Norge i EUs klimapolitikk

Helt sentralt for EUs klimatiltak er etableringen av et kvotesystem, som setter et tak på karbonutslipp fra industrier og kraftverk. Ved å skape et marked for karbonkvoter skal dette systemet oppmuntre bedrifter til å redusere utslippene sine. Norske bedrifter har vært en del av EUs kvotemarked gjennom EØS-avtalen siden 2008.

I 2022 innbrakte auksjoneringen av utslippsrettigheter 38,8 milliarder euro totalt for EU og landene i kvotemarkedet[1]. Siden midten av 2023 skal alle midlene gå til klimaformål, herunder utvikling av fornybar energi. Men det er fortsatt frikvoter til industri der det ellers ville ført til karbonlekkasje. (Altså der klimagassutslipp trolig vil bli flyttet fra Europa, som følge av at Europa innfører tiltak for å redusere klimagassutslippene.) Mye av norsk kraftkrevende industri får slike frikvoter. For å motvirke karbonlekkasje har man også CO2-kompensasjonsordningen som åpner for kompensasjon for den delen av strømprisen som skylder CO2-avgifter.

Karbontollen

En sentral del av EUs klimapakke «Fit for 55» er at EU skal bevege seg bort fra kompensasjonsordninger og frikvoter. EU skal heller basere seg på karbontoll i industrisektoren. Karbontollen (Carbon Boarder Adjustment Mechanism, CBAM) trådte i kraft for en prøveperiode fra høsten 2023 og innføres med avgift i 2026. Planen videre er at gratiskvoter gradvis fjernes fra 2030 til 2035. Det er sannsynlig at det samme vil skje med CO2-kompensasjonsordningen. Regjeringa har enda ikke avgjort om Norge skal delta i CBAM.

Karbontollen skal legge toll på varer som importeres til EU fra land som ikke oppfyller nødvendige CO2-krav. Dermed vil europeiske industriaktørers konkurransekraft på hjemmemarkedet bli ivaretatt overfor utenlandske konkurrenter. Problemet med karbontollen er at den ikke kommer med løsninger for den delen av industrien som eksporterer til tredjeland, altså utenfor EU.

Norge har en kraftkrevende industri som leverer til et internasjonalt marked. Norge konkurrerer med land som Kina, India, Brasil og stater i USA. Forsvinner CO2-kompensasjonsordningen vil norsk industri få en strømpris de neppe kan leve med. Forsvinner frikvoter handler det om milliardbeløp for norsk prosessindustri og svekket konkurransekraft. En overgang til CBAM kan dermed føre til utflytting av industri fra Norge og økte utslipp globalt.  

Utslippsmålene

Norge har meldt inn et mål til Parisavtalen om å kutte utslipp med minst 55% innen 2030, sammenlignet med 1990-nivået, og har en avtale med EU for å nå målet. Parisavtalen inneholder ingen sanksjonsmekanismer, men det finnes sanksjonsmekanismer i EUs klimalov. Norges måloppnåelse på avtalen med EU blir kontrollert av ESA. Ved mangel på måloppnåelse kan det i ytterste konsekvens bli pådømt sanksjoner av EFTA-domstolen. Det ligger i regelverket at det kan kjøpes utslippskutt fra de av EU-landene som har klart å kutte mer.

Overordna er det EUs klimalov som setter målene, mens kvotemarkedet er reguleringsmekanismen som skal styre samfunnet mot målet. Klimakvotene kan kjøpes og selges på markedet. Målene og sanksjonsmekanismene legger press på landene for å bygge ut fornybar energi med mål om å kutte klimagassutslippene. Dette kan gå på bekostning av en langsiktig overordna klimastrategi. Systemet kan føre til at det blir gjennomført klimatiltak som får ned utslipp på kort sikt, uten at tiltakene er effektive på lang sikt. Dette dilemmaet er tydelig i debatten om elektrifisering av norsk olje og gass med kabler fra land. For å nå 2030-målene trenger Norge å få ned utslippene fra olje- og gass-sektoren raskt, men den globale effekten av elektrifiseringa er omdiskutert. Når man bruker kabler fra land til sokkelen blir det låst opp store mengder elektrisitet, som kunne vært brukt på overgangen fra fossilt til fornybart. Altså er det et tiltak som kan gi mening hvis det viktigste er å nå 2030-målet, men det bidrar ikke til en langsiktig klimastrategi, som får samfunnet vekk fra fossilsektoren.

Parisavtalen anbefaler å kutte utslipp først der det er mest formålstjenlig og minst ressurskrevende. Norge kunne heller fokusert på utvikling av fornybare energiteknologier som krever lite ressurs- og arealbruk, og som kunne ha stor overføringsverdi til andre land. Dette kunne bidratt til internasjonalt samarbeid som monner for å oppnå de globale utslippsmålene.

Ansvar uten frihet

Norge har tatt EUs klimalov inn i sitt lovverk og fastsatt hvor mye utslipp som skal kuttes. EU (formelt ESA) påtar seg ansvaret for å etterse at målene i klimaloven blir oppnådd. EU kan håndheve loven ved å sanksjonere, men ansvaret for selve gjennomføringen av klimatiltakene legges på landene. EØS-avtalen setter absolutte krav til hvilken økonomisk styring som kan brukes for å gjennomføre klimatiltakene, og Norge er satt i en situasjon med ansvar uten frihet.

Det påføres et stort press på landene fordi EU kan, gjennom klimaloven, sanksjonere hvis målene ikke oppfylles, samtidig som måloppnåelse i praksis blir umulig siden landene må følge en markedsliberal modell. EØS fratar dermed Norge mulige strategiske valg basert på landets geografiske særegenheter, folks kunnskaper og tilknytning til naturen. Et eksempel på dette er EUs frie etableringsrett, som gjør det vanskelig å si nei til utbygging av datasentre for kryptovaluta eller datasentre som kan være lite samfunnsnyttige. Innføringen av en relativt sett høyere elavgift på datasentre for kryptovaluta ble stanset på grunn av EØS-regler. Et annet eksempel er at under EØS-avtalen er det som utgangspunkt ulovlig å gi statsstøtte til industri som kan være viktig for utvikling av lokalsamfunn med lokal produksjon og desentraliserte energisystemer.

Hydrogen

Hydrogen har fått en viktig rolle i REPowerEU, som er EUs plan for å frigjøre EU fra avhengighet av russisk gass, olje og kull. Denne planen har satt EUs 2030-mål for grønt hydrogen til 20 millioner tonn, hvor halvparten skal importeres og den andre halvparten produseres hjemme. Hydrogen fremstår nå som et midtpunkt i EUs klimapolitikk, der hydrogen som energibærer skal kompensere for svakhetene ved fornybare teknologier.

EU har etablert partnerskap med såkalte «pålitelige partnerland», og tar sikte på å etablere tre korridorer for å importere hydrogen fra Nordsjøen (Norge og Storbritannia), fra Nord-Afrika og fra Ukraina.

Pascoe Sabido fra Corporate Europe Observatory og Chloé Mikolajczak i Fossil Free Politics beskriver i en artikkel i Social Europe det de kaller «nykolonialistisk ressursovertagelse»[2]. De argumenterer for at hydrogenøkonomien slik den bygges opp i EU, er en type grønnvasking som forlenger bruken av fossil gass. EUs importplaner for hydrogen vil dessuten trekke fornybar energi vekk fra lokale behov i de afrikanske landene.

Bygningsenergidirektivet

EU-parlamentet og rådet ble i desember 2023 enige om innskjerpinger i bygningsenergidirektivet, som en del av EUs klimapakke «Fit for 55». Målet er å gjøre bygningsmassen energieffektiv og karbonfri i 2050. Samtidig åpnes det for at bygningene kan varmes på gasskjeler fram til 2040, og anlegg som ikke kun bruker fossilt brensel (hybrid) skal ikke ha krav om utfasing. Den europeiske forbrukerorganisasjonen BEUC er bekymret for at dette vil være et smutthull for fortsatt fossilt brensel.

Kostnadene som påløper for eiere av eksisterende bygninger og boliger er antakelig den største utfordringen. Boligene med dårligst energieffektivitet eies ofte av folk med dårligst råd. Huseierne beregner at rundt 200 000 norske eneboliger og tomannsboliger må oppgraderes innen 2030 med kommisjonens forslag.

Nei til EU påpeker i strategidokumentet om klimapolitikk at «energiøkonomisering i husholdningene og industri bør prioriteres der hele befolkningen deltar og støtter opp om det grønne skiftet gjennom energibesparende tiltak». Dette omfatter både energisparing, effektivisering og utnyttelse av kortreist energi som jordvarme og varmepumper.

Mer omstridt er det hvilket tempo tiltakene skal ha og hvordan de skal finansieres. Det er store forskjeller mellom landene når det gjelder både bygningsmasse og klima. En kritikk mot kravene er dessuten at det er ressurssløsende med riving eller store tiltak på eksisterende bygninger som ellers har god standard, og at dette ikke gir miljøgevinst i et livsløpsperspektiv.

I stedet for å innføre det reviderte bygningsenergidirektivet i EØS-avtalen, kan man velge å innføre et mer tilpasset norsk regelverk. Da kan man bruke de mest egnede delene av EU-direktivet som gir klimagevinst, samtidig som man unngår ressurssløsing og skjermer folk mot økte bokostnader.

Transport i det indre marked

I EU er dagens klimautslipp fra transport like høye som i 1990. Elektrifiseringen av bilparken har kommet langt i Norge, men veitransport er fortsatt en stor forurenser. EUs indre marked baserer seg på spesialisering i produksjon og fri vareflyt. Dette er tankemåte som fører til økende transportbehov og mer godstransport over lange avstander. Økt varehandel og økonomisk vekst blir dermed tett knyttet til økt transport med det energiforbruket og utslippene som dette medfører. I det indre marked har vi dessuten sett et inntog av useriøse aktører i veitransport, som bruker dårlige arbeidsforhold og lav lønn som konkurransefortrinn.

Innlært selvsensur

På 1980-tallet var Norge et foregangsland med høye miljøstandarder. Innføringen av EØS i 1994 innebar som hovedregel at Norge ikke lenger kunne opprettholde strengere miljø- og helsekrav til produkter enn dem som EU vedtok. Det ble i løpet av få år etablert en innlært selvsensur som bremset videreutvikling av nasjonal miljøpolitikk. Tretti år senere er det vanskeligere å holde norske politikere ansvarlige for norske miljøstandarder.

Med henvisning til EØS-avtalen stoppet arbeidet med å forbedre de norske reglene opp, i påvente av nye regler fra EU. Et unntak er den norske CO2 -avgiften, som er et viktig tiltak i klimapolitikken. Skatt- og avgiftspolitikk er utenfor EØS. Naturvernområdet er også utenfor EØS. Den norske naturmangfoldloven regnes som en av de fremste i verden, og ble nominert til en internasjonal pris for beste naturforvaltningslov (Future Policy Award 2010). Norge har dessuten et større handlingsrom enn EUs medlemsland til å forby GMO (genmodifiserte organismer) ut fra vurderinger av bærekraft, samfunnsnytte og etikk.

EU som klimahelt – forestilling eller virkelighet?

EU-kommisjonen utarbeider mange forslag til nye planer, målsettinger, direktiver og forordninger som er relatert til klimapolitikk. EU markedsfører seg som «klimahelt», men er dette i samsvar med den reelle politikken?

EUs klimapolitikk bærer generelt preg av tilbakeslag og svak gjennomføringsevne. EU er ikke i rute for å nå reduksjonsmålet i 2030, og mye av utslippskuttene siden 1990-tallet har vært en konsekvens av avindustrialisering og import av biobrensel. Kullforbruket i EU økte fra 2020 til 2022. Dette har skjedd til tross for at europeiske selskaper har flyttet deler av produksjonen fra Europa til Kina, der kullforbruket økes i raskt tempo. Raffinering av mineraler skjer hovedsakelig i Kina med høyt forbruk av kull, mens de foredlede råvarene forbrukes i Europa. Dette gjør at klimautslippene i Europa reduseres, men klimautslippene opprettholdes globalt.

Som et resultat av dyrt og ustabilt energimarked er en økende del av EUs befolkning rammet av energifattigdom og fryser om vinteren. EU er bygd på markedstenkning, og dette preger også klimapolitikken. Økte forskjeller forårsaket av klimatiltak svekker legitimiteten til politikken og rammer de svakeste i samfunnet.

Noter

[1] Use of auctioning revenues generated under the EU Emissions Trading System, EUs miljøbyrå, 19.12.2023

[2] EU hydrogen targets—a neo-colonial resource grab, 24.05.22

Stort bilde i toppen: Harmoniseringen i EØS-avtalen har gitt en innlært selvsensur som har bremset videreutvikling av nasjonal miljøpolitikk. (Foto: Markus Spiske / Unsplash.com)