Nye samkjøringslinjer over grensene

Dette avsnitt omhandler EUs elektrisitetsmarkeder, herunder regler om  nettutviklingsplan. Grunnprinnsippene, det vil si regler om konkurransedyktighet, forbrukerorientering, fleksibilitet og ikke-diskriminering, gjelder generelt for alle sider av elektrisitetssektoren. Hovedregelen finnes i det reviderte el-markedsdirektivet artikkel 3:

«1. Medlemsstaterne sikrer, at deres nationale ret ikke virker urimeligt hæmmende for grænseoverskridende handel med elektricitet, forbrugerdeltagelse, herunder gennem fleksibelt elforbrug, investeringer i navnlig variabel og fleksibel energiproduktion, energilagring, indførelse af elektromobilitet eller nye samkøringslinjer mellem medlemsstater, og at elpriserne afspejler de reelle forhold med hensyn til udbud og efterspørgsel.

2. Medlemsstaterne tager i forbindelse med udviklingen af nye samkøringslinjer hensyn til målene for elektricitetssammenkobling som fastsat i artikel 4, litra d), nr. 1), i forordning (EU) 2018/1999.»

I henhold til denne bestemmelse er det EUs politiske målsettinger som skal oppfylles. Det gjelder også for Norge og det gjelder uansett om disse målsettinger strider mot Norges energipolitiske mål. Dette betyr at vannfallrettighetsloven av 14 desember 1917 nr. 16 § 1 må oppheves eller i det minste omskrives, for eksempel slik:

«Landets vannkraftressurser tilhører og skal forvaltes til beste for allmennheten. Dette skal sikres gjennom offentlig eierskap på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå».

Forslag til ny tekst:

«Landets vannkraftressurser som tilhører allmennheten og skal forvaltes til beste for EØS/EU-rettssubjekter skal sikres gjennom offentlig eierskap på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå».

EUs målsettinger for energisektoren

EUs politiske målsettinger for energisektoren er utformet slik:

«den grad af sammenkobling af elnettet, som medlemsstaten stræber efter at opnå i 2030 i lyset af målet om en grad af sammenkobling af elnettet inden 2030 på mindst 15 %, med en strategi, hvori niveauet fra og med 2021 fastsættes i tæt samarbejde med de berørte medlemsstater under hensyntagen til 2020-sammenkoblingsmålet på 10 % og hasteindikatorerne baseret på prisdifferencen på engrosmarkedet, nominel transmissionskapacitet på samkøringslinjerne i forhold til maksimalbelastning og med installeret vedvarende produktionskapacitet som fastsat i bilag I, del 1, afdeling A, punkt 2.4.1. Hver ny samkøringslinje underkastes en socioøkonomisk og miljømæssig cost-benefit-analyse og implementeres kun, hvis de potentielle fordele opvejer ulemperne».[1]

Her – ved å gå med på EUs Energipakke 4 – slutter Norge seg til planene om at utvekslingkapasiteten skal utgjøre minst 15 % av landets produksjonskapasitet. Dette vil gi et press i retning av etablering av flere utenlandskabler over de neste 10 år. Selv om Norge hevder at vi styrer dette via vår konsesjonslovgivning så er dette en sannhet med modifikasjoner. For det første: Det er ikke Norge alene som som bestemmer over utenlandskablene. Dette skal skje  «i tæt samarbejde med de berørte medlemsstater». For det annet: Norge går med på en rekke forpliktelser som følger av FORORDNING (EU) 2018/1999 (som det fører alt for langt å gå inn på her). Det utarbeides planer for økningen i utvekslingsnivået til minst 15 %. Planene for dette sendes til:

«Kommissionen [som] vurderer udkastene til integrerede nationale energi- og klimaplaner og kan fremsætte landespecifikke henstillinger til medlemsstaterne i overensstemmelse med artikel 34 senest seks måneder før tidsfristen for indsendelse af disse integrerede nationale energi- og klimaplaner.»[2]

Hver medlemsstat tar behørig hensyn til Kommisjonens eventuelle henstillinger i sin integrerte nasjonale energi- og klimaplan (artikkel 9.3). Videre gjelder at vi ikke kan styre dette på måter som strider mot EU-rettslige grunnprinsipper, for eksempel forbudet mot eksporthindringer (EØS artikkel 12) og forbudet mot diskriminering på grunn av nasjonalitet (EØS artikkel 4).

Setter vilkår for at nasjonale vedtak er gyldig

Medlemsstatenes fremgangsmåte ved behandlingen av søknader om bevilling skal overholde EU-retten – acquis commonaitaire (så langt som den er utviklet til nå):

«Artikel 8: 1. Ved etablering af ny produktionskapacitet anvender medlemsstaterne en bevillingsprocedure, som forløber i henhold til objektive, gennemsigtige og ikkeforskelsbehandlende kriterier.

2. Medlemsstaterne fastsætter kriterierne for meddelelse af bevillinger til etablering af produktionskapacitet på deres område. Ved fastsættelsen af passende kriterier tager medlemsstaterne hensyn til...»[3]

Og så listes det opp alle hensyn som medlemsstatene skal oppfylle for at nasjonale bevillingsvedtak skal være gyldig. EU-kravene må leses i sin kontekst, jf. for eksempel artikkel 63:[4]

«1. Nye jævnstrømssamkøringslinjer kan på anmodning midlertidigt indrømmes en undtagelse fra artikel 19, stk. 2 og 3, i denne forordning og artikel 6 og 43, artikel 59, stk. 7, og artikel 60, stk. 1, i direktiv (EU) 2019/944, forudsat følgende betingelser er opfyldt:»

Ny rettslig virkelighet

Hvordan forholder Norge seg til den nye rettslige virkelighet? Norges regjering har svært beskjedne ambisjoner når det gjelder kravet om eksklusiv beslutningskompetanse ved grensekryssende kabler for elektrisitet. Om det «videre arbeid for tilrettelegging for grensekryssende krafthandel» heter det kun at «Regjeringen arbeider for å sikre norske aktører innflytelse i utarbeidelsen og gjennomføringen av slike regler (sic!)».[5] Spranget til uttalelser fra to statsråder i Energidepartementet – hvorav den ene til og med fra Stortingets talerstol – og regjeringens syn i den kongelige proposisjon, er milevid.[6]

Virkemiddelet videre skal altså være politisk press. Innflytelsen kan rettes inn mot regler for bevillingssystemet[7] eller de retningslinjer som gjelder for tildeling av bevillinger, se for eksempel FORORDNING (EU) 2019/943 Artikkel 61.[8]

Regjeringen legger til grunn at når kompetansen tilligger Kommisjonen skal dette leses i henholdt til «gjennomgående tilpasning» slik:

«Det følger av EØS-avtalen protokoll 1 om gjennomgående tilpasning punkt 4 d) at funksjoner som Kommisjonen utfører i forbindelse med fremgangsmåter for verifikasjon eller godkjennelse, informasjon, underretning eller rådspørring og lignende saker, for EØS/EFTA-statene skal utøves i samsvar med fremgangsmåter som er fastsatt mellom dem. Det er derfor EFTAs overvåkningsorgan som vil gjennomgå vedtak om sertifisering av TSO i EØS/EFTA-statene. I henhold til artikkel 10 nr. 7 kan Kommisjonen kreve informasjon fra transmisjonssystemoperatører eller andre energiforetak i forbindelse med prosedyren for sertifisering av en TSO. Det er klargjort at denne kompetansen ligger hos EFTAs overvåkningsorgan.»[9]

EUs energibyrå ACER er ikke «kommisjonen», den gjennomgående tilpasning som Regjeringen legger til grunn – det vil si at ESA og ikke EU-kommisjonen treffer sitt vedtak for Norge – kommer derfor ikke til anvendelse der ACER er direkte tildelt myndighet. Regjeringen har følgende forståelse av ACERs rolle:

«ACER har etter forordningen artikkel 17 nr. 5 vedtakskompetanse knyttet til unntak for nye utenlandsforbindelser, der nasjonale reguleringsmyndigheter ikke kommer til enighet innen seks måneder, eller der de i fellesskap ber om at ACER skal fatte vedtak. Det er gjort tilpasninger for eventuelle slike saker som involverer en eller flere EØS/EFTA-stater. Kompetansen til å fatte vedtak vil ligge hos EFTAs overvåkningsorgan».[10]

«Kopisme» og parallell-vedtak

Det skrives her som overalt ellers der ACER eller EU-kommisjonen har den reelle beslutningsmyndighet, om «kompetansen» for ESA. Dette dekke av fiksjoner gjør ikke engang forsøk på å skjule norsk avmakt. Dette er «kopisme» og parallell-vedtak der Norge ikke kan så mye som å flytte et komma – noe Regjeringen med åpne øyne har folkerettslig forpliktet oss til. Regjeringen er klar over at etter

«artikkel 9 har ACER også vedtaksmyndighet i saker ved uenighet mellom reguleringsmyndighetene om behandlingen av søknad unntak for nye utenlandsforbindelser etter bestemmelsene i forordningen om grensekryssende krafthandel og gassmarkedsdirektivet».[11]

På tross av dette faktum er det – som allerede nevnt – forbausende passivt av Regjeringen å nøye seg med å forsøke overtalelsens kunst vis-a-vis EUs energiforbrukende markedsinteresser:

«Regjeringen arbeider for å sikre norske aktører innflytelse i utarbeidelsen og gjennomføringen av slike regler» (sic!). [12]

Dette er altså norsk strategi i en situasjon der vi sitter passivt i forberedende møter og har null innflytelse i vedtaksfasen. Det eneste som monner er selvsagt at Norge fremforhandler en felleserklæring der EU forsikrer Norge om at ved spørsmålet om utenlandskabler så treffes denne avgjørelse av Norge alene. Dette er eneste farbare vei:[13] Norge har forsømt seg, noe som medfører at EU-domstolen – om dette kommer opp som tema nødvendigvis vil avvise kravet om unntak.

Det er i denne kontekst at vi må tolke medlemsstatskompetansen til å tildele bevillinger i Norge for EU-selskap som vil bygge anlegg for vindturbiner, nye kraftgater, utenlandskabler osv.

Vindturbiner på Holmenkollåsen

Det politiske utgangspunkt er at nye samkjøringslinjer – herunder også over nasjonale grenser skal

«underkastes en socioøkonomisk og miljømæssig cost-benefit-analyse og implementeres kun, hvis de potentielle fordele opvejer ulemperne».[14]

Disse kabler skal også være egnet til å oppfylle de politiske målsettinger som – om de er nasjonale – imidlertid skal være «forenelige med EU-retten».[15] For å ta et eksempel fra den nye bestemmelse i el-markedsdirektivets artikkel 8 litra j:

«produktionskapacitetens bidrag til opfyldelsen af Unionens overordnede mål om, at andelen af energi fra vedvarende energikilder af Unionens udvidede endelige energiforbrug udgør mindst 32 % senest i 2030».

For en EU-lokalisert kraftprodusent – uansett nasjonalitet – som argumenterer med at for eksempel Holmenkollåsen egner seg særdeles godt for vindturbiner, grunnet kort distanse til et stort marked, vil Norge ikke så lett slippe unna ACERs misnøye med avslaget, og derpå følgende omgjøring av et norsk avslag. Som følge av norsk medlemskap i Energiunionen via EØS kan Norge – selv om vi grunnet vår vannkraftproduksjon, langt overoppfyller fornybarhetskravet – ikke telle dette med. Ved salg av «de grønne sertifikater» er det ca kun 15 % av norsk fornybar fossekraft som er «fornybar». Norske kraftverk har solgt disse til produsenter av «skitten kraft» over hele Europa, Norge må etter tilslutning til pakke 4 tenke helhet, det vil si gi vårt norske bidrag til oppfyllelse av EU-målsettingen.

Summa summarum

Medlemsstatene kan opprettholde nasjonale konsesjonsordninger for utbygging av fossekraft, overføringslinjer og kabler. Nasjonal rett må imidlertid ligge innenfor ACER- og EU-kommisjonens retningslinjer.[16] Men dette er ikke alt, medlemsstatskompetansen er direkte underlagt EU-rettens grunnleggende prinsipper – herunder de 4 friheter; jf. «forudsat at disse foranstaltninger er forenelige med EU-retten».[17] Det har lenge vært stilt spørsmålstegn ved om norsk energilovgivning oppfyller EU-rettens krav, for eksempel ESAs uttalelse:

«Consequently, investors face substantial regulatory risk that acts as an entry barrier to new investment in general and new entrants in particular».[18]

Kritikken var sterk også med hensyn til norsk subsidiepolitikk og markedsregulering ellers som stridende mot de 4 friheter:

«• if Statkraft is required to supply the market at cheaper prices below market prices, the scheme may infringe the state aid provisions of the EEA Agreement,

• to the extent that such behaviour would be imposed upon Statkraft by law, the Norwegian State could infringe Article 59(1) in conjunction with Article 54,

• limiting the scheme to buyers in Norway would amount to an unjustifiable infringement of the free movement provisions of Article 12 EEA, which prohibits quantitative restrictions on export and all measures having equivalent effect.»[19]

Som jeg har vist er de eventuelle detaljer som medlemsstatene kan utpensle innen rammen av Energipakke 3 & 4, helt mikroskopiske med hensyn til utenlandskabler men også med hensyn til konsesjonsystemet for bygging av overføringslinjer og utbygging av kraftstasjoner. De små rester av lovgivningsmakt for Norge utenfor RME-kompetansen rokker ikke ved grunnfjellet i den neo-liberalistiske modellen (Milton Friedman[20]) som EU urokkelig står plantet i.

Peter Ørebech har på oppdrag fra Nei til EU skrevet betenkningen EUs Energibyrås Energipakke 3 & 4 og Kongeriket Norges Grunnlov, utgitt september 2020. Denne teksten er hentet fra Nei til EUs skriftserie Vett nr 3 2020, og er et redigert utdrag fra betenkningen.

Følg Nei til EUs ACER-søksmål om Energipakke 3.

Stort bilde i toppen: Utsnitt av forsiden til Ørebechs betenkning «EUs Energibyrås Energipakke 3 & 4 og Kongeriket Norges Grunnlov». Illustrasjon: Eivind Formoe / Nei til EU.