavtalen av 1966») som alle parter har vært godt tjent med så ligger forholdene ikke til rette for noen ytterligere avtaler.
Norske fiskere har ingen interesse i fiske i tysk, nederlandsk, belgisk eller franske farvann. Likevel krever EU trepartsforhandlinger mellom EU-Norge og UK og med en kvotefordeling som før. Ja, de vil også ha veto mot endring av kvoteandeler.
Også EUs standpunkt bygger på forvaltning av delte bestander. Kun økonomisk betydelig fiske krever et koordinert og omforent uttak. Slike EU-Norge fellesbestander som ikke allerede er underlagt den nye Norge-UK-rammeavtalen (2020), Den nord-øst Atlantiske Fiskeri konvensjon (NEAFC) og «3-partsavtalen (1966)» finnes knapt. Etter at UK er gått ut av EU har EU- og Norge enkelt sagt ikke har delte bestander av noen størrelse i Nordsjøen, som ikke Norge-UK og NEAFC ikke allerede tar ansvar for. EU har ingen fisk å tilby utover det de selv trenger for sin egen fiskeflåte. En stor del av EUs historiske rettigheter er kun et resultat av at britisk hav i noen tiår var EU-hav. Med Brexit er denne historien borte.
Fiskeriavtalen viser at Norge og Storbritannia bygger på samme prinsipper. Som kyststater har vi felles interesser. Vi har også felles interesse av å øke bearbeidinga av fisk i våre egne land. Etter Brexit er også EU blitt enda mer avhengig av import av fisk. Og med sin nærhet er Norge UK Færøyene og Island vanskelig å komme utenom.
Kyststaten Norge har all mulig grunn til å støtte Storbritannia mot EUs urimelige krav, som i forhandingene «backes» av boikottrusler - f.eks. avstengning av kraftkabler mellom EU og UK.
Stort bilde i toppen: Norsk fiskeripolitikk er ikke omfattet av EØS-avtalen. Skreien er på vei inn til Vesterålen, til Myre Fiskemottak og Gunnar Klo. (Thor Nielsen/Sjømat Norge)
.png?quality=100)
