Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2018: EUs historie, hele veien fra Roma til Lisboa, er en historie om en stadig tettere union.
I møte med utfordringer og kriser har svaret fra EU-eliten alltid vært det samme: mer union og flytting av makt vekk fra folk. Dette står i skarp kontrast både til utfordringene landene står overfor og innbyggernes økende skepsis til EU-eliten. Nei til EU mener at et stadig mer overnasjonalt Europa er en trussel mot folkestyret og mot en bærekraftig og solidarisk utvikling.
EU-kommisjonen er designet for å være en motor for et tettere integrert EU.
Det sier sitt når kommisjonspresident Jean Claude Junckers suksess måles etter i hvor stor grad han har klart å ta EU ytterligere i en overnasjonal retning. Dette forklarer hvorfor EUs svar på finanskrisa er et mer overnasjonalt finanstilsyn og harmoniserte regler for finansnæringen. Svaret på flyktningkrisen er overnasjonale kvotefordelingsmekanismer og et styrket «festning Europa». I tillegg kommer arbeidet med EU-hæren, økte EU-budsjetter, EU-domstolens utvidede makt og overføring av myndighet til selvstendige byråer. Dette er en undergraving av oppfatningen til de mange europeere som ønsker mindre EU, ikke mer.
Verden står overfor et mangfold av utfordringer. Dette illustreres ved stadig hyppigere kriser som finanskrise, klimakrise og flyktningkrise. Da trengs et mangfold av verktøy. Den Europeiske Union har bare ett svar som de bruker i alle situasjoner: å bygge ned nasjonalstatene og bygge opp seg selv og den uhemmede konkurransen gjennom den frie flyten over landegrensene. Gjennom EUs traktatfesting av en stadig tettere union, har unionen gjort bruk av andre virkemidler til en umulighet. Dannelsen av en europeisk føderalstat er det naturlige endepunktet på denne veien, som et Europas Forente Stater. Vi kjenner ikke tidspunktet, men vi kjenner retningen.
Ytre høyre vokser seg i disse grader sterkere på den økende misnøyen mot EUs føderale utvikling.
EU-toppene ser ikke ut til å ta disse signalene på alvor, og igjen er svaret mer makt til unionen. Nei til EU frykter at den økende polariseringen og folks opplevelse av maktesløshet kan få dramatiske følger.
På tross av folkeavstemninger og en tydelig folkeopinion, henger Norge med på den føderale utviklingen gjennom EØS-avtalen og et Storting som trosser folkeviljen med sin servile EU-tilpasning. ACER, EUs finanstilsyn og ERA er vogner på et overnasjonalt tog det kan være vanskelig å hoppe av i fremtiden. På den måten blir Norge dratt med videre på EUs reise mot en stadig tettere union, på tross av enorm folkelig motstand. Hvis du er utstyrt med en hammer, ser alt ut som spiker. EU-kommisjonens hammer er å flytte makt oppover og misnøye nedover. Nei til EU forventer at Norge i tråd med folkets nei står tydelig opp for selvråderetten og er en tydelig stemme mot utviklingen av et Europas Forente Stater.
