Vi bør være bekymret når EU-domstolen bruker menneskerettighetene til å hindre allmenhetens innsyn i investorers eierinteresser.
På en godværsdag er det fra toppen av det nyeste tårnet til EU-domstolen i Luxembourg utsikt langt forbi storhertugdømmet. Domstolens egenreklame forteller at dette er det eneste stedet på Jorden der du kan se utover fire land, foruten Luxembourg også Frankrike, Belgia og Tyskland. Det er symboltungt når vi vet at domstolen fastsetter gjeldende EU-rett i alle unionens hjørner.
EU-domstolen ligger i finansdistriktet Kirchberg, og vender du blikket nedover ser du raskt noen av de bankene og fondene som forvalter milliardverdier fra skatteparadiset Luxembourg. Mens utsikten fra tårnet er vid og bred, er derimot det innsynet EU-domstolen vil gi i eierskapsforholdene trangt og smalt. En dom fattet i storkammer 22. november sier at et åpent register over reelle eiere bryter med menneskerettighetene fordi det ikke beskytter investorenes personvern. Her viderefører EU-domstolen en lite aktverdig linje fra Laval-kvartetten av dommer i 2005–06, der selskapers økonomiske interesser ble satt foran beskyttelse av arbeidstagere og fagforeningers kampmidler. Den nye dommen mot åpent eierskapsregister setter investorenes private interesser foran brede samfunnshensyn.
Dagens Næringsliv har i flere artikler vist et omfattende og hemmelig utenlandsk eierskap i fabrikker, barnehager, havneanlegg og kraftverk – ikke bare vindkraft, men også mange små vannkraftverk. Skatteforsk (Senter for Skatte- og adferdsforskning) har også kartlagt omfanget av utenlandsk eierskap av boliger og næringseiendom. Ifølge DN er nesten ti tusen eiendommer i Norge eid helt eller delvis av selskaper i skatteparadis, og mange av dem har adresse Luxembourg. Hvem som står bak selskapene, og er de virkelige eierne, får man ofte ikke vite.
Mangelen på innsyn skaper en rekke problemer. Det kan være vanskelig å følge opp eventuelle regelbrudd når eieren er ukjent, og det samme gjelder kontroll av skattleggingen. Selv om bruk av skatteparadis og skjult eierskap ikke er ulovlig i seg selv, er det ingen tvil om at risikoen for blant annet hvitvasking og skatteunndragelser er større i slike selskapskonstruksjoner. Ukjente eiere utgjør dessuten en samfunnsrisiko, ved at det kan være fremmede stater involvert eller andre aktører med motiver vi bare kan spekulere i.
I 2023 skal det komme på plass et åpent register for reelle rettighetshavere i Norge, men plikten til å registrere seg gjelder bare eierandeler på 25 prosent eller mer. Tax Justice Norge mener registret burde omfatte alle som eier minst fem prosent for å være dekkende. En annen utfordring er å tvinge de som ikke vil til å registrere seg, og EU-domstolens ferske avgjørelse har gjort dette enda vanskeligere. På grunn av dommen har land som Nederland og Luxembourg stengt allmennhetens adgang til sine registre.
Utgangspunktet for dommen er to saker fra Luxembourg, der selskapene MW og Sovim SA nektet å utlevere opplysninger til et åpent register. EUs hvitvaskingsdirektiv sier registret skal være tilgjengelig for alle. Selskapene mente at offentliggjøring utsatte eierne og deres familier for fare for bedrageri, kidnapping, utpressing, sjikane og vold med mer. Den norske regjeringen leverte også innlegg for EU-domstolen, som ikke kan ha gjort stort inntrykk. Domstolen fant at offentlighetens adgang til opplysninger om de reelle eierne er et «alvorlig inngrep i de grunnleggende rettigheter» som er sikret i EUs menneskerettighetscharter artikkel 7 og 8, om henholdsvis privatlivets fred og beskyttelse av personopplysninger.
Domstolen ser at det er gode hensyn bak bestemmelsen om et åpent register, men tar oppsiktsvekkende lett på betydningen av innsyn for tilliten til systemet samt sivilsamfunnet og medias bidrag til kontroll. Konklusjonen at tilgangen til slike opplysninger må begrenses til det som er strengt nødvendig. Åpen publisering er ikke forholdsmessig, mener domstolen, og setter derfor bestemmelsen i hvitvaskingsdirektivet til side som ugyldig.
EUs menneskerettighetscharter er ikke del av EØS-avtalen eller gjelder for Norge på noen annen måte. Det er tilsvarende bestemmelser i Den europeiske menneskerettskonvensjonen, men det er menneskerettsdomstolen i Strasbourg som behandler tvister om den. For Norges del bør det derfor ikke legges for stor vekt på EU-domstolens fortolkning, og dommen forhindrer ikke innføringen av et åpent register her til lands.
Hvitvaskingsdirektivet (det femte, fra 2018) ble godkjent av EØS-komiteen i 2020, men i påvente av nasjonal behandling i EFTA-landene (Norge, Island og Liechtenstein) er det ikke tatt inn i EØS-avtalen. EU-domstolens avgjørelse endrer direktivet og betyr at det må opp på nytt i EØS-komiteen. Det norske registret for reelle rettighetshavere er uansett regulert i en egen lov vedtatt av Stortinget, og det er dette regelverket som gjelder uavhengig av EU-domstolens avgjørelse, inkludert paragraf 11 om at «enhver» skal ha tilgang til opplysningene i registret.
I EU har det kommet signaler fra kommisjonen om at den vil vurdere en revisjon av hvitvaskingsdirektivet som skal ivareta åpenhet om eierskapsopplysninger og føringene fra EU-domstolen. Om dette er forenlig og hvor høyt arbeidet blir prioritert, gjenstår å se. Enkelte EU-land har markert at offentlighetens innsyn er viktig ved å holde sine registre åpne, blant annet Danmark.
Samtidig ser vi at åpenhetsprinsippet blir avspist i EUs behandling av direktiv for virksomhetsansvar. Tanken er at bedrifter skal skaffe seg innsyn i verdikjedene for å ivareta menneskerettigheter og bærekraft. Den som for eksempel importerer metall til foredling, skal vite at dette er frembrakt på forsvarlig vis. Tidlig i desember fant EU-landene et kompromiss der finanssektoren er unntatt. Dermed blir dette ikke et krav for finansinvestorene. EU-direktivet gjelder bare for svært store selskaper (minst 500 ansatte og årsomsetning over 1,5 milliarder kroner). Den norske åpenhetsloven, som trådte i kraft 1. juli, omfatter langt flere selskaper (50 årsverk) og stiller høyere krav enn det EU legger opp til.
Dommen om eierskapsregistrene og kompromisset om virksomhetsansvar etterlater en bekymringsfull situasjon i EU. Ved å gjennomføre vår åpenhetslov og register effektivt og med høy måloppnåelse kan Norge gi et konstruktivt bidrag til hvordan EU bør løse disse flokene.
Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 31. desember 2022.
Stort bilde i toppen: Faksimile fra spalten "Orientering" i Klassekampen lørdag 31. desember 2022.
