Hvorfor skal ikke Norge – som ikke er medlem av EU – kunne vise solidaritet med flyktningene og Hellas, uavhengig av EU, spør Kathrine Kleveland og Frankie Rød.
Flere og flere mennesker blir drevet på flukt, og antallet flyktninger er forventet å øke som resultat av at klimaendringene blir verre for hver dag. 20. juni er det verdens flyktningdag, og vi ønsker derfor å sette oppmerksomhet på noen av de mest sårbare menneskene i samfunnet, de som har blitt revet vekk fra hjemmene sine.
De fleste flyktninger som kommer til Europa kommer til Hellas først. Hellas var allerede før flyktningkrisa ikke godt nok rustet til å ha hovedansvaret for Europas flyktninger, etter at landet hadde vært gjennom en økonomisk krise. EUs Dublin-avtale, som Norge også har inngått, sier blant annet at alle flyktninger skal registreres i det første Schengen-landet de kommer til. Dette fører til at Hellas får hoveddelen av ansvaret, og dermed må avvise mange som trenger hjelp, mens landene lenger nord ikke tar sin del av ansvaret.
Nå under covid-19 pandemien har man virkelig sett konsekvensene av EUs usolidariske flyktningpolitikk.
Flyktninger sitter fanget i leirer uten mulighet til å holde avstand til andre, og uten mulighet til å håndheve god hygiene. Slikt fører til at smitte spres mye fortere.
Regjeringen har lenge ventet med å hente flyktningbarn ut av Moria-leiren før en felles europeisk løsning er på plass. En felles løsning kommer imidlertid mest sannsynlig ikke. Hvorfor skal ikke Norge – som ikke er medlem av EU – kunne vise solidaritet med flyktningene og Hellas, uavhengig av EU?
Det ble registrert 20% færre enslige mindreårige asylsøkere i 2019 enn i 2018. Det kommer altså færre barn alene til Europa. Det er ofte fokus på at vi må hjelpe kvinner og barn, mens det i hovedsak er menn som kommer som flyktninger. Ved å gjøre fluktruten vanskeligere og farligere, slik EU bidrar til med for eksempel grensebyåret Frontexs arbeid og tvilsomme avtaler med Tyrkia og Libya, forsterker det denne situasjonen. Om man vet at reisen er farlig, sender man dem som har størst sjanse til å overleve. Resultatet av denne politikken er at kvinner og barn blir etterlatt i utrygge områder, ofte med mindre mulighet til å forsørge familien. Vil man hjelpe kvinner og barn, så gi flere en sjanse til å komme seg trygt til Europa.
EUs flyktningpolitikk står i stampe med uenighet mellom EU-landene, i en tid der det vi trenger mest av alt er en solidarisk flyktningpolitikk, der mennesker som trenger hjelp står i fokus!
Stort bilde i toppen: Kathrine Kleveland, leder i Nei til EU, og Frankie Rød, leder i Ungdom mot EU.
