Lobbymakt i unionen

Corporate Europe Observatory (CEO) har studert lobbyistenes innflytelse over EU-institusjoner i 25 år. Danske Kenneth Haar har vært med på mesteparten av ferden, og har hatt anledning til å arbeide med flere av de vesentligste hendelsene i unionen siden 2008. Først kom finanskrisa, som i EU framfor alt var en bank-, statsgjelds- og eurokrise, der bankene fikk redningspakker og skattebetalerne regningen. Seinere skjedde store omveltninger innen handel, arbeidsmarked samt helsepolitikk under koronapandemien. I fjor kom Haar og den tyske venstrepolitiske Rosa Luxemburg Stiftung med boka «A Europe of Capital», som samler mange av de små fortellingene om lobbyismens makt til en større historie om hvordan EU fungerer.

Da Haar begynte i CEO i 2008, var anslaget at 15.000 lobbyister regelmessig hadde kontakt med institusjonene i EU. Vel 15 år seinere ligger tallet omkring 25-30.000. En så stor og ressurssterk mengde mennesker representerer en sterk maktfaktor i det daglige politiske livet. Haar skriver at lobbyistene ofte vinner fram i så sterk grad at det ofte ikke er høyre mot venstre, eller ­Tyskland mot Frankrike, som avgjør utfallet, men gjerne de større konsernene og deres lobbyister som får forslagene sine vedtatt.

De fleste lobbyister representerer store konsern og bedrifter, enten som ansatte i det aktuelle firmaet, medlemmer av en bransjeforening, eller som midlertidige ansatte gjennom et konsulentselskap eller advokatfirma. Særlig når mye står på spill for den berørte bransjen, har lobbyister enorme mengder penger til rådighet. Dette så en blant annet i 2010, da den europeiske bransjeforeningen i matindustrien investerte en milliard euro for å motarbeide forslag om matmerking. Også i 2022 kom lobbyistenes formidable makt til syne, da det var aktuelt med sterkere regulering av tek-gigantene og deres digitale plattformer. Brått var monopol-plattformene til Google og Facebook dem som hadde de aller største lobbybudsjettene i Brussel.

«De store markeds­aktørene trer alltid inn lenge før noe utkast til direktiv eller lov har sett dagens lys»

Et særtrekk ved EU-systemet er i hvor sterk grad de store markedsaktørene får tildelt rollen som rådgivere for Kommisjonen og beslutningstakerne i Brussel. De trer alltid inn lenge før noe som helst utkast til direktiv eller lov i EU har sett dagens lys. Haar viser at det er vanlig praksis at om det dukker opp spørsmål som angår en bestemt bransje, er Kommisjonen med en gang påpasselig med å åpne en direkte linje til lobbyistene som taler for denne næringen, uten at det blir tatt tilsvarende hensyn til øvrige samfunnsinteresser. Om det finnes en motpart, som en forbrukerorganisasjon, en miljøorganisasjon eller et fagforbund, er disse i langt mindre grad i stand til å tiltrekke seg oppmerksomheten til beslutningstakerne. Noen ganger oppnår de en enkelt plass ved bord i en rådgivende gruppe dominert av forretningsinteresser, bare for å oppleve at dagsorden og formål med det hele er å imøtekomme bransjeinteressene.

Kenneth Haar opplevde dette personlig en gang han ble innkalt til ‘kaffemøte’ i Generalsekretariatet for det indre markedet (tilhørende Kommisjonen). Han hadde da nettopp levert en rapport om Airbnbs voksende politiske innflytelse i Kommisjonen, der han argumenterte for at EU-reglene forhindret storbyer og lokale myndigheter å ta i bruk tiltak som kunne stanse at private leiligheter og hus ble omgjort til permanente mini-hoteller. Haars påstand var at Kommisjonens kunngjøringer og trusler om å bringe medlemsland inn for EU-domstolen var maktmisbruk og uttrykk for at Kommisjonen hadde tatt parti for Airbnb. På kaffemøtet fikk han en klar melding som han ikke kom til å glemme: Haar måtte forstå at ­Generalsekretariatet for det indre markedet var opprettet for å sikre forretningsinteressene best mulige forhold å operere for i EU.

Nøkkelen til å forstå EU er at det er en konkurransestat, hevder Haar. Målsettingen i 30 år har vært å skape et dypt integrert indre marked som igjen skal sørge for større, sterkere og globalt konkurransedyktige selskaper. Konkurranseevne står i sentrum for strategien. Dette kan høres opplagt og ukontroversielt ut under kapitalismen, men i realiteten innebærer det at interessene til kapitalen eller snarere bestemte deler av kapitalen skal ha forrang foran allmennhetens interesser og andre samfunnsklassers interesser. Konkurransestatens primære målsetting er å sørge for best mulig betingelser for kommersiell konkurranse i en global sammenheng. Dette hovedperspektivet gjennomsyrer bortimot alt EU driver med.

Likevel sakker unionen og medlemslandene stadig raskere akterut i internasjonal økonomi. Det kan ikke utelukkes at det har sammenheng med at lobbyistene blir hørt, mens de som hver bidige dag står opp for at jobben skal bli gjort, ikke gjør det.

Kommentaren har også vært trykt i Klassekampen. 

Stort bilde i toppen: EU-kommisjonens hovedkvarter i Brussel. (CC-BY GlynnLowe.com)