Når OECD tar til vettet

Gammelt nytt: Fagorganisering og tariffavtaler må til for å bekjempe sosial ulikhet.

ILO og OECD har nylig lagt fram en rapport med to hovedbudskap:

  • Økonomiske ulikheter sprer seg nå så raskt i de fleste land at de gruppene som blir hengende etter, fanges av sosial nød det er vanskelig å kvitte seg med.
  • Det viktigste mottiltaket mot økende økonomisk ulikhet er at langt flere organiserer seg og dekkes av tariffavtaler.

Dette er oppsiktsvekkende nytt, i hvert fall fra OECD. ILO er en trepartsorganisasjon der regjeringer, arbeidsgiverorganisasjoner og fagbevegelser fra hele verden er medlemmer. OECD er en organisasjon for 36 regjeringer i den rikere delen av verden og har bidratt effektivt med å forkynne høyrepolitikk både vidt og djupt.

ILO har ofte gått ut med kraftige advarsler mot den krisepolitikken som ble ført – både av USA, EU og mange andre land. OECD har derimot fra stiftelsen i 1961 stått fram som talerør for de markedsliberale pressgruppene i den vestlige delen av verdensøkonomien.

OECD sitt kapittel blir i realiteten et oppgjør med den nyliberale krisepolitikken fra EU-systemet.

Fellesrapporten fra ILO og OECD bygger på et utall undersøkelser som dokumenterer det opplagte: at fagforeninger og tariffavtaler holder inntektsforskjellene i samfunnet nede. Men rapporten går ett viktig skritt lenger: Fagforeninger og tariffavtaler demper også lønningene til de meningsløst rike. Og de legger et bedre grunnlag for å overvinne stagnasjonstendensene i land som ble ramma av finanskrisa.

Fellesrapporten ser det som svært betenkelig at fagforeninger mister medlemmer i store skarer i de aller fleste land. Stadig flere havner i jobber som knytter dem løst og tilfeldig til arbeidslivet. Det skyldes mange forhold, men høy grad også den markedsliberale politikken som ble ført nesten overalt.

OECD har ansvaret for ett av kapitlene i fellesrapporten, et kapittel som gir en overbevisende argumentasjon for at denne utviklingen må snus. Kapitlet trekker fram eksempler fra alle verdensdeler for å understreke at fagorganisering og tariffavtaler må til for å bekjempe arbeidsløshet og for å sikre lønninger og bedre arbeidsvilkår. Det må til i fattige som i rike land.

Da trengs det tettere og mer målretta samarbeid mellom ansatte og arbeidsgivere på alle nivåer, på de enkelte arbeidsplassene, ved bredt anlagte tariffavtaler som dekker hele bransjer og ved trepartssamarbeid på landsbasis mellom arbeidere, arbeidsgivere og regjeringer – hevder OECD.

Alt dette er barnelærdom for enhver faglig aktivist. Nå gjør OECD det til den viktigste lærdommen fra den feilslåtte krisepolitikken etter 2008.

Fellesrapporten til ILO og OECD erkjenner at i kriseåra etter 2008 skjedde det mye som var gjorde krisa verre enn den trengte å være. Det ble enklere for bedrifter å få lokale unntak fra tariffavtaler, og stadig flere tariffavtaler ble forhandla fram på den enkelte arbeidsplass. Tallet på fagorganiserte gikk ned i de fleste OECD-land i en situasjon der det var viktigere enn noen gang å være medlem av en fagforening.

Fellesrapporten understreker derfor at det er viktig å forstå ikke bare at det er sånn, men også hvorfor det er sånn. OECD sitt kapittel blir i realiteten – uten å si det med reine ord – et oppgjør med den nyliberale krisepolitikken som EU-systemet tvang gjennom, og som fikk de fleste EU-land til å forverre og forlenge krisevirkningene etter finanskrisa i 2008.

Fellesrapporten legger nå til grunn at mer inkluderende arbeidsmarkeder skaper «vinn-vinn-situasjoner» som vil føre til bedre kår for arbeidere, bedre vekstvilkår for næringslivet og gjenreist tillit til regjeringene.

Da blir det et skikkelig tankekors at EU i nærmere tre tiår gikk i motsatt retning. Det ble støtta av en hærskare nyliberale økonomer som seierssikre sto fram med det som ble de «herskende tankene»: Fagforeninger og tariffavtaler er «institusjonelle rigiditeter» som rammer all økonomisk utvikling.

Den krisepolitikken som den såkalte «troikaen» tvang gjennom, var krystallklar på at tarifforpliktelser måtte unngås, og fagforeningers adgang til å påvirke lønningene var en uting. Det var hovedkonklusjonen til EU-kommisjonen i det dokumentet som oppsummerte det ideologiske grunnlaget for den krisepolitikken som ble ført av EU og av de fleste regjeringene i EUs medlemsland. (Labour Market Developments in Europe, EU-kommisjonen 2012)

Viktig kilde:

  • «The Global Deal for Decent Work and Inclusive Growth», ILO/OECD 2018

reLATERT

Se alle arrangementer

Kamp om brexit og EØS

26. mars 2019

Vil EU true oss med piggtrådgjerder på svenskegrensa hvis vi går ut av EØS?

Skattejakten til EU bør starte hjemme

13. mars 2019

Etter skandaler som LuxLeaks, Panama Papers og Paradise Papers satte EU seg i 2017 fore å slå ned på skatteparadiser. Først må unionen rydde i eget hus, sier Oxfam i sin ferske rapport 'Off the hook'.

Kvinner betaler for EUs krisepolitikk

06. mars 2019

Vi er ikke i mål med likestillingspolitikken i Norge, men det siste vi trenger er at EU drar utviklingen i feil retning, skriver Reidun Heggen og Kathrine Kleveland.

Ulf Ulriksen valgt som leder i nyoppstarta Vefsna Nei til EU

25. feb. 2019

På årsmøte i Vefsn Nei til EU den 21. februar ble det vedtatt å slå sammen 3 lokallag i regionen, og det sammenslåtte laget skal hete Vefsna Nei til EU.

ELAstikk eller tvangstrøye for arbeidslivet?

16. feb. 2019

Europabevegelsen og Fredrik Mellem omfavner kritikkløst ethvert initiativ som har EU-stempel. Det bør ikke overraske noen.

Striden om Kielferja

15. feb. 2019

Hva skjedde med sjøfolka på Kielferja som skulle flagges ut?

AP skjerper språkbruken

14. feb. 2019

Er det EØS som bekymrer Støre – eller er det oppslutningen om EØS som bekymrer?

Et Arbeidslivsbyrå for enda mer «fri flyt»

08. feb. 2019

Arbeidslivsbyrået ELA, som EU vil ha på beina snarest mulig i 2019, har til overordnet formål å gjøre den europeiske arbeidskrafta enda mer «mobil» enn den allerede er i dag.

Et tannløst ELA?

07. feb. 2019

LO-kongressen krevde forrang for norsk lovgivning på arbeidslivets område og norske tariffavtaler. EUs arbeidslivbyrå ELA er et sentralt ledd i det helt motsatte, at landenes sjølråderett på dette området oppheves. Om ELA feller noen myndighetstenner nå, så er det for å gi plass for nye, kvassere og sterkere tenner i neste omgang.

PESCO gir trange kår for nøytralitetspolitikk

31. jan. 2019

Alliansefrihet og EU-medlemskap lar seg vanskelig forene.

Trondheimskonferansen vil enstemmig ut av EØS

29. jan. 2019

Trondheimsresolusjonen som ble vedtatt enstemmig på Trondheimskonferansen har et kapittel som konkluderer med ut av EØS.

EØS og jernbane på Trondheimskonferansen

25. jan. 2019

I dag starter den store Trondheimskonferansen 2019. Nei til EU deltar med eget formøte og gjennom konferansen for å sette fokus på EØS og jernbanepakken!