Parlament uten stemmer

Etter EU-parlamentsvalget er tautrekkingen i gang om hvem som skal bli unionens nye presidenter for kommisjonen, rådet og parlamentet, samt EUs høykommissær for utenrikssaker. Parlamentet velger bare sin egen president, og skal godkjenne EU-kommisjonen, men alle toppvervene skal bekles på nytt.

Lederne for Tyskland, Frankrike og Italia, de tre største økonomiene i EU, møttes på torsdag til uformelle samtaler under G7-møtet i Italia. På mandag samles stats- og regjeringssjefene fra EU-landene i Brussel til et middagsmøte for å diskutere posisjonene. Mye tyder på at Ursula von der Leyen får en ny periode som president for den mektige EU-kommisjonen, men det kan komme uventende vendinger. I 2019 ble hun selv utpekt av EU-lederne på tross av at den konservative partigruppen EPP og sosialdemokratene S&D hadde frontet helt andre kandidater.

Ursula von der Leyen tilhører EPP, som stadfestet sin posisjon som den største gruppen i EU-parlamentet. Med framgangen for ytre høyre, og tilbakegangen for sosialdemokratene, de liberale og de grønne, kan EPP nå finne flertall både på høyresiden og mot sentrum.

Rett etter valgseieren erklærte EPP-leder Manfred Weber at vedtaket om å forby salg av biler med forbrenningsmotor etter 2035 var et feilgrep og måtte reverseres. Det er et varsel om hvordan EPP kan navigere på høyresiden, og at EUs klimapolitikk kan bli svekket. En slik omkamp vil derimot være i strid med Ursula von der Leyens politiske program, og er ikke noe parlamentet alene kan vedta.

Framgangen for ytre høyre-partier, ikke minst i Frankrike og Tyskland som har mange representanter, er den tydeligste tendensen i det nye EU-parlamentet. Samtidig er det mest slående ved valget at nesten halvparten av de 370 millioner velgerne unnlot å bruke stemmeretten. Valgdeltagelsen på bare 51 prosent er omtrent som i 2019, da 50,6 prosent stemte. Dermed føyer årets valg seg inn i rekken av EU-valg der fryktelig mange ikke bruker stemmeretten, med 2014 som et bunnår da kun 42,6 prosent stemte.

Valgdeltagelsen varierer fra land til land, men gjennomgående er det færre som stemmer i EU-valget enn i nasjonale valg. Når bare 51 prosent deltar er det også lavere enn i USA, der 66 prosent stemte i presidentvalget i 2020.

I alle de nordiske EU-landene er det nedgang i valgdeltagelsen siden 2019. Den er spesielt lav i Finland, der bare 40,4 prosent stemte. I Danmark, som tradisjonelt ligger høyt over EU-snittet, falt valgdeltagelsen fra 66 prosent i 2019 til 58,2 prosent. Uvanlig mange dansker stemte dessuten blankt, i det som tolkes som en protest mot mangel på EU-kritiske kandidater. 

Blant de store EU-landene var det en markant nedgang i valgdeltagelsen både i Spania og Italia.

Den lave valgdeltagelsen svekker legitimiteten til EU-parlamentet, og er uttrykk for avmaktsfølelse blant velgerne og at parlamentet oppleves som fjernt fra EU-borgernes hverdag. Det hjalp lite at EU-parlamentet brukte 423 millioner kroner på informasjon og reklame foran valget.

Tilliten til parlamentet er svekket av korrupsjonsskandalen Qatargate, der Qatar og Marokko har kjøpt seg innflytelse i Brussel. Etterforskningen involverer flere EU-parlamentarikere. EU-parlamentet er beryktet for høy godtgjørelse og andre goder som en del representanter har utnyttet i overkant. Reisesirkuset mellom Brussel og Strasbourg, der parlamentet har plenumsmøter, koster dyrt og gir et stort klimaavtrykk. EU-parlamentet har dessuten blitt en arena for avdankede politikere og kandidater av det mer kuriøse slaget. Alt dette tærer på parlamentets troverdighet.

Når halvparten ikke stemmer er det et demokratisk problem i seg selv, men også et symptom på strukturelle mangler ved parlamentet og EU-systemet. EU-parlamentet har en mer begrenset rolle enn vårt folkevalgte storting. Nye lover må normalt vedtas av både parlamentet og ministrene i rådet, og det er bare EU-kommisjonen som kan foreslå nye lover. Parlamentet har heller ikke formell myndighet på enkelte sentrale områder, som utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Ved siden av EU-kommisjonen utøver EUs sentralbank i Frankfurt og EU-domstolen i Luxembourg en betydelig overnasjonal myndighet, uten at de stilles til demokratisk ansvar gjennom valg.

Et annet grunnleggende poeng er at det ikke er noen felles offentlighet i EU, heller ikke etter digitaliseringen og sosiale medier. Valget i forrige uke var i realiteten ikke ett EU-valg, men mange nasjonale valg med ulik dagsorden. EU-parlamentets tragedie som folkevalgt organ er at det ikke finnes et europeisk demos det kan representere.

For noen år siden intervjuet jeg Søren Søndergaard, som både har vært EU-parlamentariker for Folkebevægelsen mod EU og medlem av det danske Folketinget. Han fortalte at han som folketingsmedlem ofte ble stoppet i den lokale matbutikken av folk som lurte på saker. Som EU-parlamentariker opplevde han bare sleivete kommentarer om at han var hjemme på lang ferie eller hadde blitt prøveløslatt. «Det er ingen som sier noe om hva som foregår i EU, fordi det vet de ikke og bryr seg ikke noe om», fortalte Søndergaard.

Han oppsummerte EU-parlamentets situasjon på denne måten: «EU-parlamentet fungerer ikke i et tomrom, men i et annet rom enn den demokratiske deltagelsen. Det er ikke fru Hansen eller herr Berg på Coop-butikken som påvirker. Går jeg ned til en av kafeene på Luxembourg-plassen rett utenfor her, er det ingen som kjenner meg.»

Artikkelen er trykt i Klassekampen 15. juni 2024.

Stort bilde i toppen: Faksimile fra spalten "Orientering" i Klassekampen 15.06.24.