Kamp om brexit og EØS

Det britiske beslutningskaoset om brexit setter sine spor også her i landet. Bjørgulv Braanen avslutter en lederartikkel i Klassekampen med overskriften «Nye festningsverk» med utfordringen: «Hvis flertallet i Norge sier opp EØS-avtalen, vil EU gjøre alt som står i unionens makt for å hindre det, inkludert å true med piggtrådgjerder på svenskegrensa. For norske EØS-kritikere krever det nye svar.»

Her virker det som om fantasien har løpt litt løpsk. Utfordringen fra Braanen forutsetter at EU-lederne vil reagere like desperat på en norsk utmelding av EØS som på en britisk utmelding av EU.

En fersk analyse fra den EU-positive tenketanken «Centre for European Reform» tyder på at EU-lederne kan oppfatte en britisk utmelding av EU som mer dramatisk enn en norsk utmelding av EØS.

Folketallet i EU faller med 66 millioner hvis britene melder seg ut. Det er hver åttende EU-borger. Samtidig forsvinner EUs sterkeste militærmakt ut av EU. Evnen til å bekjempe grensekryssende kriminalitet og terrorisme kan svekkes. Storbritannia har vært en pådriver i klimapolitikken.  Land som er mer opptatt av å forsvare eget næringsliv og bruken av fossil energi vil stå sterkere i dragkampene om hvor offensiv EUs klimapolitikk skal være.

Det som EU-ledelsen har frykta mest ved et britisk brexit, er at det kunne friste politiske miljøer i andre EU-land å reise krav om utmelding av EU. Derfor har det vært viktig å hindre at britene kommer smertefritt ut av EU.  Forhandlerne til EU har sett med stor ro – og antakelig med godt skjult fryd – når alle de ulike fraksjonene i britisk politikk har gått i strupen på hverandre i utmeldingsdebatten.

Sett fra Brussel rammer debatten om britisk utmelding likevel på plagsomt vis den grunnleggende tilliten til EU-prosjektet rundt om i EU.

Det har vært hogd i stein og i massevis av høytidelige proklamasjoner at EU skal vare for alltid. Hvordan skal det ellers være mulig å utvikle «en stadig tettere union» slik det har stått i starten av hver ny EU-traktat – fra Roma-traktaten til Lisboa-traktaten?

Samtidig har EU-ledere i Brussel og rundt i de 27 hovedstedene det siste tiåret slitt med de stadig mer uløste utfordringene som plager EU-prosjektet:

• ei flyktningkrise som blottstilte den manglende solidariteten mellom regjeringenes,
• ei langvarig økonomisk krise som rammer mennesker og land så ulikt,
• ei klimakrise som krever stadig mer utopiske samfunnsendringer hvis det skal bli mulig å nå 1,5-gradersmålet,
• et arbeidsliv der belastningen på de mest sårbare skjerpes enten de er i jobb eller står i fare for å miste jobben.

Alle disse utfordringene summerer seg til en samfunnsutvikling der avstanden opp til de styrende stadig øker – og der den politiske mistilliten kommer stadig klarere til uttrykk.

Ender det politiske kaoset i Storbritannia med utmelding av EU, rammer det alle storslagne ord dom i seks tiår om hvilken triumf det er å bygge det nye Europa. Hva som kan skje med EØS hvis Norge melder seg ut, er det derimot ikke mange i EU-systemet som bekymrer seg for.

Det er to hovedgrunner til det britiske beslutningskaoset. Den ene er at begge de to store partiene, det konservative og Labour er splitta på kryss og tvers i kampen om utmelding. Arbeidervelgerne nord i England stemte i overveldende grad for utmelding, mens unge velgere i London-området og andre storbyer stemte for å fortsette medlemskapet. Samtidig er de velgergruppene som vil ut av EU i de to partiene, de som står lengst fra hverandre både sosialt og politisk.

Den andre grunnen handler om de to grensene til Nord-Irland, den ene i Irskehavet mot resten av Storbritannia og den andre mot staten Irland. Nord-Irland vil ikke ha noen av grensene. I dag er det fri flyt av varer, tjenester, kapital og mennesker ved begge grensene. En britisk utmelding av EU gjør grensa mot resten av Irland til ei yttergrense for EU – ei grense mellom EU-landet Irland og det utmeldte landet Storbritannia.

Dette har hele tida vært et uløselig problem, men den britiske regjeringen har oppført seg som om det skulle være løsbart – mens forhandlerne fra EU har lent seg tilbake fordi det ikke fantes noen annen løsning enn at britene ga opp alle former for brexit.

De siste åra har det gang på gang vist seg at EØS-avtalen skyver til side norske tariffavtaler og viktige norske lover for arbeidslivet.

LO-kongressen vedtok derfor både i 2013 og i 2017 – enstemmig – at «norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler».

Kongressvedtaka kom som svar på en utvikling der tre tiltakspakker fra den rødgrønne regjeringa ikke var nok til å hindre at alvorlige former for sosial dumping fortsatt sprer seg og at kriminaliteten i arbeidslivet bare øker.

I denne situasjonen svarer EØS-tilhengere med argumentet: – Vi trenger EØS-avtalen for å få solgt varene våre på EU-markedet.

Men både Norge og samtlige EU-land er medlemmer av Verdens handelsorganisasjon (WTO). En utmelding av EØS er derfor ikke et skritt ut i det uvisse. WTO-reglene vil regulere handelen mellom Norge og EU fra første øyeblikk etter en utmelding.

Hvis vi ser bort fra olje og gass, selger EU mye mer til Norge enn vi selger til EU. Det gjelder både for varer og tjenester. Norge er faktisk EUs femte største handelspartner. Bare USA, Kina, Russland og Sveits handler mer med EU enn vi gjør. Norge er derfor både en viktig leverandør og et kjøpesterkt marked for EU.

Størstedelen av eksporten vår til EU består dessuten av råvarer og halvfabrikata som er innsatsvarer i EUs næringsliv. For EU er det ikke noen grunn til å stenge norsk olje, gass eller andre innsatsvarer ute.

EU har etter hvert inngått 35 handels- og samarbeidsavtaler, 9 med land i Europa og 26 med land i andre verdensdeler. Siden EU vil ha trygge leveranser av olje og gass, får nok Norge også en slik handels- og samarbeidsavtale hvis vi melder oss ut av EØS.

Kommentaren har også stått i Klassekampen lørdag 23. mars.