Unionen i venstre speil 

Arkitekten bak den tidlige delen av den europeiske integrasjonsprosessen, Jean Monnet, sa en gang: «Europa kommer til å bli formet av sine kriser, og Europa vil bli til summen av løsningene på de samme krisene». I kjølvannet av koronakrisa skjer det for første gang på lenge noe grunnleggende med den politiske kursen til EU.  

Det politiske venstre på unionsnivå, organisert rundt EU-parlamentet i Brussel og Strasbourg, bruker fortjenestefullt mye tid på å analysere denne utviklingen. Ikke minst er dette spørsmål som diskuteres flittig i venstrepartiets ferske, flerspråklige nettmagasin Quistioni, tidsriktig utstyrt med det alvorlige ansiktsdraget, den klassiske brilleinnfatningen og den stilige, mørke luggen til Antonio Gramsci, heller enn de fordums ‘fem store’ (Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao), i magasinvignetten. 

Her reiser Paolo Ferrero blant annet spørsmålet om hvorfor de europeiske styrende elitene har valgt å endre EUs politiske hovedkurs. For Ferrero, som er nestleder i det europeiske venstrepartiet og som i likhet med ‘forgjengeren’ Gramsci kommer fra norditalienske Torino, er svaret nært knyttet til krisen for den nyliberale globaliseringen i årene 2015-20. Tilbakeslaget for den nyliberale ideologien skyldes ifølge ham to elementer: De globale klimaendringene og den økonomiske konkurransen fra Kina. Kombinasjonen av Kina og klima gjør det ikke lenger mulig med en sterk og vedvarende vekst i ressursforbruket på globalt nivå. Dette ses om grunnen til at en sammenhengende global verdensøkonomi er i ferd med å erstattes av kapitalakkumulasjon basert på konkurrerende, regionale økonomiske blokker.  

For Paolo Ferrero og ledelsen i det europeiske venstrepartiet handler dette om at vi igjen lever i en tid der det politiske feltets forutsetninger har forrang foran nyliberalismens endimensjonale tiltro til det frie markedet. En unionsinstitusjon som framheves i Questioni og venstreanalysen er Den europeiske sentralbanken (ECB). To ganger de siste ti-tolv årene har institusjonene og styringselitene i EU stått overfor reell fare for unionens videre eksistens. Under bank- og gjeldskrisen i 2012 gikk sentralbankens sjef Mario Draghi solid utover egne, traktatfestede fullmakter da han, «whatever it takes», garanterte for euro-valutaens finansielle sikkerhet. Det berget euroen og det berget det europeiske unionsprosjektet. Under korona-pandemien har sentralbanken igjen vært den avgjørende institusjonen. Det er ikke til å komme utenom ECBs innsats i fjor, da det store, lånefinansierte fondet ‘Next Generation EU’ på 750 milliarder euro ble rigget i stand for å bringe medlemsstatene gjennom pandemien og bygge økonomien opp igjen.  

Så er det ikke til å undres over at det er en viss nysgjerrighet når sentralbanken i Frankfurt legger fram vyene sine for unionen og overgangen til den nye, ‘grønne’ økonomien. Tidligere fransk finansminister, direktør i det internasjonale pengefondet IMF og mangeårig høyrepolitiker, Christine Lagarde, er sjefen i Frankfurt nå. Hennes inderlige ambisjon er å bygge opp ‘dype og likvide’ europeiske kapitalmarkeder som skal kunne stille enorme mengder lånekapital til rådighet for private investeringer i overgangen til en klimanøytral markedsøkonomi. På en konferanse i mai fortalte hun om hvordan hun har latt seg inspirere av amerikansk økonomisk historie i så henseende. Nøkkelspørsmålet var hvordan ulike regionale kapitalmarkeder kan sys sammen til ett. I USA seint på 1800-tallet var det byggingen av det nordamerikanske jernbanenettet, og sammensmeltingen til et bredt nasjonalt aksjemarked, som dannet grunnlaget for det finansimperiet som Wall Street har vært alle dager siden. Christine Lagarde ser dette som intet mindre enn et finanshistorisk eksempel til etterfølgelse for sentralbankens og unionens del i tida som kommer. 

Argumentet til ECB er at overgangen til en digitalisert økonomi med netto nullutslipp vil kreve investeringer i teknologi, infrastruktur og nettverk over hele EU. Blir kapitalmobiliseringen som det er behov for overlatt til fragmenterte nasjonale kapitalmarkeder, vil det begrense investeringene som er nødvendige for å nå fornybarsamfunnet. Med klassisk direktørmine og økonomifaglig skråsikkerhet slår Lagarde fast at det innen 2030 vil være behov for årlige investeringer på 330 milliarder euro for å nå EUs klima- og energimål. Tilsvarende melder hun inn et behov for 125 milliarder euro årlig for å gjennomføre digitaliseringen. «Jeg tror virkelig at det grønne skiftet gir oss en unik mulighet til å bygge et ekte europeisk kapitalmarked som overskrider nasjonale grenser. Dette er hva jeg vil kalle ‘en grønn kapitalmarkedsunion’, avslutter Lagarde.   

Det europeiske venstrepartiet på unionsnivå er opptatt av de politiske mulighetene som åpner seg når ‘de styrende elitene’ i EU må kvitte seg med så mye bagasje fra nyliberalismen, globaliseringstesene og innstrammingsårene for å få tilstrekkelig flyhøyde inn i Kina- og klimatidsalderen. Redaksjonen og bidragsyterne i Quistioni ser nettopp dette som et tidspunkt for å gå på offensiven og ta politiske initiativer framover. EU-institusjonenes politiske kursjustering i retning mer styring, mindre marked og likeså mer offentlig pengebruk, mindre økonomisk ‘austerity’, oppfattes som en erkjennelse av at venstresidens kritikk har vært holdbar og troverdig hele veien. Paolo Ferrero tar til orde for at ‘European Left’ skal utfordre makthaverne i unionen og den mangslungne partifloraen i EU-parlamentet på punkt etter punkt. Han skriver: 

• ‘Pengene er der’, det viser overføringene til næringsliv og stater under koronaen. Kommisjonen vil gi pengene til storkonsernene og næringslivet. Venstresiden kan i stedet åpne en kampanje for ‘europeisk velferdsstat’, redusert arbeidstid osv. 
• Nødsituasjonen i klimasituasjonen er nå allment anerkjent i hele EU-systemet. Dette åpner for en langt mer grunnleggende omdanning av økonomi og produksjon enn den ‘grønne’, privatkapitalistiske investeringsstrategien som EU-institusjonene legger til grunn. 
• Relansering av offentlig sektor som det ledende politiske feltet for samfunnsendring i klimatidsalderen vi nå går inn i. 
• EU og Europa trenger helsesikkerhet, ikke militær sikkerhet. Framfor militærutgifter trenger vi en europeisk velferdsstat i et fredelig Europa som utvikler internasjonalt samarbeid og gjestfrihet. 
• Den politiske og institusjonelle utviklingen i EU åpner for fullstendig demokratisering og parlamentarisk styre i EU, der både nasjonalforsamlingene og EU-parlamentet kan bli verdsatt og respektert. Bakgrunnen er at myndighetsutøvelsen i unionen skjer ikke lenger basert på traktater. EU er blitt en ekte politisk union der løsninger forhandles fram. Problemet er imidlertid at dette skjer på hypersentralisert og udemokratisk vis.  

Kan det via Quistionis metode lykkes for det europeiske venstre å nå fram i viktige samfunnsspørsmål framover? Ikke uten videre. For å bli en faktor som Christine Lagarde og maktherredømmet i Brussel trenger å ta hensyn til, må den politiske venstresiden på unionsnivå og i Europa finne tilbake til det sosiale grunnlaget, alliansene i befolkningen og evnen til å organisere dette over tid. Dit er det ennå langt. 

Stort bilde i toppen: Idar Helle.