Blant skotter og engelskmenn er det nærmest et folkekrav at staten tar tilbake kontrollen med jernbanedriften, etter år med kaos og forsinkelser. Et statlig kriseselskap overtar flere strekninger for å rette opp privatiseringsfloppen.

Storbritannia var selve «foregangslandet» for anbudsutsetting og privatisering av den statseide jernbanen. EUs første jernbanepakke (1991) ga hjemmel for avreguleringa som Storbritannia i 1993 satte i gang under den konservative statsministeren John Major. Høyreregjeringer før og etter Major lovpriste privatiseringen av British Rail som et frigjøringsprosjekt fra gammelmodig statsdrift.

Fasiten foreligger for lengst. Privatiseringa har vært og er en katastrofe. Kaos, innstilte avganger og horrible billettprisøkninger går igjen på de fleste privatiserte strekningene. Hver tredje avgang er forsinket og flere selskaper står på randen av konkurs. 

Statsdrift et folkekrav

Problemene strekker seg fra ScotRail i Skottland, via Northern Rail i det gamle industribeltet i Nord-England og til Southern Rail og South Western Railway i sør. Selskaper fra Hong Kong (MTR), Nederland (Abellio) og Tyskland (Arriva) står bak de ulike operatørselskapene.

«Så snart Storbritannia forlater EU, har vi nødvendig fleksibilitet til å avvike fra EUs jernbanelovgivning der det er i Storbritannias interesse å gjøre det», heter det i regjeringsnotatet om jernbanen.

Nasjonalisering av jernbanen er særlig støttet av opposisjonspartiet Labour. I Skottland vil det EU-positive nasjonalistpartiet SNP at det skotske parlamentet skal få myndighet til å renasjonalisere ScotRail.

Et paradoks er at fullstendig renasjonalisering er uforenlig med EUs jernbanelovgivning. Labour krevde som kjent at Storbritannia etter Brexit måtte ha full tilgang til Det indre markedet i EU. Men EUs fjerde jernbanepakke, som ble innført i Storbritannia som følge av EU-medlemskapet, har uttrykkelig til formål å fullføre det indre markedet i jernbanesektoren. Verken Labour eller SNP har tatt det helt inn over seg.

Konservativ renasjonalisering

Paradoksene slutter ikke der. Den konservative regjeringa til Boris Johnson har vært nødt til å ta av seg de ideologiske skylappene. Den innrømmer at privatiseringsopplegget ikke fungerer, og vil se på «andre løsninger». En full renasjonalisering vil nok den sittende høyreregjeringa i det lengste unngå. Inntil videre må den likevel ty til statsdrift. 

Nasjonalisering har lenge vært et krav fra fagforeningene til ombordpersonalet (TSSA) og lokførerne (ASLEF). ASLEF var det første britiske fagforbundet som gikk inn for å melde landet ut av EU foran folkeavstemningen i 2016. En vesentlig grunn for standpunktet var at offentlig eierskap til jernbanen og andre samfunnstjenester igjen skulle bli mulig.

Teksten fortsetter under bildet.

Transportminister Grant Shapps varsler kraftig nedkorting av kontraktsperioden for inngåtte anbudskontrakter samt midlertidig nasjonalisering av flere strekninger. Flere av linjene kan bli overtatt av et statlig holdingsselskap (Operator of Last Resort – OLR) direkte underlagt departementet. Direkte oversatt betyr Operator of Last Resort «siste utvei-operatør».

Northern Rail blir overtatt av det statlige DfT OLR Holdings Ltd. med virkning fra 1. mars i år. Det er rom for slike hastetiltak med hjemmel i EUs konkurranseforordning (endringsforordning EU 2016/2338) ved konkurser og fare for trafikkavbrudd. Men en varig renasjonalisering av persontrafikken som setter bom for konkurranseutsetting, går på tvers av EU-reglene i fjerde jernbanepakke.

Skumringstime for EU-lover

Takket være Brexit har imidlertid flere av de inkorporerte jernbanedirektivene og forordningene fått status som «skumringslover» (sunset legislation). Dette betyr at de opphører å gjelde ved slutten av overgangsperioden.

«Etter nøye overveielse har regjeringen kommet til at det er formålstjenlig å gjøre regelverket til ‘skumringslover’ for å gi mulighet for å utforme en nasjonal jernbanelovgivning og tillate fleksibilitet …», som det heter i det britiske samferdselsdepartementets oppsummering av høringsrunden om regeloppdatering for jernbanemarkedet. (Summary of responses to consultation on updating rail markets regulations, januar 2019.)

Videre slås det fast at «så snart Storbritannia forlater EU, har vi nødvendig fleksibilitet til å avvike fra EUs jernbanelovgivning der det er i Storbritannias interesse å gjøre det» (explanatory memorandum).

Dermed får Storbritannia uinnskrenket mulighet til å renasjonalisere og avblåse anbudsutsetting helt og holdent, hvis lovgiverne i London vil.

Det er en mulighet Norge frasier seg dersom Stortinget ikke legger ned veto mot EUs fjerde jernbanepakke.

Du kan gjengi og spre denne artikkelen på ikke-kommersielle vilkår forutsatt at forfatteren og Nei til EU blir kreditert som beskrevet her:

Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-IkkeKommersiell-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.