Det går en lang historisk tradisjon i Norge som startet med konsesjonslovene for vannkrafta for 110 år siden. Både strømmen, olja og fisken er folkets felles eiendom og skal brukes til å utvikle landet.

Fisken tilhører folket

Havressursloven slår fast at fisken tilhører folket. Fellesressursene skal brukes til å bygge samfunnet, trygge bosettinga og skape vekst langs kysten, ifølge deltakerloven.

Riksrevisjonens rapport 28. april (Dokument 3:6 (2019–2020)) slår fast at lovens intensjon ikke er fulgt. Riksrevisjonen har gjort en grundig undersøkelse av kvotesystemets praktisering i kyst- og havfisket. Rapporten bekrefter det som mange fiskeriforskere har dokumentert i lang tid: Innføring av omsettelige kvoter stikk i strid med deltakerloven har ført til sterk konsentrasjon av retten til å høste våre felles fiskeressurser på færre eiere, færre og større fartøy og færre steder langs kysten. Riksrevisjonen påpeker en lang rekke ganger alvorlige og sterkt kritikkverdige forhold i fiskeriforvaltningen (s. 11, 12,  13, 15, 17 og 21). Hastebehandlingen av kvotemeldinga viser Regjeringens maktarroganse overfor Stortinget.

Fiskerettighetene er konsentrert på færre hender, privat og utenlandsk eierskap økt, fiskemottak for torsk har på fire år gått ned med 25 % til 192. Trålerne leverer 95 % av fisken direkte til land i EU. En stadig større del av verdiskapingen skjer utenfor Norge. Alt dette er et resultat av regjeringers snikinnføring av markedsstyring og ikke-bruk av den myndighet som departementet plikter å utøve i henhold til politiske vedtaksprosesser.

Riksrevisjonen sier at dette har skjedd gjennom ugjennomtenkte politiske vedtak uten grundig konsekvensutredning. Det gjelder også den kvotemeldinga som skal opp i Stortinget 7. mai. Den vil befeste utviklinga og er et langt skritt i å gjøre kvotene til evigvarende private rettigheter i klar strid med formålet i havressursloven.

Landsmøtet i Nei til EU vedtok:

«Nei til EU ser det som overordnet med felles eierskap, for å sikre arbeid, inntekt og vedlikehold av kyst- og fjordsamfunn i fiskeripolitikken.»

Nei til EU mener kvotemeldinga må trekkes tilbake slik at vi får en grundig utredning om forslaget begrenser framtidige politiske flertall å endre fordeling av kvoter til fordel for kystfiskerne.

Nei til EU vil påpeke at også EØS-avtalen befester den samme utviklingen: 

• Helt umotivert har fiskeriforvaltningen åpnet norsk fiske for alle EØS-borgere og selskap for fartøy under 15 meter.
• Gjennom null toll eller svært lav toll på eksport av ubearbeidet fisk som råstoff men høy toll på norsk eksport av bearbeidet fisk fra Norge har den som formål å styrke verdiskapinga i EU. Ikke verdiskaping i Norge. 
• Gjennom 0-toll på import på all fisk til Norge oppmuntrer Norge til utflagging av bedrifter – selv for slike produkter som er beregnet på konsum her i landet.
• Et EU med 50% sjølforsyningsgrad greier seg ikke uten norsk fisk. Uten EØS-avtalen kan Norge bygge opp en norsk bearbeidingsindustri.