Delebilde fra 24. juni 2016. Dette bildet ble postet av Nei til EU på Facebook dagen etter folkeavstemningen 24. juni 2016, og ble sett av 122 000.

Ingen vei tilbake

Da ble det altså slik. Storbritannia forlater EU. Wow.

Hvis man diskuterer eller leser om Brexit her til lands, får man ofte en følelse av at britenes beslutning var basert på kunnskapsløshet, motivert av fremmedfrykt og intoleranse fra konservative, gamle velgere. Det er bortimot opplest og vedtatt at det hele var et slags tåpelig påfunn, og det har ikke manglet på latterliggjøring, særlig av Boris Johnson, den utradisjonelle og underlige politikeren som nylig gjorde rent bord i (nok) en knusende valgseier.

Ikke rent få har i sosiale medier spredt et kart som angivelig viser sammenfall av utbrudd av munn- og klovsyke på de britiske øyer og områdene der Brexit-forkjemperne var i flertall. Underforstått: de som stemte for Brexit var gærne. Det er ikke politisk korrekt å ha forståelse for, enn si uttale seg positivt til, at britene vedtok å tre ut av en union vi selv to ganger har stemt nei til å bli en del av. Selv overbeviste norske EU-motstandere flakker tidvis med blikket når de skal si hva de personlig mener om Brexit. Det er ikke få eksperter, politikere og kommentatorer som har håpet og kanskje trodd på ny folkeavstemning, og/eller i sitt stille sinn håpet det hele bare ble avlyst grunnet forhandlingsforviklinger i Brussel eller interne konflikter i London.

Ikke hvem som helst

Storbritannia, offisielt kjent som «United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland» melder seg ut av Den europeiske union. Tenke seg til. Etter den knusende valgseieren til Boris Johnson og det konservative Tory-partiet 12. desember 2019 ble det klart at EU for første gang mister et medlemsland. Det er ingen vei tilbake. Ytterligere omveier eller omkamper er det vanskelig å se for seg. Det er «history in the making», uansett hva man måtte mene om det. Og grunn til å unne seg et aldri så lite «wow».

Til tross for temporære tilbakeslag, særlig i forbindelse med gjenstridige folk som sier nei i folkeavstemning(er), har EU vokst sakte, men sikkert, både i antall land, innbyggere og landareal.

EUs vekst i medlemsland

  • 1957: 6 land
  • 1973: 9 land
  • 1981: 10 land
  • 1986: 12 land
  • 1995: 15 land
  • 2004: 25 land
  • 2007: 27 land
  • 2013: 28 land

Unionen har vokst fra å omfatte land med 168 millioner mennesker ved fødselen i 1957 til 504 millioner mennesker fordelt på 28 land i 2019. Snart består EU av 27 land, fordi ett land takker for seg. Og det er ikke noe hvilket som helst land.

67,5 millioner mennesker forlater nå EU. Unionens totale landareal blir redusert med 241 930 km². (Forutsatt at Skottland ikke forlater Storbritannia og blir med i EU, og det ikke skjer endringer i Nord-Irlands status.) Med britenes uttreden blir det biologiske mangfoldet i EU redusert, om enn ikke så voldsomt når det gjelder pattedyrfaunaen, som sies å omfatte 53 arter samt fem arter av krypdyr og åtte amfibiearter. Fuglelivet er imidlertid rikt på øyriket, med oppimot 600 observerte arter. Det som derimot er klinkende klart er at svært mange sauer forlater nå EU. Ifølge Store norske leksikon er nemlig «saueholdet det største i Europa». Landet har også en av verdens største fiskeflåter, og er angivelig verdens sjette største turistmål. Mer enn 300 britiske universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner, flere av dem blant verdens ledende, ligger snart utenfor EU. Den gamle britiske kronkolonien Gibraltar nær sørspissen av Spania med sine om lag 30 000 innbyggere under ledelse av en guvernør, vil vel også bli «utenforland», nå.

Lett å glemme

«Intet er mer som skrift i sand enn løfter om kjærlighet», skrev salige Rudolf Nilsen i sin tid. Min påstand er at intet er mer som skrift i sand enn minnet om folkeavstemninger. Det er besynderlig hvor raskt folk glemmer dem, både kampanjene og resultatene. Noen glemmes fortere enn andre.

Allerede nå er det mange som har glemt det som skjedde i Storbritannia 23. juni 2016. Den sommerdagen var det opp til de britiske velgerne å avgjøre landets framtid i eller utenfor EU. En kampanje og folkeavstemning uten sidestykke. Spørsmålet på valgseddelen var som følger: «Should the United Kingdom remain a member of the European Union or leave the European Union?» Velgerne skulle sette et kryss ved ett av to alternativer: «Remain a member of the European Union» eller «Leave the European Union».

Etter at det er avklart at britene nå faktisk forlater EU, er det vanskelig å ikke tenke «hva var det jeg skrev?» før folkeavstemninga. | Jo Stein Moen, Standpunkt 1–2020

Totalt deltok 33,5 millioner velgere i folkeavstemningen, noe som tilsvarer 72,2 prosent av de som har stemmerett. La oss dvele litt ved det tallet.

Valgdeltakelsen i britiske parlamentsvalg mellom 1922 og 1997 var ifølge House of Commons Library, UK Election Statistics, noe i overkant av 71 prosent (passerte 80 prosent i 1950). I 1997 deltok 71,4 prosent av velgerne (laveste siden 1935), før valgdeltakelsen i 2001 falt til 59,4 prosent. Selv om valgdeltakelsen økte noe i 2005 og 2010 var den fremdeles under 1997-nivået (59,4 prosent). Ved parlamentsvalget i 2017 deltok 66,8 prosent av velgerne. Det betyr altså at valgdeltakelsen i Brexit-folkeavstemningen var signifikant høyere enn ved valgene i perioden 1997–2017, og høyeste valgdeltakelse siden 1992. I seg selv kanskje et argument for å respektere resultatet – som var grunnen til at Boris Johnson vant en knusende seier nå nylig.

Massivt flertall for EU i partiene

På de britiske øyer er det en nokså rik partiflora. Ikke minst grunnet regionale partier både her og der (skotske, walisiske, nord-irske og i den gamle kronkolonien Gibraltar). Det er ingen overdrivelse å si at før folkeavstemninga i juni 2016 var det massivt flertall blant partiene som ikke ønsket Brexit.

Oversikten over politiske partiers holdning til EU-medlemskap var som følger: De som drev kampanje for å forbli i EU (kjent som «Remain»-partier) var to av de tre store partiene; Labour Party (Arbeiderpartiet) og Liberal Democrats, samt det dominerende partiet i Skottland (Scottish National Party, SNP) og en rekke mindre partier (Green Party of England and Wales og Plaid Cymru/The Party of Wales). Regjeringspartiet Conservative Party var splittet og nøytrale. Ett eneste britisk parti var tilhenger av å forlate EU: UK Independence Party (UKIP). I Nord-Irland var de store partiene – både protestantiske og katolske – tilhengere av fortsatt EU-medlemskap. De fleste små og bittesmå partier på de britiske øyer var motstandere av EU-medlemskap.

Det mest interessante spørsmålet i hele denne partifloraen vil jeg påstå er hva de britiske Arbeiderparti-velgerne stemte. Deres partileder Jeremy Corbyn hadde i flere tiår vært kjent EU-motstander, men som partileder argumenterte han (om enn halvhjertet) imot Brexit og for EU. En anerkjent undersøkelse, British Election Study (BES), som ble gjennomført i hele landet, konkluderte med at 30 prosent av Labour-velgerne stemte for Brexit. Dersom det stemmer var det altså hele 3,9 millioner britiske arbeiderpartivelgere som stemte for å forlate EU. Det er forøvrig nokså nøyaktig samme andel nei-folk som i Det norske Arbeiderparti ved EU-folkeavstemningen i 1994.

«We’re out!»

«The British people have spoken and the answer is: we're out!» Slik avsluttet BBCs David Dimbleby da han offentliggjorde resultatet av folkeavstemningen klokka 04.40 om natten 24. juni 2016. Han sa også: «We are absolutely clear now that there is no way that the Remain side can win. It looks as if the gap is going to be something like 52 to 48, so a four-point lead for leaving the EU, and that is the result of this referendum, which has been preceded by weeks and months of argument and dispute and all the rest of it.»

Resultatet av folkeavstemninga i juni 2016 ble som følger: 17 410 742 velgere (51,89 prosent) satte krysset ved «Leave the European Union», mens 16 141 241 velgere (48,11 prosent) krysset av for alternativet «Remain a member of the European Union». Til syvende og sist var det 1 269 501 flere som ønsket å forlate EU enn de som ville bli i EU.

Noe av det minst sympatiske som tenkes kan, er folk som sier «Hva var det jeg sa?» Trygve Hegnar ga i 2003 ut en bok med akkurat den tittelen – en bok på intet mindre enn 1272 sider. Men etter at det er avklart at britene nå faktisk forlater EU, er det vanskelig å ikke tenke «hva var det jeg skrev?» før folkeavstemninga.

Undertegnede hadde nemlig gleden av å analysere britenes forhold til EU og forspillet til folkeavstemninga i flere kronikker her i Standpunkt, og med en viss tilfredsstillelse kan jeg konstatere at analysene ikke var helt på jordet:

Standpunkt, mars 2016: «Dette kan bli mer spennende enn mange EU-entusiaster liker å innrømme. Erfaringer fra andre folkeavstemninger om EU-relaterte emner er trolig nok til å ta nattesøvnen fra mange både i Brussel og andre steder […] Det kan faktisk ende med at de som ønsker seg ut av EU vinner fram […] Jeg tror det kan bli ‘close race’».

Standpunkt, mai 2016: «Det er i skrivende stund slik at det er reell mulighet for at britene forlater EU […] Man kan faktisk ikke avskrive Boris Johnson og hans meningsfeller».

Førstesiden på Standpunkt i mai 2016 var preget av et stort britisk flagg – og overskriften «Blir det Brexit?» Den 23. juni samme år stemte 17 410 742 mennesker for Brexit. Tre og et halvt år senere vet vi svaret. Joda. Det blir Brexit.

Stort bilde i toppen: Delebilde fra 24. juni 2016. Dette bildet ble postet av Nei til EU på Facebook dagen etter folkeavstemningen 24. juni 2016, og ble sett av 122 000.

reLATERT

Se alle arrangementer

Kanaltoget Eurostar blir enda mer effektivt

09. juli 2020

En fornyet avtale mellom Storbritannia og tre EU-land sørger for at togtrafikken under Den engelske kanal vil gå enda mer smertefritt enn da landet fremdeles var medlem av EU.

Progressiv patriotisme?

15. juni 2020

Lidenskapsløs debatt om Norge og nasjonalisme er mer enn krevende, også i en krisetid. Kan man se for seg en slags progressiv patriotisme som alternativ til nærsynt nasjonalisme? 

Utsett brexitfrist kan koste 380 milliardar pund

12. juni 2020

Brexit-motstandarane vil bruke koronakrisa for å forlenge overgangsperioden før Storbritannia er heilt ute av EU. Ein ny rapport viser at forlenga overgang blir svært dyrt for britane. 

Se nettlanseringen av Vett 2-2020

11. juni 2020

Nå kan du se video av nettlanseringen av Vettheftet "Helt krise. EU og EØS i koronaens tid".

Mer eller mindre union?

10. juni 2020

Koronakrisen er ikke som andre kriser for EU. Det har betydning for unionens utvikling.

Handelen med landbruksvarer etter brexit

09. juni 2020

Målet må være reduksjon av importen fra EU og et mer jevnbyrdig handelsforhold. En forutsetning for EØS-avtalen var at landbruk ikke skulle bli skadelidende slik det nå har blitt med store produksjonskutt på grunn av unødvendig import fra EU.

EU i stormens øye 

08. juni 2020

I essaysamlingen ‘New Old World’ fra 2007 leverte historikeren Perry Anderson en glimrende studie av Europas gamle stormakter og EU i spennet mellom øst og vest. Nå et dusin år seinere ser vi ‘den nye verden’ (USA) nærmest gå i oppløsning foran øynene på oss.

Vett 2 2020: Helt krise

03. juni 2020

EU og EØS i koronaens tid.

Korona-kamp på tvers av grenser

01. juni 2020

Korona-pandemien stiller land overfor utfordringer av enorm rekkevidde. Der hvor smitten slår til, må viktige deler av arbeidslivet stenges.

Fortsatt fri bevegelse

29. mai 2020

EUs frie arbeidsmarked og koronakrisa.

Fra eurokrise til koronakrise

28. mai 2020

Felles gjeld eller ikke felles gjeld? Det er EUs eksistensielle spørsmål. Djevelen ligger i detaljene.

15 år med neiflertall

25. mai 2020

I april passerte vi 15 år med nei-flertall på alle meningsmålinger der det norske folk er blitt spurt om de ville stemme for eller i mot norsk medlemskap i EU. Og nordmenn svarer stadig nei, uavhengig av hvem som spør.