Union og utopia

Når EUs kommisjonspresident Ursula von der Leyen reiser fra Brussel for å gå i skytteltrafikk mellom de større europeiske hovedstedene, er det et tydelig tegn på at det nærmer seg valg til nytt EU-parlament. Det kunne vært spennende å vite hvor mange av valgkampeventene hennes som forholder seg til innholdet i unionsprosjektets opprinnelige formålsparagraf, nedfelt i Romatraktaten i 1957. Der står det:

«Fellesskapet skal ha til oppgave […] å fremme en harmonisk utvikling av økonomisk virksomhet i Fellesskapet som helhet, en varig og avbalansert ekspansjon, en økt stabilitet, en hurtigere høyning av levestandarden og tettere forbindelser mellom de statene som det forener.»

I unionstraktatene som fulgte flere tiår seinere, fra Maastricht (1991) til Lisboa (2009), blei dette formålet påbygd med vakre formuleringer om høyt sysselsettingsnivå, sosial trygghet, økonomisk utjevning, økologisk bærekraft og hensyn til miljøet.

I dag, noen korte måneder før 9. juni og valget til EU-parlamentet i de 27 medlemsstatene, ville det i grunnen vært høyrelevant å få vite mer om hva de europeiske partigruppene og deres toppkandidater har tenkt å gjøre for å realisere disse helt sentrale politiske, økonomiske og sosiale begrunnelsene for EU-prosjektet. Det kommer ikke til å skje. Hele dette settet av gode og aktverdige formål er for lengst innhyllet i glemselens tåke, som brustne og forlatte idealer fra en svunnen tid.

La oss likevel insistere og holde litt fast på nettopp det som ligger uforløst fra unionsfortida her. Dersom den politiske viljen var til stede; hvilke radikale linjeskift kunne vært gjort for å komme tettere på unionstraktatenes prisverdige mål for å skape en bedre framtid for det som snart er en halv milliard mennesker i unionen?

Med Russlands angrep i øst og tida vi nå lever i, er spørsmålene som angår krig og fred atter tilbake øverst på dagsorden. I sikkerhetspolitikken er det åpenbart at det trengs en ny, langsiktig europeisk strategi.

Enhver europeisk stat, innenfor eller utenfor EU, må ta større ansvar for å forsvare eget territorium. Samtidig bør forsvarssamarbeid med nære naboland og gjerne i større europeisk målestokk, utvikles videre. Avhengigheten av USAs militære kapasitet bør reduseres til et minimum. Rett og slett fordi erfaringene fra konfliktene i Ukraina og nå sist i Midtøsten viser at Washington D.C. ikke er en partner en kan stole på i sikkerhetspolitisk forstand.

Et neste viktig område er handels- og næringspolitikken. Det har utgjort kjernen i unionsprosjektet siden starten for snart 70 år siden. Like fullt bør det så definitivt ses etter helt andre prioriteringer enn dem vi finner i Brussel i dag. De to amerikanske økonomene Matthew C. Klein og Michael Pettis la for noen få år sider fram en inspirerende kritikk av verdenshandelens innretning. Tesen deres er at stigende økonomisk ulikhet forkrøpler den globale økonomien og gjør verden til et farligere sted. For EUs del er hovedpoenget deres at medlemsland med massive handelsoverskudd, framfor alt Tyskland, over tid skaper økonomisk ubalanse både mellom land og innad i eget land. «Vedvarende handelsoverskudd er nesten alltid en konsekvens av svært ubalansert fordeling av inntekter til fordel for bedriftene og de rike», skriver de to økonomene.

En omlegging av handels- og næringspolitikken i Tyskland og i EU, som tar ned det tyske og nordeuropeiske handelsoverskuddet ved hjelp av høyere lønninger og høyere sosial velferd, vil bidra til en mer balansert utvikling både i EU og i globaløkonomien. Dessverre er dette en fullstendig uaktuell politikk, både for den sprikende samlingsregjeringen i Tyskland og den stadig sterkere europeiske høyresida. I ytterste instans er dette et klart argument for at det trengs en sterk venstreside tilbake i EU og europeisk politikk.

I nær forbindelse med næringspolitikken står arbeidslivs- og velferdspolitikken. Også her har regjeringene i medlemsstatene og Kommisjonen i Brussel gått seg fast. Systematisk prioriteres investorer og kapitalinteresser framfor reallønnsutvikling og bedre sosiale kår for europeiske arbeidstakere. Unionslandene bør i stedet gjøre det samme som europeiske regioner og storbyer som faktisk lykkes med å fornye seg og trekke til seg unge folk og familiehusholdninger. I historisk forstand er de vesteuropeiske velferdsstatene i storhetstida (cirka 1950-80) et ruvende eksempel på moderne sivilisasjonsbygging. Det er også det samfunnskjennetegnet som i sterkest og mest positiv forstand har skilt verdensdelen vår fra kapitalismemodellene som folk den dag i dag lever under i USA og i Kina, i Russland så vel som i India. En europeisk arbeidslivs- og velferdspolitikk som ser seg bevisst tilbake og gir medlemsstatene økonomisk handlingsrom vil være å forholde seg bevisst og ansvarlig til denne stolte tradisjonen.

På et fjerde område har EU tatt grep de siste årene. I klimapolitikken har Kommisjonen gått foran og tatt initiativ til høyambisiøse målsettinger om 50 prosent kutt i klimautslipp innen 2030 og hele 90 prosent innen 2040. Hovedproblemet her er snarere unionsprosjektets klassiske metode og framgangsmåte, der en gjennomført ovenfra-og-ned-politikk har utløst et voldsomt og i enkelte tilfeller blindt raseri blant fotfolket som må betale prisen når von der Leyen og det politiske aristokratiet skal redde klima og miljø. Oppstanden til de gule vestene i Frankrike 2018–19 var det første alvorlige varselet om dette, og nå i vinter har EU opplevd et veritabelt europeisk bondeopprør i protest mot avgifter, priser og en felles og feilslått, markedstilpasset landbrukspolitikk.

Selve ambisjonen om å sikre overgangen til økologisk bærekraftige samfunnssystemer er like fullt nødvendig og viktig å holde fast på. Da trengs det en helt annerledes byrdefordeling, mellom næringsinteresser, embetsverk og alminnelige samfunnsborgere enn det som er tilfelle i EU i dag. Oppgavene er flere, men også temmelig presise om det skulle komme til en ny offensiv for det politiske venstre i EU og i Europa.

Kommentaren stod først på trykk i Klassekampen. 

Stort bilde i toppen: EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen har hatt «konferansen om Europas fremtid» som en hovedsak. Den toårige prosessen om EUs utvikling skulle starte i mai, men er nå utsatt på ubestemt tid. (Foto: EU-kommisjonen.)