Kårstø. Mars 2015. © Statoil. Harald Pettersen.

Økonomi og næringsliv

EØS-avtalen begrenser verktøykassen for at myndighetene kan drive en aktiv næringspolitikk. Gir avtalen forutsigbarhet for norsk næringsliv?

Vett 1 2024

Denne artikkelen kommer fra Vett 1 2024 30 år med EØS

Norge har hatt en formidabel økonomisk vekst de siste 30 årene. Bruttonasjonalprodukt (BNP) har totalt sett økt med 450 prosent i Norge fra 1994 til 2022, ifølge Verdensbankens database (målt i USD). Til sammenligning er økningen for Sveits 270 prosent og i EU 230 prosent.[1] Både Norge og Sveits har altså greid seg godt utenfor EU, og Sveits har hatt en sterkere økning enn EU selv om Sveits også er utenfor EØS.

BNP per person i 1994 var 1,7 ganger høyere i Norge enn i EU og 2,5 ganger høyere i Sveits. I 2022 var forholdstallet for Sveits fortsatt 2,5 ganger mer enn EU, og Norge hadde økt til 2,9. Dette til og med i en periode med høyere folketallsvekst i Sveits og Norge enn i EU.[2]

EØS-avtalen gjør Norge til en del av EUs indre marked. Hvordan har den økonomiske utviklingen vært for EU i en internasjonal målestokk siden 1994? EUs økonomi var litt større enn USAs frem til finanskrisen i 2008. Nå er derimot EUs samlede økonomi to tredeler av USAs, og per person er BNP dobbelt så stort i USA. Kina har også passert EU i størrelse.[3] I dette perspektivet har EUs indre marked vært preget av økonomisk stagnasjon sammenlignet med andre deler av verden.

Samlet sett har Norge et betydelig handelsoverskudd overfor EU, men årsaken er i stor grad eksporten av olje og gass, samt sjømat. Handelen med fastlandsvarer viser derimot et årlig underskudd for Norge mellom 120 og 160 milliarder kroner de siste ti årene. Norsk næringsliv har tapt markedsandeler hjemme, og få norske næringer utenom olje og gass samt sjømat har vunnet markedsandeler på EUs indre marked. Likeledes importerer Norge tjenester fra EU for større verdier enn det som blir eksportert. Dette reiser spørsmålet om frihandelen og reguleringene i EØS-avtalen er mest gunstig for Norge eller EU.

29 Handelsbalanse.jpg
Norges handelsbalanse mot EU med og uten oljebaserte produkter (milliarder kroner). Kilde: SSB.

Forbudet mot offentlig støtte

EØS-avtalens hovedregel om forbud mot offentlig støtte setter begrensninger for myndighetenes muligheter for en aktiv næringspolitikk og industriutvikling. Det skal ikke mye til før støttebeløp anses å vri konkurransen og påvirke samhandelen mellom landene. Det omfatter ikke bare direkte økonomiske tilskudd, men også gunstige lån, skatte- og avgiftsfordeler samt salg av eiendom, varer eller tjenester under markedspris. Nye støttetiltak skal forhåndsmeldes. Utbetalt støtte som ESA mener er ulovlig, vil normalt bli krevd tilbakebetalt.

Såkalt industrikraft var frem til 2000-tallet en nøkkelkomponent i norsk industripolitikk. Gjennom langsiktige avtaler ble industrien sikret reduserte kraftpriser fra Statkraft. Det ga forutsigbarhet og er en av grunnene til at det har vært mulig å videreutvikle industri i Norge selv om lønnskostnadene er høye.

De fleste kontraktene utløp mellom 2004 og 2011. Da regjeringen i 1999 tok initiativ til å videreføre avtalene, kom det en klar advarsel fra overvåkingsorganet ESA: Slike avtaler ville være statsstøtte, som er ulovlig ifølge EØS-avtalen. ESA mente industrikraften var konkurransevridende, ved at den gir norske industribedrifter bedre vilkår enn andre europeiske industribedrifter, uten å ta hensyn til andre kostnadsforhold for norske bedrifter. Norske myndigheter fulgte ESAs instruks, og det ble bestemt at avtalene ikke skulle forlenges.

De historisk høye strømprisene i Norge, med store regionale forskjeller, har de siste årene blitt forsøkt kompensert med en strømstøtte til private. For næringslivet står EØS-regler i veien for en bred strømstøtteordning.

Bidens støttepakke utfordrer EUs markedsliberalisme

Et raskt skifte i retning proteksjonisme og statlig subsidiering av egen industri, gjør seg tydelig gjeldende i USA, Kina og i EU. Det skjer delvis i tilslørt form som «karbontoll» eller grønn omstilling. EU går i retning av økende proteksjonisme utad, men fortsatt full markedsliberalisme innenfor unionen og det øvrige EØS-området.

USAs president Joe Biden innførte i 2022 den såkalte Inflation Reduction Act (IRA), med omfattende skattefritak for å fremme «grønn» teknologi som vindkraft, batteri og hydrogen. Det kan være snakk om så mye som tusen milliarder dollar i samlet støttebeløp. Det er videre krav om amerikanske innsatsvarer. Tiltaket er møtt med kritikk for å bryte med WTO-avtalen, men har vist at tiden ikke er over for en aktiv stat i næringspolitikken.

Samtidig har EU myket noe opp statsstøttereglene, dels motivert av det grønne skiftet, dels for gjenoppbygging etter koronapandemien og dels som svar på Bidens tiltak og konkurransen med tredjeland generelt. EUs reformer handler om å tillate nasjonale subsidier, samt bruk av felles EU-midler. 

Distriktspolitikk på nåde

EØS griper inn mot distriktspolitikken fra flere kanter: både virkemidlene, omfanget av støtteområdet og støttesatsene må være i samsvar med EUs regelverk. Endrer EU reglene sine for distriktsstøtte, gjelder endringene også i Norge. Og da dreier det seg om den norske distriktsstøtten slik den blir vedtatt av Stortinget og finansiert over det norske statsbudsjettet.

På lengre sikt kan distriktspolitikken vår henge i en enda tynnere tråd: I Norge er de regionale forskjellene i levestandard og arbeidsløshet langt mindre enn i de fleste EU-land. Det er derfor ikke gitt at EU i lengden vil akseptere at Norge skal kunne gi støtte til bedrifter i områder som i EU-sammenheng har høy levestandard og lav arbeidsløshet.

I Norge har vi en gradert arbeidsgiveravgift etter hvor i landet virksomheten foregår. Graderingen gjør det billigere å ha folk i arbeid i distriktene enn i pressområdene. Overvåkningsorganet ESA reagerte tidlig på denne graderingen, og saken endte i EFTA-domstolen. Domstolen fastslo i mai 1999 at denne graderingen av arbeidsgiveravgiften var i strid med EØS-avtalen.

Den prinsipielle konklusjonen var at graderingen måtte vekk for all næringsvirksomhet som er i konkurranse med virksomhet i andre EØS-land. Norge kunne derfor inntil videre beholde gradert arbeidsgiveravgift for den delen av næringslivet som ikke konkurrerer med selskap i andre EØS-land. Den graderte arbeidsgiveravgiften er det tyngste virkemidlet i den norske regionalpolitikken, og graderingen lever på EUs nåde. Den midlertidige løsningen EFTA-domstolen kom fram til, gir ingen garantier for framtida. Det blir ny granskning av ordningen hver gang EU endrer reglene sine for nærings- og regionalstøtte.

Urettferdig og konkurransevridende kraftmarked

I stedet for å gi like konkurransevilkår, har det børsbaserte energiregelverket gitt ekstremt urettferdige konkurransevilkår for store deler av næringslivet. Etter Stortingets aksept av EUs tredje energimarkedspakke i 2018, har deler av næringslivet opplevd økonomisk krise utelukkende på grunn av høye og uforutsigbare strømkostnader.

Store områder i Norge, som har lavest kostpris i Europa på vår regulerbare kraft, har siden 2021 ofte måttet betale en kraftpris som er enda høyere enn på kontinentet. Flere bedrifter i Sør-Norge har måttet stenge ned som følge av strømpriser både 10 og 50 ganger høyere enn konkurrerende bedrifter i andre budområder. Dette gjelder også innenlands, ettersom strømprisen varierer til dels ekstremt også mellom norske budområder. EU-krav til nettutbygging for å forsyne eksportkablene gir i tillegg dramatisk økende nettleie.  

For Statnett gir de voldsomme prisforskjellene mellom budområder store flaskehalsinntekter. Tidligere kunne disse brukes direkte til å redusere nettleia. Med EUs tredje energimarkedspakke er en slik bruk av inntektene som hovedregel ulovlig. Inntektene kan etter regelverket bare unntaksvis brukes til slik subsidiering, etter at overordna formål om nettutbygging er ivaretatt. Reguleringsmyndigheten for energi (RME) utformer forskrifter og vedtak som Statnett må rette seg etter.  

Den bakenforliggende årsaken er nye utenlandskabler til Tyskland og Storbritannia, kombinert med et EU-bestemt kraftregime som overvåkes av energibyrået ACER gjennom instruksjon av reguleringsmyndigheter i hvert enkelt land. I Norge er dette RME, som etter regelverket er fristilt fra norske myndigheter og formelt overordnet forvaltningsorganer som NVE.

Handel med landbruksvarer

EUs felles landbrukspolitikk er utenfor EØS-avtalen. Norge skulle i utgangspunktet ha samme tollbeskyttelse på import av matvarer fra EU som på import fra andre deler av verden. Dette prinsippet vil EU ha flest mulig unntak fra.

EØS-avtalen inneholder en utviklingsklausul (artikkel 19) som sier at det annet hvert år skal være en gjennomgang «med sikte på en gradvis liberalisering av handelen med landbruksvarer» mellom Norge og EU. Avtalen sier den økte handelen med mat skal være til gjensidig fordel. Men forhandlingene har ført til at importen av mat fra EU er mangedobla, mens den norske eksporten av mat til EU har økt langt mindre.

I en protokoll knyttet til EØS-avtalen (protokoll 3) har EU sikret seg at handelen med bearbeidede landbruksvarer som is, pizza og yoghurt også øker.

Utviklingen viser en stadig sterkere ubalanse i handelen med landbruksvarer i favør av EU. I 2023 importerte Norge landbruksvarer for totalt 113,6 milliarder kroner. Importen fra EU var 68,6 milliarder, som utgjorde 60 prosent av importen. Til sammenligning var den norske eksporten til EU på 10,4 milliarder kroner. Importverdien var altså 6,6 ganger større enn eksporten.[4]

EØS-avtalen skaper uforutsigbarhet

Mange EØS-tilhengere legger vekt på at EØS-avtalen skal gi bedre forutsigbarhet for næringslivet. Det hevdes at regelstyringen gjennom EØS er til særlig nytte for små og mellomstore bedrifter. Men EØS-avtalen er så komplisert at bedrifter blir avhengige av høyt kvalifiserte EØS-advokater for å hevde sine interesser og rettigheter innen EØS-retten. Dette gjør det vanskelig for små og mellomstore bedrifter å få oversikt over og gjøre seg nytte av regelverket.

Reglene stiller juridisk sett alle likt, men små bedrifter og andre aktører uten penger og nettverk har mindre mulighet til å kjøpe seg rådgivere og advokater. Mer forutsigbart blir det heller ikke når nye og overraskende juridiske virkninger av EØS-avtalen så ofte slår ned som lyn fra klar himmel – til åpenbar forbauselse både for dem som steller med EØS-saker i forvaltningen og for de politikerne som har ønsket seg EØS-avtalen.

I tillegg kommer den langt mer grunnleggende uforutsigbarheten som ligger i at EØS-regelverket systematisk forsterker – og skal forsterke – konkurransen på alle markeder. Markedets dom over bedrifter etter hvert som konkurransen skjerpes, er i hvert fall ikke enklere å forutse enn EØS-jusens dommer. Omstillinger, nedbemanning, utskilling av virksomhetsområder, kursfall på børsen, oppkjøp og nedleggelser er nådeløse virkninger av en stadig skarpere konkurranse.

Det er ingenting som betyr mer for ryggraden i norsk industri enn langsiktig tilgang på elektrisk kraft til konkurransedyktig pris. Ikke bare eksportinntektene, men også Norge ville sett helt annerledes ut uten. Mens våre forfedre og de som bygde landet så på strøm som et middel for industrialisering, arbeidsplasser og eksportinntekter, er det nå oppfatningen av strøm som en hvilken som helst vare som vinner fram.

For den kraftkrevende industrien er billig kraft hele forutsetningen for at den eksisterer. Ellers ville det vært uten mening å importere bauxitt fra Guinea og Jamaica til norsk aluminiumsproduksjon. Norsk tilslutning til EUs energiunion gjennom EØS-avtalen betyr at dette konkurransefortrinnet gradvis forsvinner. EØS-avtalen gir ikke forutsigbarhet for norske arbeidsplasser, men setter dem i spill.

Noter

[1] Christian Anton Smedshaug, En seiglivet jubilant, Klassekampen 03.01.2024.

[2] Ibid.

[3] Ibid.

[4] Landbruksvarehandelen 2023: Vekst i verdi, reduksjon i importvolum

Stort bilde i toppen: Kårstø. Mars 2015. © Statoil. Harald Pettersen. (Statoil. Harald Pettersen.)

reLATERT

Se alle arrangementer

Einar Frogner hilset Bondetinget

13. juni 2024

– Vi skal kjempe sammen med dere for folkestyret. Derfor sier vi ja til folkestyre og nei til EU, sa Einar Frogner i hilsenen til Bondelagets årsmøte.

– Vi er tøffe

08. juni 2024

Tone Berg og resten av gjengen i Sør-Trøndelag Nei til EU står på stand og tar kampen for folkestyre og rettferdighet.  

EØS-utredningens slagside

05. juni 2024

De sentrale studiene EØS-utredningen viser til, omhandler ikke de siste ti-tolv årene, der EU har sakket akterut i økonomisk utvikling i forhold til flere andre deler av verden.

Vett 1 2024 30 år med EØS

28. mai 2024

Konsekvenser for folkestyre, arbeidsliv, klima og næringsliv. Alternativer til EØS-avtalen.

Handel og samarbeid med EU uten EØS

26. mai 2024

Hva skjer dersom EØS-avtalen sies opp?

Har EØS gitt gevinst?

26. mai 2024

Eldring-utvalget overser at norsk fastlandsindustri har fått et økende underskudd mot EU gjennom tiårene med EØS-avtalen.

Flere ønsker en handelsavtale enn EØS

26. mai 2024

Det er flere som er for en handelsavtale med EU enn EØS-avtalen. Et klart flertall mener EU har for mye makt i Norge.

Folkestyre og suverenitet under press

26. mai 2024

Makt er overført til markedet, multinasjonale konserner, uavhengige forvaltningsorganer og rettslige institusjoner – i Norge og i utlandet. EØS-avtalen står sentralt i denne utviklingen.

Norge i EUs klimapolitikk

26. mai 2024

Frem til 2030 er Norge full deltager i EUs klimapolitikk.

Arbeidsliv i forandring

26. mai 2024

Hvilken betydning har EØS-avtalen hatt for kampen mot sosial dumping og løsarbeid?

30 år med EØS-avtalen kort fortalt

26. mai 2024

Folkestyrerapporten: I mars utga Nei til EUs folkestyreutvalg rapporten «30 år med EØS-avtalen». Dette kapitlet gir et sammendrag av rapporten. Hele rapporten er tilgjengelig på neitileu.no, og kan kjøpes i papirutgave i Nei til EUs nettbutikk.

Modellmakeri om EØS 

24. mai 2024

Det er svært lite troverdig at handelen med EU skulle bli redusert med en tredjedel uten EØS-avtalen.