Sniksentraliseringen av EU

Når beslutningsmakt overføres til Brussel uten at det skal syns for godt.

EU-traktatene har fra 1957 til i dag stadig overført myndighet fra medlemsstatene til EU. Men i tillegg til all overnasjonalitet som er traktatfesta, foregår det innad i EU en «kompetanseglidning» som overfører myndighet uten at det er opplagt at det er det som skjer. Fem ulike former for kompetanseglidning har i det siste fått økt oppmerksomhet.

1. Indirekte lovgivning: Den mest opplagte formen for kompetanseglidning skjer når EU-lovgivning griper inn på områder der EU-traktaten ikke gir EU noen direkte beslutningsmakt.

Det er særlig regelverket for det indre markedet som slår i gjennom også på saksfelt der EU ikke er gitt direkte beslutningsmakt. Det fins tusenvis av eksempler på at nasjonale lover og nasjonal politikk feies til side av regelverket for det indre markedet, det samme regelverket som EØS-landet Norge må finne seg i.

Kompetanseglidning skjer også når EU-domstolen fastslår at en nasjonal lovregel er i strid med EUs lovverk.

De mest grunnleggende reglene for det indre markedet – og dermed for EØS - dreier seg om de fire markedsfrihetene (den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft), kravet om friest mulig konkurranse på tvers av grensene mellom medlemsland og den frie etableringsretten innad i EU/EØS.

2. Kompetanseglidning gjennom endring av rettspraksis: Helsepolitikken skulle i prinsippet ligge helt utafor EUs myndighetsområde. Men fra 2004 har EU-domstolen bestemt at det skal være fritt sjukehusvalg over hele EU – i en situasjon der få EU-land hadde en slik ordning innen sine egne grenser. EU-domstolen bestemte trass i sterk motstand fra flertallet av EU-regjeringene.

Kompetanseglidning skjer også når EU-domstolen fastslår at en nasjonal lovregel er i strid med EUs lovverk. Da hjelper det ikke om loven regulerer forhold på et saksfelt som i henhold til EU-traktaten er underlagt nasjonal beslutningsmakt.

Ett eksempel var en italiensk lov som satte forbud mot eksport av gjenstander som hadde en «kunstnerisk, arkeologisk eller etnografisk verdi». EU-domstolen avviste loven fordi den stred mot den frie flyten av varer på det indre markedet.

Et annet eksempel er den såkalt «Bosman-dommen» som slo fast at ingen nasjonal lov kunne begrense antall utenlandske fotballspillere på laget.

3. Internasjonale avtaler: På saksfelt der EU inngår internasjonale avtaler på vegne av medlemsstatene, har disse avtalene forrang framfor nasjonale lover og regler. Det gjelder alle handelsavtaler som EU inngår på vegne av medlemsstatene enten det er WTO-regler eller tosidige avtaler med land utafor EU. Det gjelder også såkalte investeringsavtaler som gir konsern rett til å gå til sak mot regjeringer som innfører lover som rammer «framtidig profitt».

4. Åpen koordinering: Såkalt «åpen koordineringsmetode» (OMC) er en framgangsmåte som EU tok i bruk fra slutten av 1990-tallet som alternativ til bindende felleslovgivning. Den likner mye på målstyring på nasjonalt nivå. EU bestemmer målene, mens nasjonalstatene og de lokale myndigheter står for iverksetting og valg av virkemidler.

Etter finanskrisa har mye av EUs krisepolitikk blitt utvikla ved denne koordineringsmetoden. Da kan vedtak settes raskere ut i livet og med langt mindre oppmerksomhet fra media - og dermed også uten å utløse effektivt organisert motstand innen de enkelte medlemsland.

Det står ingen ting om «åpen koordinering» i Lisboa-traktaten. Denne formen for overføring av myndighet til EUs sentralmyndigheter er nettopp utvikla for å slippe unna konfliktfylte politiske prosesser for åpen scene. Framgangsmåten egner seg godt for regjeringer som ikke ønsker oppmerksomhet om hva det samarbeides om.

5. Parallell integrasjon: Et eksempel er den harmoniseringen av utdanningen som har foregått de siste tjue åra gjennom den såkalte Bologna-prosessen. I henhold til EU-traktaten er utdanning et nasjonalt ansvar, og fra EU-regjeringenes side var det liten interesse for å gjøre utdanning til et EU-prosjekt.

Bologna-prosessen hadde ingen formell tilknytning til EU-prosesser innen utdanning. Prosessen endte med et felles opplegg blant annet med bachelor-master-doktor-grader. Opplegget har ingen formell EU-forankring, men sikres juridisk med forenlige nasjonale lovregler.

Alle de fem formene for kompetanseglidning er helt legale. De bryter ingen lover. De har likevel tvilsom politisk legitimitet, særlig der hvor kompetanseglidningen fortrenger lovgivere på nasjonalt nivå eller på EU-nivå. Siden kompetanseglidning kan ses som en slags «snikharmonisering», kan de bidra til å avpolitisere utviklingen mot økende sentralstyring.

Inntil nylig har EU vært på stø kurs mot EU-traktatens mål om en «stadig tettere union». Men alle de akutte krisene som plager samarbeidet, fra finanskrise og flyktningkrise til klimakrise, har utløst uro og skarpere uenighet både blant regjeringer og lokale myndigheter.

I en felles uttalelse i mars 2018 advarte finansministerne i åtte land mot å utvikle EU i retning av en sterkere økonomisk integrasjon. Hovedkravet var at EU må gjenvinne folkelig tillit og føre beslutningsmakt tilbake til medlemsstatene.

Det var finansministerne i Nederland og Irland sammen med de tre nordiske og de tre baltiske finansministerne som vedtok denne uttalelsen. Seinere har finansministerne i Østerrike, Belgia, Luxemburg og Malta slutta seg til budskapet fra sine åtte kolleger.

Kommuner over hele Europa har reagert kraftig på EUs regelverk for offentlige innkjøp. CEMR (Council of European Municipalities and Regions) som er organisasjonen for europeiske kommuner og regioner, vedtok i 2009 et charter om lokale tjenester som går inn for en kraftig begrensning i hvilke oppdrag som bør utløse anbud på EU-nivå. Hovedkravet er at det må være opp til de folkevalgte i kommuner og regioner hva som skal legges ut på anbud – og hva som fritt kan utføres med egne ansatte.

Viktigste kilde: 

Sacha Garben: «Competence Creep Revisited», Journal of Common Market Studies, september 2017

reLATERT

Se alle arrangementer

– Verda er større enn EU. Bli med i Nei til EU du også

24. april 2019

– Nei til EU tar kampen for internasjonal solidaritet og derfor er jeg medlem i Nei til EU, sier Reidun Heggen.

Britenes folkeavstemning må respekteres!

08. april 2019

Storbritannia skal forlate Den europeiske union. Det var det 17,4 millioner briter stemte for 23. juni 2016. De ønsket å være herre i eget hus.

– Et solidarisk nei til EU

07. april 2019

– Solidaritet er det viktigste for meg og den viktigste grunnen for meg å være med i Nei til EU, sa Ungdom mot EU-leder Reidun Heggen i sin hilsen til Nei til EUs rådsmøte.

Nei til EUs skolering 2019: Politiske hovedsaker

01. april 2019

Denne innledningen omhandler noen hovedsaker for Nei til EU.

Nettsamfunnet raser mot EUs digitale Opphavsdirektiv

28. mars 2019

Internett koker etter at EU-parlamentet med 348 mot 274 stemmer godkjente forslaget til nytt Opphavsrettsdirektiv for digitale plattformer den 26. mars 2019.

Kamp om brexit og EØS

26. mars 2019

Vil EU true oss med piggtrådgjerder på svenskegrensa hvis vi går ut av EØS?

Skattejakten til EU bør starte hjemme

13. mars 2019

Etter skandaler som LuxLeaks, Panama Papers og Paradise Papers satte EU seg i 2017 fore å slå ned på skatteparadiser. Først må unionen rydde i eget hus, sier Oxfam i sin ferske rapport 'Off the hook'.

Kvinner betaler for EUs krisepolitikk

06. mars 2019

Vi er ikke i mål med likestillingspolitikken i Norge, men det siste vi trenger er at EU drar utviklingen i feil retning, skriver Reidun Heggen og Kathrine Kleveland.

Ulf Ulriksen valgt som leder i nyoppstarta Vefsna Nei til EU

25. feb. 2019

På årsmøte i Vefsn Nei til EU den 21. februar ble det vedtatt å slå sammen 3 lokallag i regionen, og det sammenslåtte laget skal hete Vefsna Nei til EU.

PESCO gir trange kår for nøytralitetspolitikk

31. jan. 2019

Alliansefrihet og EU-medlemskap lar seg vanskelig forene.

Bokomtale: EU sett fra venstre

14. jan. 2019

Den europeiske venstresida må kvitte seg med fantasien om at EU består av nøytrale institusjoner som kan fylles med en alternativ politikk til den rådende nyliberalismen. Det mener økonomen Costas Lapavitsas.

Nytt Vett-hefte: Har EU lært av finanskrisa?

07. jan. 2019

EU har som mål å oppnå en «ekte» finansiell union innen 2025.