Progressiv patriotisme?

Avslutningen på tittelsporet på plata England, Half English av den britiske raddisen Billy Bragg avstedkom en mengde kritiske kommentarer (her gjengitt på originalspråket for å ivareta nyansene): «I got a lot of shit from people when I was recording ‘Half-English’. That song ends with me singing: 'My country, oh my country, what a beautiful country you are.’ Leftist friends of mine said ‘You’re being ironic, right?’ But I said: ‘No, I do love my country.’»

Reaksjonene han fikk på sin kjærlighetserklæring til England er et greit utgangspunkt for noen refleksjoner om noe som Store Norske Leksikon definerer med ett enkelt ord: «Fedrelandselskende». Et begrep/fenomen som synes å være i vinden for tida: Patriotisme.

Fra talerstolen i FN i New York uttalte USAs president, Donald Trump, i september 2019 at «framtiden tilhører patriotene, ikke globalistene». Noen måneder senere, i februar 2020, vedtok fylkesstyret i Oslo FrP at partiet skal bli «et fyrtårn for patriotiske velgere». Deres mål er så vidt jeg forstår å presse FrP mer i retning av amerikanske Trump-tilhengere. «Patriotisme» synes å være kampropet – både her og der. Patriot er også et amerikansk luftvernsystem.

Trump, Oslo FrP og amerikansk våpensystem. «Patriot» er neppe et ord som frambringer varme følelser hos alle. I Folk og Forsvar sitt sikkerhetsleksikon finner man imidlertid en noe bredere definisjon: «Patriotisme (av latinsk patria: fedreland) er følelsen av kjærlighet, tilknytning og forpliktelse til sitt eget fedreland». 

17. mai 2020: kaldfront

Denne teksten avsluttes søndag 17. mai. Her på Byåsen, 120 meter over havet, ligger fortsatt noen centimeter med snø. Ifølge Adresseavisen er det slik at «2020 skriver værhistorie. Aldri tidligere er det registrert et så forferdelig maivær i Trøndelag». Siden målingene begynte for 150 år siden, har det aldri vært registrert noe lignende. Men det vil neppe være været vi vil huske årets 17. mai-feiring for. Det vi aldri vil glemme er at den spesielle verdenssituasjonen med koronapandemi, smittefrykt og sosial distansering gjorde barnetog og større sosiale arrangement forbudt. I kjølvannet av koronapandemien, like før nasjonaldagen 17. mai, blusset den latente debatten om Norge, nasjonalisme og nasjonalstaten opp. 

Fredag 15. mai sto følgende å lese i nyhetsbrevet til venstreorienterte Agenda Magasin: «I uka der vi lader opp til 17. mai, har det vært kaldt ute, men på våre sider har temperaturen vært høy i spørsmålet om nasjonal selvråderett kontra internasjonalt samarbeid.» Spørsmålet er angivelig «nasjonal selvråderett kontra internasjonalt samarbeid». Men er det slik? Er det virkelig slik at det er enten/eller? Jeg tror ikke det. Jeg er overbevist om at det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig: være for handlefrihet i nasjonalstaten og internasjonalt samarbeid. Ordet «nasjonal selvråderett» brukes taktisk for å sikre maksimal polarisering: «Nasjonal selvråderett kontra internasjonalt samarbeid», liksom.

Jeg er overbevist om at det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig: være for handlefrihet i nasjonalstaten og internasjonalt samarbeid | Jo Stein Moen i Standpunkt 2–2020

Mandag 11. mai hadde Anne Beathe Tvinnereim, Senterpartiets nestleder og fast spaltist i Agenda, en tekst på trykk på Agendas nettside med tittelen «Mer internasjonalt, men mindre overnasjonalt samarbeid». Tvinnereim er ansett som en internasjonalt anlagt Senterparti­politiker. Hun åpnet sin kronikk slik: «Med krisen som bakteppe kunne vi fått en fruktbar debatt om nasjonalstaten som ramme for politisk styring. I stedet har mange hoppet rett i skyttergraven». I neste setning kritiserte hun Arbeiderpartiets leder: «Aller mest overrasket er jeg over Jonas Gahr Støre som advarer mot ‘dem som nå sier farvel til globalt samarbeid’ […] Støres indignasjon stammer fra et ideologisk globalistisk grunnsyn som jeg tror kræsjer med mange av Arbeiderpartivelgernes praktiske tilnærming til politikk». Hun skrev videre at «Jeg kan omtale meg selv som nasjonalist, i betydningen at jeg mener nasjonalstaten er viktig og riktig nivå for å treffe forpliktende beslutninger». Tvinnereim konkluderte slik: «Selv tar jeg sterk avstand fra enhver ekskluderende nasjonalisme. For meg er nasjonalisme et inkluderingsprosjekt, ikke et ekskluderingsprosjekt, og nasjonalstaten er rett og slett er det beste verktøyet vi har for demokratisk styring og for å beholde en velfungerende og omfordelende velferdsstat.» For ordens skyld: begrepet «nasjonal selvråderett» ble ikke nevnt noe sted i kronikken.

Reaksjonen lot ikke vente på seg. Tidligere SV-nestleder Snorre Valen, nå politisk redaktør i Trondheims nye avis, Nidaros, rykket ut med et ualminnelig skarpt tilsvar i Agenda Magasin dagen etter. Under tittelen «Når våronna står for tur er også Sp-ledelsen ‘globalister’», sparer han ikke på kruttet: «Hva er dette her for noe rør? […] Fordummende flaggveiving kan være et godt teppe for å tildekke mangelen på gode svar på vår tids kriser». Valen spurte retorisk: «Har ‘globalist’, et skjellsord som vanligvis brukes av konspirasjonsteoretikere og de absolutte koko-ytterfløyene i politikken, blitt et gangbart skjellsord langt inn i sentrum? Er Senterpartiets nestleder komfortabel med å spille på slike strenger?» 

En progressiv patriot

La oss vende tilbake til Billy Bragg: Britisk aktivist og sosialist, periodevis aktiv støttespiller for Labour – tidvis ligger han til venstre for partiet. En av mine favorittartister, kjent for kombinasjonen protestsang, folkemusikk og punk. Billy Bragg anser seg selv som en ekte internasjonalist. Han argumenterer iherdig for europeisk integrasjon, og var aktiv og høylytt motstander av Brexit. Samtidig er han opptatt av at det skal være lov til å være stolt over hvem man er, sin arv og det stedet man kommer fra. «Hva er engelskhet (Britishness)?», spør Billy Bragg, og har svaret klart: «Identitet er dynamisk og ikke hugget i stein. Vi må kontinuerlig jobbe med definisjonen av hva det betyr å høre til her. Engelskhet er summen av hver bygning, gressbakke, vei, sti, hver matrett, vane, tro og kultur, hver eneste person, faktisk alt som er i England i dag». Han er kritisk til hvordan spørsmål om identitet og patriotisme mer eller mindre eies av en spesifikk politisk fløy: «Når venstresiden ikke engasjerer seg i identitetspolitikken har det oppstått et vakuum, som ytre høyre mer enn gjerne fyller». Hans holdning er oppsummert i begrepet «Progressiv patriotisme».

Da BNP fikk 17 prosent av stemmene i bydelen hans i 2006, ble Billy Bragg så rystet at han skrev boka The Progressive Patriot: A Search For Belonging. I forbindelse med bokutgivelsen uttalte Bragg til The Guardian 11. november 2006 at «Vi må utfordre ytre høyres monopol på patriotisme», og la til: «ikke ved å proklamere vår blinde lojalitet til landet vårt, men ved å utvikle en historie som forklarer hvordan og hvorfor vi alle skal være her på dette stedet sammen». 

Inkluderende nasjonal identitet

Fredag 15. mai i år sto artikkelen «Nasjonalisme i krisetid» på trykk i Agenda Magasin. Den må leses som tilsvar til Tvinnereim og Valen, ført i pennen av Sylo Taraku, rådgiver i Agenda. Taraku skriver i en balansert artikkel at «Korona­krisen kan skape økt grobunn for nasjonalismens mørke sider, men kan også benyttes til å forsterke det som er vakkert med nasjonalisme: Den sterke fellesskapsfølelsen.»

I skrivende stund er det 17. mai og sen kveld. Jeg har nettopp tatt ned flagget fra flaggstanga i hagen, og kan uten forbehold slutte meg til Tarakus konklusjon: «Den norske 17. mai-nasjonalismen er etter min mening den beste formen for nasjonalisme man kan tenke seg. Den skaper rom for stolthet uten å være sjåvinistisk eller minoritetsfiendtlig. Ingenting skaper en mer inkluderende nasjonal identitet enn feiringen av Grunnloven, flagget og demokratiet, som jo er felles for alle.» Jeg håper at progressiv patriotisme er mer enn en fiks formulering. Og i mine ører er globalisme/globalist på ingen måte noe skjellsord. Hilsen en (forsøksvis progressiv) patriotisk globalist.  

Stort bilde i toppen: Karl-Johan uten barnetog. Dette synet er det vi ikke kommer til å glemme fra 17. mai 2020. I anledning 17. mai kom debatten om nasjonal selvråderett, nasjonalisme og globalisme opp igjen, og gikk rett i skyttergravene. (Foto: Stortinget)