Vilje til veto

I debatten om EØS-avtalen, er det lite som er mer omtalt og mindre brukt enn det såkalte handlingsrommet. Det vil si muligheten for å følge nasjonale politiske prioriteringer også på områder som EØS-avtalen regulerer. En grunnleggende del av handlingsrommet er adgangen til å avvise nye og uønskede EU-regler – vetoretten. Den er bare brukt én eneste gang, og da kun midlertidig. I 2011 sa den rødgrønne regjeringen «nei» til EUs tredje postdirektiv, som liberaliserer også brevpost under 50 gram. Etter valget i 2013 trakk Høyre/Frp-regjeringen vetoet tilbake og innførte direktivet.

Nå viser en kartlegging som Nei til EU, herunder meg selv, har foretatt at det ligger an til en historisk stor vilje til å bruke vetoretten i Stortinget etter valget. Et flertall på nærmere 100 representanter (av 169) mener den bør benyttes mer aktivt. Det er en betydelig økning siden 2017, og nesten en fordobling siden 2013.

Omkring 380 listetopper fra stortingspartiene i alle valgdistrikt er spurt i Nei til EUs kandidatundersøkelse. Vi har sammenstilt svarene med mandatfordelingen i Norstats «supermåling» for NRK i juni. Hvis dette blir valgresultatet, er det 98 stortingsrepresentanter som vil bruke vetoretten mer aktivt og bare 40 som ikke vil gjøre det (ikke alle har svart, og noen sier «vet ikke»).

Gjennomsnittet av de nasjonale målingene for juni viser en enda sterkere vilje til veto. Her har Høyre tre færre mandater, som reduserer antallet vetomotstandere, mens MDG er hårfint over sperregrensen og inne med flere mandater som er for å bruke vetoretten.

Da EØS-avtalen ble inngått skulle vetoretten begrense suverenitetsavståelsen. Regjering og storting skal ha det siste ordet når nye EU-regler tas inn i avtalen. Vetoretten er avtalefestet, og det er ingen krav om begrunnelse for å bruke den. Bakteppet er at Norge, Island og Liechtenstein må være enige om å godkjenne et nytt direktiv eller forordning, som betyr at alle tre landene har en vetorett. EU kan ikke iverksette straffetiltak mot Norge, men kan sette den delen av EØS-regelverket som er direkte berørt ut av kraft.

Spørsmålet som er stilt listekandidatene lyder: «Bør Norge benytte vetoretten (også kalt reservasjonsretten) i EØS mer aktivt?» Flertallet som svarer «ja» favner mange partier. I Ap, Frp og MDG er det en klar overvekt som vil bruke vetoretten, og i Sp, SV og Rødt er kandidatene entydig for. KrF er delt i spørsmålet. Høyre og Venstre er de eneste partiene som avviser dette.

Det er ikke overraskende at det er de to partiene med programfestet mål om EU-medlemskap som ikke vil bruke vetoretten. For ofte blir spørsmålet om veto mot et nytt EU-direktiv forsøkt fremstilt som en kamp for eller mot EØS-avtalen, mens det egentlig handler om mer eller mindre makt til EU i det norske samfunnet.

Selv om den uttrykte viljen til veto er stor, gjenstår det å se om Stortinget blir hengende i Peer Gynts dilemma: tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Det skorter i alle fall ikke på aktuelle vetosaker. EUs fjerde jernbanepakke, som pålegger konkurranseutsetting, ble godkjent av Stortinget med knapt flertall, men er ennå ikke tatt inn i EØS-avtalen. På tvers av EØS-prinsippene overføres det myndighet direkte til EU, som Island tidligere har vært kritisk til. Hvis jernbanepakken ikke er vedtatt i EØS-komiteen – der Norge, Island og Liechtenstein møter EU – før det nye Stortinget trer sammen, står et nytt stortingsflertall fritt til å forkaste regelverket og benytte vetoretten.

En annen stor sak er EUs energipakke 4 (også kalt «Ren energi»-pakken). Bant annet Fellesforbundet har allerede reist krav om veto. Gjennom tilslutningen til EUs energiunion har Norge i realiteten overført myndighet til EUs energibyrå ACER. Målet for EU er fri flyt av energi i det indre marked. Norge har gitt fra seg muligheter til å styre kraftflyten og strømprisen, enten det skulle være av hensyn til industrien, sosial fordeling eller miljøvennlig omstilling. Energipakke 4 gir ACER utvidet myndighet, og EU-byrået kan opprette avdelingskontor i Norge – selv om norske myndigheter skulle være uenig.

Kandidatundersøkelsen viser at det neste Stortinget er delt på midten i spørsmålet om veto mot myndighetsoverføringen i Energipakke 4. 60 representanter er for veto, og 60 sier de ikke vil ha veto. 49 representanter er usikre («vet ikke» eller har ikke svart). Usikkerheten er særlig stor i Ap, der over en tredjedel sier «vet ikke». Sp, SV og Rødt er derimot ganske entydig for veto. Her ligger det an til en dragkamp ved et regjeringsskifte, der mange av Aps representanter synes å være på gli. På den andre siden er Høyre, Venstre, KrF og MDG entydig mot veto. I Frp er det mange usikre, men blant dem som har svart er det et klart flertall for veto.

Den saken som samler sterkest motstand i det neste Stortinget er EUs foreslåtte direktiv om lovbestemt minstelønn. Hele 110 representanter sier «nei», fortsatt ut fra NRKs mandatfordeling. Det er flertall mot både på venstre- og høyresiden. Frp er den eneste partigruppen som er for et slikt minstelønnsdirektiv.

Som kjent er det ikke politikerne som bestemmer lønn i Norge. Det er partene i arbeidslivet som forhandler frem lønns- og arbeidsvilkår, som resulterer i landsomfattende tariffavtaler. EUs forslag om lovbestemt minstelønn bryter dramatisk med denne modellen. I tillegg vil minstelønn måtte legges i nærheten av de laveste lønnssatsene for ikke å overkjøre gjeldende tariffavtaler. Lovbestemt minstelønn vil dermed føre til økt lavlønnskonkurranse og sosial dumping. Ut fra lovnadene som er gitt velgerne gjennom Nei til EUs kandidatundersøkelse bør det opplagt bli et EØS-veto hvis EU vedtar sitt direktiv.

Alle kandidatsvarene er samlet etter valgdistrikt og parti på neitileu.no.

Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 3. juli 2021.

Stort bilde i toppen: Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" lørdag 3. juli 2021.