Lemfeldig om EØS-avtalen

Tidligere ESA-presidenter Knut Almelid og Einar M. Bull har rett i at debatten om EUs fjerde jernbanepakke har avdekket en serie mangler i forståelsen av grunnleggende prinsipper i EØS-avtalen, slik de skriver i kronikken «Den irrasjonelle EU-debatten» (Klassekampen 5. januar).

Desto mer beklagelig er det at Almelid og Bull ikke benytter anledningen til å rette opp i de utbredte misforståelsene, men i stedet mangfoldiggjør dem.

EU-byråene eksisterte ikke da EØS-avtalen ble til, påpeker forfatterne. Av dette trekker de den besynderlige konklusjon at disse forvaltningsorganene underlagt EU-kommisjonens delegerte lovgivningsmyndighet innebærer en forbedring av forhandlingsresultatet mellom EFTA-landa og EU. Selv fraværet av stemmerett i byråene beskrives som et «mindre handikap».

Da EØS-avtalen ble inngått var det en forutsetning at EU aldri skulle ha dømmende eller direkte lovgivende myndighet overfor EFTA-statene. Like utenkelig var det med en overnasjonal forvaltningsmyndighet som satte EFTA-statenes suverenitet på spill. Hensikten med EØS-avtalen, som noe kvalitativt annet enn et EU-medlemskap, skulle være å sikre EFTA-statenes myndigheter mot å bli underlagt EUs kontroll. Det er urovekkende hvis tidligere ESA-presidenter var uvitende om hva som lå i mandatet.

Et grunnleggende prinsipp i EØS-avtalen er at EU og de tre EFTA-statene har hver sin pilar (topilarsystemet). Almestad og Bull hevder at regjeringens forslag til innføring av jernbanepakka slett ikke innebærer noen sløyfing av dette topilarsystemet. Har det gått dem hus forbi at Samferdselsdepartementet poengterer det stikk motsatte i sin lov- og samtykkeproposisjon, nemlig at man bevisst har valgt en énpilarløsning som forbigår EFTAs EØS-tilsyn ESA?

Så seint som i oktober i fjor advarte dagens ESA-president, Bente Angell-Hansen, EFTA-ministrene mot den økende tendensen til å omgå topilarsystemet. «Når en én-pilarløsning blir valgt, forsvinner muligheten til å bringe en sak inn for EFTA-domstolen», sa hun samtidig som hun understreket nødvendigheten av «robuste» institusjoner i EFTA-pilaren. Tidligere president for EFTA-domstolen, Carl Baudenbacher, er enda krassere i sine uttalelser. Han har ved flere anledninger gått skarpt ut mot norske byråkrater og jurister for systematisk undergraving og nedvurdering av ESA og EFTA-domstolen, om enn med et annet utgangspunkt.

På Island har forvitringa av topilarstrukturen i EØS vakt frustrasjon og forbitrelse i en årrekke. Det er påfallende at Almelid og Bull ikke later til å ha fått med seg noe av dette.
Kunnskapsnivået er heller ikke overbevisende hva EUs fjerde jernbanepakke angår. Forfatterne hevder at EU-domstolen og Kommisjonen ikke får dømmende eller lovgivende myndighet i Norge, og heller ikke skal ha det ifølge EØS-avtalen. Det siste er riktig, mens det første er feil. EU-domstolen kan i visse tilfeller felle dommer som gir tvangsgrunnlag i Norge ved å overprøve beslutninger fattet av jernbanebyrået ERA. Og Kommisjonen kan de facto utforme norske forskrifter i form av gjennomføringsforordninger, noe Almelid og Bull vedgår i en bortgjemt bisetning. Ettersom det er et felleseuropeisk system av sikkerhetsgodkjenninger som ligger til grunn når EU fatter vedtak, får slike gjennomføringsforordninger virkning i Norge allerede før de er behandlet i EØS-komiteen.

Omgåelsen av EFTA-pilaren er det som gjør det uaktuelt å benytte § 115

Almelid og Bull kommer med flere misvisende «oppklaringer» i sitt innlegg for å underbygge hvorfor de støtter Lovavdelingens vurdering av at jernbaneproposisjonen er «lite inngripende» og ikke trenger å vedtas med tre fjerdedels flertall i Stortinget (Grunnloven § 115).

Ironien her er at det ikke er graden av myndighetsoverføring, men omgåelsen av EFTA-pilaren i EØS som gjør det uaktuelt å benytte § 115. Dette fordi suverenitetsavståelse etter Grunnloven bare kan skje til internasjonale organer Norge er tilsluttet. Vi er tilsluttet EFTA, men ikke EU og EUs jernbanebyrå.

At EUs fjerde jernbanepakke er langt mer enn «lite inngripende» har professor Christoffer C. Eriksen grunngitt i en betenkning som foranlediget Stortingets Transport- og kommunikasjonskomité til å be Høyesterett om å vurdere forholdet til Grunnloven.

Behandlingen av en så viktig sak fortjener et mindre lemfeldig forhold til Grunnloven og EØS-avtalen enn det Almelid og Bull legger for dagen.

Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen 7. januar 2021.