Klimakortet kan gi svarteper

Kommunevalget demonstrerte at klima, miljø og fornybar energi opptar velgerne sterkt og at grønne partier rokker ved etablerte konstellasjoner.

Det samme gjelder for de fleste land i Europa. EU har derfor sett sitt snitt til å framstille fullføring av unionsprosjektet som selveste klimaresepten. Brussel døper sine nye pakker på transport- og energiområdet med tidsriktige navn av typen «Ren energi», slik at Unionen skal framstå som inkarnasjonen av det grønne skiftet.

Kameleonen er ikke så grønn som den gir inntrykk av. Mer utvinning av «fossil» energi som skal tjene som balansekraft når den fornybare energien svikter, full liberalisering på transportsektoren og handelsavtaler som bidrar til alt annet enn bærekraft, gir en uskjønn fargeblanding.

Trekker klimakortet

Norske EU-strateger som Espen Barth Eide (Ap) og VG-redaktør Hanne Skartveit nærer likevel et lysegrønt håp om at Miljøpartiet de Grønne vil la seg bruke til å miljømerke EU og bli en pålitelig trekkhund for EØS.

«Ap vil ha MDG som trekkhund for EØS»

Hanne Skartveit brukte sin kommentarplass i et forsøk på forføring; – Tør MDG å si ja til EU? lokket hun.

Skartveit fikk øyeblikkelig napp hos noen lokale MDG-representanter i Kristiansand og Bergen. «Tiden for en ny EU-debatt er kommet og vi håper partiet vårt vil gå i front, slik vi alltid har gjort, for en radikal miljøpolitikk som funker. Nå må De Grønne si ja til EU», skriver to av dem i VG 19. september.   

EU umuliggjør grønne programkrav 

Den nasjonale ledelsen i MDG bør minne de lokale representantene om partiets eget arbeidsprogram hvor det står: «Brexit (viser) at den folkelige tilliten til EU i 2016 er på et historisk lavmål, et resultat av blant annet større økonomiske forskjeller, frykt for konsekvensene av økt innvandring og demokratisk underskudd.»

For hele miljøbevegelsen står jernbanen sentralt som det grønne transportalternativet. Også Miljøpartiet De Grønne vil derfor klokelig:

«Stanse konkurranseutsetting og fragmentering av togdrift på norske skinner og eta­blere ett jernbaneselskap som skal ha ansvar for både tog og skinner.» Arbeidsprogrammet til MDG (2017-2021), side 46.

Et utmerket grønt programkrav, som dessverre er totalt uforenlig med EUs fjerde jernbanepakke. Direktivene i denne pakka vil forby MDG å gjennomføre sin jernbanepolitikk, selv om partiet skulle få stortingsflertallet med seg. Den grønne visjonen skissert i programmet vil være i strid med EØS-avtalen og norsk lov.

Det er derfor rimelig at MDG vil «(B)ruke reservasjonsretten i EØS-avtalen mot direktiver som strider mot viktige kli­ma- og miljøhensyn, eller som griper inn i saker som åpenbart må bestemmes av nasjonalstaten». (Europapolitikk, arbeidsprogrammet side 85.)

MDG ønsker også å arbeide for global nedrustning og et «internasjonalt regelverk som rammer autonome, robotstyrte våpen». Partiet er sikkert kjent med at nedrustning etter Lisboatraktaten (art. 42) per definisjon er forbudt. Og at Norge gjennom forprosjektet til EUs forsvarsfond deltar aktivt i å utvikle nettopp slike autonome våpensystemer, enda vi ikke en gang er medlem av unionen.

Disse og andre programposter er uforenlige med et MDG-ja til EU-medlemskap.

Undervurderer miljøbevegelsen

Motstanden mot norsk EU-medlemskap har vært urokkelig i mer enn et tiår. To av tre nordmenn sier nei takk. For første gang på 25 år ser EU-tilhengerne en mulighet for å snu folkeopinionen ved å late som om den europeiske storkapitalens unionsprosjekt er pådriver for den grønne bølgen. Om de nok en gang mislykkes, satser de på at EØS blir stående som «det naturlige kompromiss», slik at lufta går ut av EØS-motstanden.

Planen er saktens god nok. Haken ved den er at EU-tilhengerne som vanlig undervurderer folket, fagbevegelsen og miljøbevegelsen. Hvis EU-lobbyen skal få med seg MDG, må Miljøpartiet de Grønne først forkaste sitt eget program og grønne prinsipper. 

Vi velger å tro at MDG et mer opptatt av klima og miljø enn av å tekkes EU.

Stort bilde i toppen: Det må mye maling til før EU blir grønt. (Nei til EU)