Kvinners arbeidstid er systematisk nedvurdert. Vi må kreve at sosial dumping i kvinneyrkene opphører.
Jeg synes blåblå-politikere har en underlig måte se verdier på. Om privat virksomhet passer på bestemor, er hun en inntektskilde. Om kommunen gjør den samme jobben, regnes hun som en utgiftspost. Om familien selv passer på bestemor, har innsatsen ingen økonomisk verdi.
Regjeringen Solberg sier kvinner skal få starte eget, og siden de fleste kvinner jobber i offentlig sektor med omsorgsoppgaver, mener regjeringen at det må bli lettere å starte egen virksomhet med å tilby omsorgsoppgaver som i dag løses av det offentlige (Perspektivmeldingen 2017). Da mener regjeringen at staten sparer penger og dermed blir det bedre for samfunnet.
Det som i realiteten skjer, er at det ikke er kvinner som eier de private selskapene som tilbyr omsorgstjenester, selv om Trine Skei Grande pynter seg med at dette gir rom for kvinnelige gründere. I realiteten ender kvinnene opp med samme jobben til en lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår (ifølge organisasjonen For velferdsstaten). Når dette har pågått en stund i privat sektor, smitter det over på de offentlige tjenestene, og samfunnets velferdstjenester er tatt over av kommersielle private aktører.
Fra ansatt til konsulent
Kvinner har tradisjonelt ikke tilgang på oppstartkapital, slik at det som skjer i realiteten er at investeringsselskaper eller allerede etablerte internasjonale kjeder, eier virksomheten. Det er ikke kvinner som eier eksempelvis Aleris, Skandinavias største helse- og omsorgsforetak. De har en omsetning i Norge på flere millioner kroner, og et overskudd på titalls millioner.
Aleris Omsorg, en av bransjens største aktører, har i dag avtale med en rekke av landets kommuner om bo- og omsorgstilbud til i alt 150 brukere. Bedriften har ifølge egne tall nesten 500 medarbeidere i denne tjenesten, av dem jobber 350 som selvstendig innleide konsulenter. Mimmi Kvisvik, leder av fagforbundet Fellesorganisasjonen (FO), viser til at innleie i stor grad brukes for å omgå arbeidsmiljøloven, slik at personalet kan jobbe så mye de vil, og for å spare sosiale utgifter.
På vegne av 17 såkalte konsulenter anmeldte Fagforbundet i august 2018 Aleris Ungplan & BOI til Økokrim for særdeles grove brudd på arbeidsmiljøloven og uforsvarlig omsorg.
Anbud og sosial dumping
Et annet ferskt eksempel er fra Oslo som bruker rundt 740 millioner kroner i året på heldøgnplasser til ca. 590 brukere fra kommersielle og ideelle aktører. I tillegg har de en omfattende egen kommunal drift. I 2017 gjennomførte kommunen en anbudsrunde om plasser for voksne med utviklingshemning. Her tapte den ideelle stiftelsen Nordre Aasen, som har drevet i over 60 år, plasser til kommersielle aktører. Da ble 62 års kompetanse og erfaring med å gi et tilbud til noen av våre tyngste brukere satt på spill.
Nordre Aasen tapte anbudet ifølge Kvisvik fordi Nordre Aasen har nesten bare fast ansatte, mens de kommersielle firmaene kan operere med inntil 20 prosent innleie. Nordre Aasen har ytelsespensjon på linje med offentlig sektor. De kommersielle kan klare seg med 2 prosent innskuddspensjon. Nordre Aasen går avtalt turnus med arbeid hver fjerde helg. De kommersielle benytter medleverturnus. Og de kommersielle har erfarne folk som er proffe på å skrive anbud. Det har ikke Nordre Aasen.
Anbudsordningene leder til mer sosial dumping. Kvinners arbeidstid er systematisk nedvurdert. Sosial dumping i kvinneyrkene må opphøre – også kvinner har krav på anstendige lønns- og arbeidsvilkår.
Artikkelen er hentet fra skriftserien Vett nr. 2 2018.
