EU skuer mot øst. Men unionen vil nødig importere konfliktene som følger med et ukrainsk medlemskap.

Ukraina og EUs stormaktdrømmer

Russlands invasjon av Ukraina har satt rakettfart på EUs planer for å bli en mer jevnbyrdig militær stormakt. Det gir dårlige utsikter for et mer fredelig Europa.

EU satser tungt på militær opprustning og sender tvetydige løfter om medlemskap til Ukraina. Ingen av delene bidrar til å minske konfliktnivået i Europa eller til å overtale Russland til å trekke sine styrker ut av Ukraina.

Den tidligere sjefen for EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, har nå kommet på banen med advarsler mot «geopolitiske drømmerier». Et hurtigspor for ukrainsk medlemskap er ingen god idé, mener Juncker. Det ville overmanne EU, særlig på grunn av den utbredte korrupsjonen i Ukraina. Man må heller ikke importere problemer som stater har med andre stater inn i EU, advarer han. Det er «snarere et bidrag til sårbarhet enn til stabilitet», ifølge Juncker.

Ukrainas president Volodimir Zelenskij sendte en offisiell EU-søknad kort tid etter den russiske invasjonen. Også Moldova og Georgia har formelt søkt om medlemskap. Ukraina og Moldova har assosieringsavtaler med EU fra før. Dette er bindende bilaterale avtaler hvor den aktuelle staten forplikter seg til å tilpasse seg EUs regelverk og standarder. I så måte har alle tre land en lang vei å gå.

EU-parlamentet og en rekke østeuropeiske EU-stater støtter kravet om et hasteopptak av Ukraina, mens land som Tyskland og Nederland er mer reserverte. På sitt uoffisielle møte i Paris 11. og 12. mars forsikret statslederne i EU om positiv særbehandling av Ukraina, men uten å åpne for en snarvei til fullt medlemskap. EU-rådets president Charles Michel viste til forslaget om å bruke hele det såkalte fredsarsenalet (European Peace Facility) på 500 millioner euro til å forsyne Ukraina med våpen. EU lovet også å bidra til å gjenoppbygge Ukraina etter krigen. Slik kunne alle gi inntrykk av å ha innkassert en seier. Kanskje med unntak av president Volodimir Zelenskij.

Brudd med EUs egne kriterier

En framskyndet prosess for at et land i krig skal bli EU-medlem, bryter med EUs egne opptakskriterier. Om det hadde brakt en rettferdig fredsløsning i Ukraina nærmere, kunne det kanskje hatt en hensikt. Men unionens politiske markeringsbehov hjelper ikke Ukraina det aller minste. Snarere tvert om.

Ukraina står fjernere fra EUs opptaksvilkår enn de fleste kandidatlanda på Balkan. Albania søkte om medlemskap i 2009, Serbia i 2012. Tyrkia søkte det daværende EEC alt i 1987 og ble offisielt kandidatmedlem til EU i 1999. Brudd på menneskerettigheter og vern om minoriteter, korrupsjon og mangelen på fungerende demokratiske institusjoner– i varierende grad – har vært bremseklosser for medlemskapsprosessen. I tillegg kommer interne uenigheter EU-statene imellom.

Korrupsjon og oligarker er blant mange ting Ukraina og Russland dessverre har til felles. Ukraina er på ingen måte i stand til å oppfylle de økonomiske kriteriene for medlemskap og deltakelse i euroen, og vil i overskuelig framtid heller ikke ha avklarte territorielle grenser. For EU ville Ukraina som medlemsstat være som å få en bombe i lasten, i mer enn en betydning. Unionens egne strukturer og supermaktsambisjoner ville helt enkelt ikke tåle det, slik Juncker mer enn antyder.

Det gjelder sjøl om det skulle bli en fredsløsning hvor Ukraina gjenvinner full kontroll over utbryterrepublikkene i Donbas mot at disse får språklige og andre rettigheter som forutsatt i Minsk-avtalene. Russland vil uansett ikke gi fra seg kontrollen over Krim. Det ville heller ikke den russisktalende befolkningen der akseptere. Så lenge en ukrainsk regjering fastholder at halvøya er del av Ukraina, vil EU dermed ha skaffet seg abonnement på en farlig uavklart grensekonflikt i direkte konfrontasjon med Russland.

Ursula von der Leyen erkjente dette indirekte da hun 2. mars slo fast at konflikten må opphøre før EU diskuterer en ukrainsk søknad.

Vil bygge EU som avskrekkende militærmakt

Den russiske aggresjonen mot Ukraina blir av EU møtt med krav til medlemsstatene om kraftig opprustning og styrking av den militære unionen. Norge er allerede et vedheng til denne, gjennom EØS-tilslutning til forsvarsfondet EDF og deltakelse i prosjekter i regi av forsvarspakten PESCO. Vi kan forvente press fra norske politikere så vel som fra EU for å dra Norge ytterligere inn i offensive militære prosjekter og operasjoner.

Bare Danmark har stilt seg utenfor det militære EU-samarbeidet. Det var ett av vilkårene for at danskene godtok Maastricht-avtalen i 1992. Nå har den danske regjeringa i all hast kunngjort at den vil avholde en ny folkeavstemning den 1. juni, med bare et par måneder avsatt til en grundig demokratisk debatt.

Tyskland vil øke forsvarsbudsjettet til to prosent av BNP, et mål som følger av NATO-forpliktelser og av Lisboatraktatens artikkel 42.

For å sette det i perspektiv: De tyske forsvarsutgiftene vil da bli like store som Russlands. Krigen i Ukraina gir tyske politikere anledning til å realisere det som tidligere var et tabu både utenrikspolitisk og innenrikspolitisk. En voldsom opprustning av tysk militærmakt er det som skal til for å gjøre EUs militærunion til mer enn en papirtiger. I første omgang vil Tyskland være påpasselig med å forsikre USA og andre allierte om at voldsom satsing på økt tysk militær kapasitet bare er ledd i å styrke NATO-alliansen. Tilknytninga til USA blir understreket ved at Tyskland vil kjøpe kampflyet F-35.

EU og det franske formannskapet lanserer om kort tid unionens strategiske kompass. «Kompasset» skal peke ut retninga for mer strategisk autonomi og militær handlekraft. Unionens utenrikssjef Josep Borrell vil at EU skal bygge kapasitet for «avskrekking», i første runde i tospann med NATO. Selv om USA later til å ha styrket sin posisjon i Europa, opplever Frankrike at de har vinden i ryggen for energipoilitisk uavhengighet fra Russland og større militær uavhengighet fra USA. Den franske handelsministeren Franck Riester sier det slik, ifølge Politico: «Strategisk autonomi er ikke lenger et tabubelagt begrep.»

Fred innad, ikke utad

EU-tilhengernes evige mantra er at EU har bidratt til fred i Europa. Påstanden kan stå seg hvis vi snakker om fred medlemsstatene seg imellom, for eksempel mellom Frankrike og Tyskland.

Utenfor EUs grenser er sannheten en annen. Både enkeltstater (Tyskland) og unionen som helhet var direkte involvert i å legge til rette for oppløsning av Jugoslavia som føderasjon, og krigene som fulgte av det. Et tyrkisk medlemskap ville kanskje bety fred med Hellas og Kypros, men samtidig bringe unionen i stadig konfrontasjon med Tyrkias naboland i sør og øst, som Armenia, Iran, Irak og Syria.

I en situasjon hvor landet bekjemper en okkupant fra øst, er det forståelig at mange ukrainere søker en slags redning i vest. Dagens katastrofale situasjon for Ukraina har delvis utspring i motsetninger skapt av maktkampen i landet mellom en EU-vennlig og en russiskvennlig elite som kulminerte i 2014. Desto viktigere er det at EU opptrer ansvarlig, og ikke gir falske forhåpninger som forverrer situasjonen og bremser for en fredsløsning.

Det burde også en norsk regjering gi tydelige signaler om. Fred og avklarte grenser er første forutsetning for at det ukrainske folket kan ta en demokratisk og langsiktig beslutning om landets framtidige forhold til EU og det øvrige Europa.

Jan R. Steinholt er politisk rådgiver i Nei til EU.

Stort bilde i toppen: EU skuer mot øst. Men unionen vil nødig importere konfliktene som følger med et ukrainsk medlemskap. (Illustrasjon: Daniele Franchi, unsplash.com)

reLATERT

Se alle arrangementer

Historier om EUs historie

28. nov. 2022

Interessante innføringsbøker i ulike måter å se EUs historie på fra en norsk historiker og en dansk ekspert på lobbyismen i Brussel.

Energiparadokset

15. nov. 2022

Vil det indre markedet bli skjøvet til side for å sørge for mer pålitelig energiforsyning i EU og i Norge?

Verden er større enn EU

11. nov. 2022

Roy Pedersens tale ved åpningen av Nei til EUs landsmøte 11. november 2022.

EUs minstelønn i praksis – eksemplet Kypros

10. nov. 2022

Lovbestemt minstelønn innføres i stadig flere land. LO og regjeringa trøster oss med at EUs minstelønnsdirektiv ikke er merket EØS-relevant. Det kan være ei skummel sovepute.

Året 1980 som endra alt

01. nov. 2022

Siste høyrebølge har vart i over 40 år – er det ikke på tide at den snus?

Sveits – midt i Europa og utenfor EU

28. okt. 2022

Forhandlinger mellom EU og Sveits om en EØS-lignende avtale er stanset av sveitserne. De vil heller videreføre «den bilaterale vei».

EUs digitale dilemma

11. aug. 2022

EU vil sette grenser for de store nettgigantenes bruk av europeiske data og personopplysninger. Tiltakene innebærer at Unionen også gjør den offentlige samtalen på sosiale medier til gjenstand for kontroll og lovregulering.

Utsatt høringsfrist for hastebehandling av vindkraftkonsesjoner

02. aug. 2022

EU er lei av omstendelige prosesser i utbyggingssaker og vil endre flere direktiver for å fremskynde prosedyrene. Norske myndigheter har det også travelt. Så travelt at de ikke hadde «tid» til å oversette høringsdokumentene som ble sendt ut på forsommeren.

EU-kampen handler om folk

29. juni 2022

Så lenge EUs mål er å fremme fri flyt vil unionen aldri bli en solidarisk aktør, hverken innad eller utover i resten av verden, skriver Frankie Rød.

EU og europeisk sikkerhetspolitikk

27. juni 2022

Det krever mot å tenke nytt. Det krever tålmodighet å skape nytt. Intet er fra evighet av, ikke en gang NATO og EU. Med Putins invasjon i Ukraina kreves både nytenking og tålmodighet, skriver Stein Ørnhøi.

Standpunkt 2-2022

22. juni 2022

I dette nummeret kan du lese om utsiktene til ny EU-debatt i Norge, og om ny meningsmåling som viser at bare 1 av 4 støtter EØS.

Hold EUs sikkerhetspolitikk unna EØS-avtalen!

21. juni 2022

Den utenrikspolitiske situasjonen og krigen i Ukraina blir forsøkt utnyttet til å innrullere Norge i EUs militærunion.